Hva er det med journalister og tall?

Jeg er lærer i journalistikk – har vært det i 15 år. Engang foreleste jeg på Handelshøyskolen BI som hadde opprettet en linje i økonomisk journalistikk. Linjen ble lagt ned på grunn av for få søkere. ”Det er lettere å lære en økonom journalistikk enn en journalist økonomi”, som Trygve Hegnar har sagt. Han har selvsagt rett. Jeg har ingen empirisk undersøkelse å vise til – vet bare at jeg så godt som aldri møter journalister som har interesse for tall og matematikk. Visst fins de, men de tilhører et begredelig mindretall.

Når kunnskapsløshet smitter over i dårlig og misvisende journalistikk kan vi stå overfor et demokratisk problem. I dagens situasjon med fake news og bevisst plantet propaganda, er det viktigere enn noensinne at redaksjonene våre er godt nok utrustet med tallknusere. Publikum må kunne stole på at faktasjekken er like godt forankret når det dukker opp et tall – som når det dukker opp uttalelser.

Mandag 31. januar brakte for eksempel nrk.no en nyhetssak om politireformen som ble ”slaktet” av politiets egne tjenestefolk. Det var riktignok en undersøkelse som var gjennomført som et referansepunkt sommeren 2016 – før reformen var satt ut i live (det er meningen at den skal følges opp etter hvert som den iverksettes). La gå at ikke landets mektigste nyhetsredaksjon nevnte dette med et ord. La gå at Trygve Slagsvold Vedum straks fant grunn til å reagere på sin vanlige febrile måte straks noen tar ordet reform i sin munn. La gå at ikke journalisten nevner med et ord at bare rundt en tredel av tjenestefolkene faktisk besvarte spørreskjemaet. La gå at meningsmålerne derfor advarte mot å trekke for bastante konklusjoner.

Mitt anliggende er at journalisten slapp forbi kvalitetssjekken i sin egen redaksjon og tillot seg å stille følgende spørsmål til landets justisminister: ” ”Du sier politiet ønsker denne reformen, men i denne undersøkelsen er det altså 81 prosent som ikke sier at reformen vil ha en positiv effekt for kriminalitetsbekjempelsen?”

Men se: Like ovenfor blir undersøkelsen riktig referert:
”Kun 19 prosent er enige i at «nærpolitireformen vil bidra til mer effektiv kriminalitetsbekjempelse». 41 prosent er bestemt uenige i påstanden, mens 39 prosent ikke har noen mening.”

Journalisten gjør altså et poeng av at 81% ikke sier at reformen vil ha en positiv effekt. Dette er en pussig formulering – og egentlig ganske uinteressant (det er jo selvsagt mye en polititjenesteperson ”ikke sier”). En riktig tolkning av undersøkelsen er selvsagt at ”fire av ti tjenestepersoner mener reformen ikke vil bidra til effektiv kriminalitetsbekjempelse.” Det kan selvsagt være oppsiktsvekkende nok, men neppe nok til å ta frem totalslakt-kortet.

Et annet eksempel: Min tidligere professor i statistikk og metode, Ottar Hellevik, har påvist at Tønsbergs Blads undersøkelse av holdningen til Bypakke Tønsbergregionen er misvisende. Avisen sammenlikner for eksempel med en undersøkelse fra 2014 – uten at spørsmålene var like. Elementært! Hadde jeg vært Slagsvold Vedum ville jeg kanskje kalt undersøkelsen katastrofal og forlangt at ”noen må gå”. Kanskje har avisa krav på en bedre leverandør av meningsmålinger, men jeg skal nøye med å hevde at publikum har krav på noe bedre.

På samme måte har vi krav på at ikke fylkesordfører Hogsnes og stortingsrepresentant Eidem Løvaas får fritt leide til å tolke trafikktellingene fra oktober som at mellom 80 og 90 prosent av trafikken fra øyene skal nordover. Ikke et eneste kritisk spørsmål fra journalisten. Jeg vil oppfordre Tønsbergs Blad til å trykke oppsummeringstabellen i trafikkundersøkelsen der vi med enkel prosentregning kan slå fast at:

47% av trafikken fra øyene til Tønsberg skal til sentrum
18% av trafikken skal vestover på Semslinna
Litt under 21% skal gjennom byen og nordover
12% skal gjennom byen og østover.

Tidligere fikk Nøtterøys ordfører Jonstang også lov til frekt å slå sammen et par av alternativene i TBs meningsmåling og konkludere med at over 50% av befolkningen vil ha en nord/sør-løsning i bypakka. Ingen stilte hans regneegenskaper i tvil.

Det kan også være grunn til å anbefale et regnekurs hos professor Hellevik for journalisten i TB som til stadighet gjentar at 13% ”skal sørover” – også i en sak som dreier seg om trafikkpresset på Kjellekrysset (der det for Tønsbergs luftforurensings skyld er revnende likegyldig hvor bilene skal etter at de har passert Semslinna). Kanskje er det også på tide å hedre nettopp Hellevik for den innsatsen han nedlegger i å kikke journalister i kortene – slik han for eksempel gjorde det den gang han (og nå er det riktig å bruke ordet) slaktet konseptvalgutredningen til Vegvesenet – den som blant annet ledet til det uføret bypakka nå er kommet i.

Teppefall 2016

Våren 1989 var jeg elev på Forsvarets Høyskole og på studiereise i Europa. Et av stoppene var Berlin, selve nervesenteret i den kalde krigen. I hovedkvarteret i britisk sektor fikk vi forelesninger på høyeste nivå om utviklingen i Europa. Vi møtte amerikanere og tyskere med skuldrene fulle av stjerner og striper. Det jeg husker best var at ingen av dem var i nærheten av å forutsi det som skulle skje et drøyt halvår senere da Berlinmuren falt.

 

Noe av den samme følelsen sitter jeg med i det 2016 går over i historien. Svært få ble på disse tider i fjor tatt seriøst dersom de satset på Donald Trump og Brexit-generalen Nigel Farage som årets vinnere. Dypest sett dreier begge merkeårene, med 27 års mellomrom, seg om uforutsigbare sammenbrudd i politiske tankemønstre.

 

2016 var året da det representative demokratiet ble satt på en av sine mest alvorlige prøver. Brexit- og Trump-bølgen er skapt av sviktende tillit, ikke bare til politisk lederskap, men til politikken som sådan. I kjølvannet av store folkevandringer, aldrende befolkning og uthuling av velferdsstatens rettigheter, blåser det en anti-politisk vind over vesten. Samtidig er den økonomiske makten blitt mer usynlig, den har søkt tilflukt i cyberspace der den opprettholder sitt tak på oss gjennom ideologien om at det er til befolkningens gunst at det samles inn store datamengder om oss. I dag brukes den til å gruppere oss i forbrukerkategorier eller velgergrupper. I realiteten er det i dag fem store verdensomspennede amerikanske selskaper (og ett kinesisk) som er i ferd med å ta over all informasjonskontroll av betydning gjennom utviklingen av kunstig intelligens. I kampen seg i mellom er de fem – Google, Facebook, Amazon, Microsoft, og IBM – i ferd med å legge bak seg en slagmark av forvitret personvern og konkursrammet tradisjonell, kritisk journalistikk.

 

Rundt omkring i verden sitter fattige, men IT-kompetente ungdommer og tjener til livets opphold ved å produsere ”fake news” som distribueres for å generere klikk – som igjen kan omsettes i annonsekroner. Men virkelig alvorlig er det når organiserte aksjonsgrupper eller enda verre – nasjoner, tar i bruk vårt globale nettverk for å hacke og lekke negative meddelelser i den hensikt å gripe inn i demokratiske prosesser. Dette skjedde for antakelig – hvem vet – første gang i noe omfang i 2016 og jeg opplever det som noe av det mest skremmende fra året som gikk.

 

Verden er blitt så komplisert at en gjennomsnittsparlamentariker, på Løvebakken eller i Brüssel, langt mindre velgerne, ikke har forutsetning for å skjønne hva som er sannhet og hva som er spinn. Kombinasjonen av en uforståelig og sterkt ekspanderende teknologi, kunnskapsetterslep og følelsen av at politikere meler sin egen kake, skaper gjensidig mistillit mellom teknokrater, politikere og befolkning. Svært få, verken politikere eller analytikere er i stand til å forklare hvordan ungdommer i et av verdens beste land, reiser til Syria for å delta i nedslakting av fattige, ulykkelige mennesker.

 

Årsaken til Hillary Clintons tap i det amerikanske presidentvalget er blitt forklart med hennes manglende evne til å gripe den virkelig politiske stemningen i dette sammensatte landet. Demokratene førte en valgkamp basert på særinteressene til en rekke amerikanske identiteter i stedet for å henvende seg til ”det store vi” av middelklassevelgere uten noen spesiell ”tilhørighet”. Talspersoner for disse forskjellige identitetene, etnisk og religiøst eller seksuelt utsatte grupper, fremstår gjerne som eliter. De er taleføre, skyver akademikere foran seg og pressen elsker dem. Dette er opplagt en utfordring ikke bare for venstresiden, noe Hillary neppe kan sies å tilhøre, men for hele spekteret av de partiene som befinner seg innenfor de fundamentalistiske ytterkantene i politikken – også i Norge. Men å ivareta minoriteters rettigheter uten å svikte det store flertallet av oss som ikke først og fremst har vår identitet i disse gruppene, er ingen enkel øvelse.

 

Norgespoeten fremfor noen – Edvard Hoem – skriver i klassekampen i dag: ”Altfor mange velmeinande idealistar har hengt seg opp i det eg vil kalle livssyns- og livsstilabsolutisme, der riktige meiningar av alle saker er blitt viktigare enn å vinne politiske sigarar. For å vinne i politikk må ein danne alliansar, inngå kompromiss, finne fram til forlik og fellesløysingar, mellom folk som ser ulikt på mange ting, men djupast sett har felles interesser”.

 

Jeg skulle ønske løsningen var så enkel – for snakk med dem som står bak årets mest omtalte kompromiss – statsbudsjettet. For da opinionsvekta ble tatt frem kom var det de mest steile og ubøyelige som endte som vinnere mens sentrum knapt fikk en stemme mer.

 

”Folk flest” etterlyser lederskikkelser som snakker til hjertene deres – og egeninteressene – i et lett tilgjengelig språk i stedet for til oljeindustrien, samfunnsviterne, kjønnsforskerne, psykologene, fagforeningene eller klimaforskerne. Dette havet av velgeravmakt blir stadig større. Erna Solberg uttrykker det riktig når hun i et intervju med Klassekampen i romjula sukker over at ingen går i fakkeltog for helheten i politikken. Nei, vi gjør ikke det fordi ”helhet” er komplisert, ekspertstyrt og full av vanskelige etiske dilemmaer. Dessuten er helheten temmelig kjedelig. Det er lettere å ty til underholdning, eller til politikere som angivelig går til kamp mot elitene – men underkommuniserer at de selv befinner seg på toppen av samfunnets næringskjede – Listhaug og Trump er som sådan samme ulla.

 

Eller vi tyr til partier som sanker stemmer på at alt bør bli som det engang var – enten det dreier seg om kommunestruktur, etnisk ”rene” samfunn eller tiden før EØS. ”Make America Great Again” er i grunnen ikke noe annet enn et bygdedyr som har forspist seg og blitt litt for stort for sine fotspor. Og glemt er Ibsens mer enn hundre år gamle sviende oppgjør i Peer Gynt, med det innadvendte – både i Norge og USA: Troll, vær deg selv – nok!

 

De som støtter tilbakeskuende politikere har i grunnen ikke garanti for noe annet enn at de blir skuffet. Bare glem det: Fremtiden kan ikke gjenskape fortiden!

 

Andre stemmesankere ser løsninger i å bytte ut våre tradisjoner med et slags globalisert verdisyn – og konkluderer med å marsjere ut av kommunestyret i når ordføreren inviterer til å synge Deilig er jorden. Dette er den delen av norsk venstreside som dyrker politisk vådeskudd som hobby og legger stadig flere alen mellom seg og et Norge som er på leting etter en ny verdiforankring i en verden vi ikke skjønner helt.

 

Så går teppet ned for 2016 – mistillitens år. Jeg kommer ikke til å savne det. Men det kan bli verre. 2017 kan bli uroens år. Det står i fare for å fylles med fremtidsangst, utrygghet, isolasjon og apati. ”Trump-medisinen kan vise seg å være verre en sykdommen”, som Suzanne Brøgger har uttrykt det.

 

Men vi kan også fylle året med håp, tillit, solidaritet og kunnskap. For vi vil jo så gjerne være optimister. Vi vil så gjerne at løftene fra Paris-avtalen skal holdes like mye som våpenhvilen i Syria eller den skjøre freden i Colombia. Derfor griper vi Aftenpostens lederartikkel på nyttårsaften begjærlig:

 

” Utviklingstrekkene som har gitt de største overskriftene i 2016 er bekymringsfulle. Men det er ingen grunn til panikk. Til dét har det skjedd for mye positivt i verden i året som har gått. Det bør være plass til en viss dose fremtidstro også blant de største pessimistene ved inngangen til et nytt år.”

 

La oss ønske det var så vel!

 

Godt nytt år!

Ansettelse av rådmann i Færder kommune Orientering gitt i Partssammensatt utvalg 7.3 v/ Varaordfører Tjøme, Carl-Erik Grimstad

Arbeidsutvalget for Fellesnemda la mandag 7.3. frem en innstilling som anbefaler at rådmann i Nøtterøy kommune skal tilbys stillingen som den første rådmann i Færder kommune. Innstillingen tar forbehold om kongelig resolusjon vedrørende opprettelsen av kommunen. Denne er for øvrig ventet i løpet av dette halvåret.

Hvorfor slikt hastverk? vil noen spørre seg.

Til det vil jeg si: Vi har med mange hundre ansatte å gjøre – to administrasjoner som er utålmodige når det gjelder den fremtidige strukturen i kommunen. Vi har garantert at alle ansatte får beholde jobben, men det kan selvsagt ikke være slik at alle nøyaktig skal få fortsette å gjøre det de gjør i dag. Mange steder i organisasjonen vil det for eksempel være dobbelt sett med kandidater til enkelte jobber og dette må selvsagt utredes og fattes vedtak om. Da trenger den nye kommunen en kompetent prosjektleder. Det vil være temmelig meningsløst om dette ikke skal være samme person som rådmannen i Færder. Hadde vi ansatt en person som på prosjekt fram til 1.1.2018, ville den nye rådmannen ha måttet overta en administrasjon som han/hun ikke hadde hatt mulighet til å påvirke sammensettingen av. En slik situasjon er ikke bare lite ønskverdig, men også egnet til å sette arbeidstakerne i kommunen under unødvendig stress.

 

AUs mening har vært, og er, at vi alle er best tjent med en prosjektleder som får anledning til å sette sammen sitt arbeidslag på den måten som han/hun finner best for Færder. Det kan bare skje dersom prosjektleder og ny rådmann er samme person. En slik person vil også være den beste til å takle konflikter som uvilkårlig oppstår i en fusjonsprosess.

 

Vi leker ikke med arbeidstakerne i en organisasjon som Færder kommune, en arbeidsplass som vil få mer enn 2000 ansatte. Det beste vi kan tilby dem som vi alle er så avhengig av er 1) full medbestemmelse i ansettelsesprosessen og 2) størst mulig sikkerhet og forutsigbarhet i arbeidssituasjonen.

 

Dette har gjort det nødvendig å avklare rådmannssituasjonen så raskt som mulig, noe vi for øvrig vedtok allerede i kommunestyremøtene 20. januar der vi besluttet å søke om sammenslåing. Her heter det:

”Det nedsettes en fellesnemnd i henhold til inndelingslovens § 26 til å forberede sammenslåingen av kommunene. Fellesnemnda skal bestå av 19 representanter. 7 fra Tjøme og 12 fra Nøtterøy. Fellesnemnda settes sammen av formannskapet i de to kommunene og gruppeledere fra partier som ikke er representert i formannskap. Fellesnemndas mandat følger av dokumentet « etablering av ny kommune Tjøme – Nøtterøy. Forhandlingsutvalgets utredning». Fellesnemdas første oppgave er å avklare rådmannsfunksjonen i den nye kommunen. ”

11. februar vedtok vi i Fellesnemda å Arbeidsutvalgets oppgaver. Der heter det blant annet at AU skal:

”forberede og gi innstilling til ansettelse av rådmann for Færder kommune”.

Både kommunestyret og Fellesnemda har hatt enstemmige vedtak i disse sakene – altså har alle partigrupper godtatt dette. På disse to vedtakene hviler den formelle kompetansen til den innstillingen vi leverer i dag.

De ansatte, både fra Tjøme og Nøtterøy, har hele tiden vært involvert i denne prosessen gjennom representasjon i partssammensatt utvalg. Der har de ikke vært gissel for politikere som mer enn gjerne fryder seg over anledningen til å høre sine egne stemmer. De har deltatt med viktige synspunkter, jeg tror ikke noen av dem har hatt følelsen av å være veggpryd i denne situasjonen. Vi, som politikere, har vært avhengig av dem for å kunne bedømme de kandidatene som var aktuelle til stillingen.

 

Da AU begynte sitt arbeid med det mandat som var pålagt oss, var i vi i utgangspunktet ikke bundet av å ansette noen spesiell kandidat til stillingen som rådmann. Vår innstilling kunne ha endt med at vi anbefalte en utlysning av stillingen.

 

Når AU er i en prosess med å ansette en person er vi i realiteten å betrakte som et ansettelsesutvalg. Mens våre møter ellers er åpne, er møtene i ansettelsesutvalg lukket. Dette har ikke noe med å bryte prinsippet om en gjennomsiktig og åpen forvaltningen å gjøre. Hver og en av oss har krav på å få diskutert våre søknader til en stilling i et lukket forum der deltakerne har taushetsplikt. Derfor kan jeg heller ikke gå inn på hvordan ordskiftet forløp i denne prosessen. Vi hadde i ansettelsesutvalgt det jeg vil betrakte som en ryddig og ganske vanlig rekrutteringsprosess. Vi hadde først en runde på søkerkriterier, som for øvrig er offentlig tilgjengelig og sikkert kan legges frem hvis ønskelig. Deretter la våre personalsjefer, som også var med i prosessen, på et tidlig tidspunkt la frem et forskning- og utredningsarbeid som KS har fått utarbeidet av advokatfirmaet DeLoitte. Sluttrapporten på dette hadde tittelen: ”Arbeidsgiverpolitikk i kommunesammenslåinger”. AU har lent seg tungt på dette arbeidet, hvilket jeg mener er helt legitimt. KS er ikke en rådmannsorganisasjon, den er et tjenesteytende organ for norske kommuner. Vi har ingen grunn til å anta at det ikke ligger et nøytralt og godt juridisk arbeid bak rapporten.

 

Rapporten fra DeLoitte klargjør de rettskrav som er knyttet til rådmannsstillingen. Jeg vil herunder referere til dette og samtidig supplere med hvordan AU, slik jeg opplever det, har forhold seg til de enkelte punktene:

 

”Rapportens pkt. 9.2 Nærmere om «rettskrav»

«Rettskrav» på stilling er ikke et begrep som benyttes i arbeidsmiljøloven. Det følger imidlertid av rettspraksis at dersom en nyopprettet stilling medfører en vesentlig grad av videreføring av en nedlagt/bortfalt stilling, vil ikke arbeidsgiver stå fritt til å bytte ut vedkommende med en ny.

Spørsmålet er således om noen av lederne i de enkelte kommunene har rettskrav på tilsvarende stilling i den nye kommunen. Dette må vurderes konkret i forhold til stillingens innhold før og etter sammenslåingen.

Det må foretas en kartlegging av eksisterende lederstillingers innhold, ansvar og krav til kompetanse. Dette må vurderes opp mot hva som er satt av krav for de tilsvarende stillingene i den nye kommunen. Kravene som stilles til den nye stillingen må være saklig begrunnet og ikke for å omgå enkelte som kan ha rettskrav.

I utgangspunktet vil en kommunesammenslåing innebære at den tilsvarende leder- eller nøkkelstillingen i den nye kommunen har samme ansvarsområde, men vil betjene et større område med flere innbyggere, ansatte mv.. Økning i kommunens størrelse og antall ansatte vedkommende leder vil ha ansvar for, kan utelukke et rettskrav på stillingen i den nye større kommunen. Dersom to kommuner slås sammen – en liten og en stor – vil lederen i den store kommunen kunne ha rettskrav på stillingen. Dette må vurderes konkret ut fra hva endringen faktisk innebærer av økt ansvar som følge av økt antall brukere, ansatte mv. Dersom lederstillingen i den nye kommunen også får økt ansvar utover sammenslåingen, for eksempel som følge av omorganisering, kan dette tilsi at heller ikke lederen fra den store kommunen vil ha rettskrav på stillingen i den nye kommunen. ”

AU har lagt til grunn at arbeidsmengde, endringen i antall innbyggere, arbeidsfelt mv. ikke vil endre seg nevneverdig for den rådmannen vi har innstilt til stillingen. Vi har også lagt til grunn at arbeidsfelt, organisasjon etc. er av en slik karakter at også rådmannen i Tjøme vil ha rettskrav på rådmannstillingen i Færder selv om forskjellen på Tjøme og Færder befolkningsmessig er betydelig. Med dette mener jeg å si at vi alle anså rådmannen i Tjøme som kvalifisert til stillingen. Det heter for øvrig i sluttrapporten til DeLoitte:

”Hvorvidt den enkelte leder er kvalifisert for den noenlunde tilsvarende lederstillingen i den nye kommunen, er irrelevant for spørsmålet om rettskrav. Det må legges til grunn at den enkelte leder har vært kvalifisert i den lederstillingen vedkommende har innehatt. I og med at rettskrav kun oppstår der det kan være tale om videreføring av stillingen, må det være en forutsetning at vedkommende er kvalifisert. ”

I ansettelsesprosessen ble det ganske tidlig klart at Christine Norum ikke var aktuell som søker til stillingen.

(……)

”Det å være leder i en sammenslått kommune vil på alle ledernivå kunne være mer krevende enn å være leder i en etablert virksomhet. Særlig gjelder dette i en oppstartsperiode der ulike kulturer, holdninger og rutiner skal forenes. Dette kan være utfordringer utover det å ha vært leder i en kommune som eventuelt har gjennomført en større omorganisering. Blant annet vil en leder i en sammenslått kommune i større grad måtte forholde seg til og håndtere at de ansatte har ulike individuelle arbeidsvilkår som kan skape særskilte utfordringer. Når det skal kartlegges hvilken kompetanse som stilles til lederstillingen i den nye kommunen må disse forholdene vurderes. Det kan innebære at det er saklig å stille krav til lederegenskaper utover det som har vært gjort i de tilsvarende lederstillingene i de enkelte kommunene. Det kan medføre at ingen av de tidligere lederne har rettskrav på stillingen.

Ovennevnte gjør seg særlig gjeldende for rådmannsstillingen. En sammenslåing vil kunne møte motstand både fra kommunens innbyggere og de ansatte. Øverste ledelse har ansvar for å etablere en ny organisasjonskultur, og vil nødvendigvis støte på utfordringer utover dem en rådmann i en etablert virksomhet opplever.”

AU har, slik jeg ser det, lagt til grunn at det ikke er forhold verken i Tjøme eller Nøtterøy som er så spesielle – og forskjellige – at rettskravet ikke skulle være gjeldende. AU har lagt særlig vekt på at det ikke har vært uttrykt noen form for mistillit til rådmannen på Nøtterøy eller stilt spørsmål ved hvorvidt hun både er kvalifisert og ellers egnet til å tiltre i stillingen som rådmann i Færder. Vi føler oss således på trygg grunn når vi har slått fast at rådmannen på Nøtterøy har rettskrav på stillingen.

Spørsmålet som melder seg er da hvorvidt stillingen likevel burde eller kunne vært utlyst. Om dette temaet skriver DeLoitte i sin sluttrapport:

”Dersom en ansatt har rettskrav på stillingen, må vedkommende plasseres inn i det fremtidige organisasjonskartet i denne stillingen. Stillingen skal ikke lyses ut verken internt eller eksternt (min understrekning) Det innebærer at de øvrige arbeidstakere som har innehatt tilsvarende leder- eller nøkkelstilling i sin kommune i utgangspunktet blir overtallig i den nye kommunen, og må håndteres etter de kriterier som gjelder for overtallighet. ”

Det har vært hevdet at vi ikke har mulighet formelt til å ansette en rådmann før kongelig resolusjon om sammenslåingen er på plass. Som grunnlag for en slik påstand er det anført at Fellesnemden ikke kan fatte ”vedtak som binder den nye kommunen før sammenslåingen er vedtatt ved kongelig resolusjon”, slik det står Kommunaldepartementets egen veileder til kommunereformen. Det må bero på en misforståelse at dette gjelder rådmannsstillingen. Tvert i mot har både Fylkesmannen og viktigst, Kommunalministeren selv, gjort det klart at vi kan ansette en rådmann under forutsetning av kongelig resolusjon. Det er det vi gjør i dag. For øvrig har jeg lyst til å legge til at det ikke er mange som vil tørre å sette penger på at Jan Tore Sanner ville nekte oss regjeringens godkjennelse (jeg tror ikke engang – uten at jeg sjekket dette – at Han Majestet selv vil finne grunn til å protestere på vår søknad).

Men så:

Alle disse forholdene er egentlig underordnet det viktigste i denne saken – nemlig at det ikke har meldt seg én person som ikke mener at Toril Eeg er den beste personen vi kan ønske oss i denne jobben. Selv kjenner jeg henne ikke spesielt godt, men jeg har etter hvert fått et ganske solid nettverk av politikere og administratorer i Vestfold og de kjenner henne godt etter år med samarbeid. Ikke én av disse har ment noe annet enn at Nøtterøy i dag har en av de beste rådmennene i fylket. Det jeg derimot har observert i den tiden vi har holdt på med denne sammenslåingen, er at samarbeidet mellom de to rådmennene i våre kommuner har gått knirkefritt. For meg personlig har det vært spesielt å oppleve ikke bare én, men to ledere, som er så tilgjengelig og imøtekommende som Toril Eeg og Christine Norum.

Det er ingen sak å skape seg venner i en rådmannsjobb ved å snakke både ansatte og politikere etter munnen. Det har imidlertid ingen av rådmennene gjort i den tiden jeg har jobbet nær på dem. De har derimot stilt krav til politikerne og bedt om avklaringer og retningslinjer der det er nødvendig. Vi har, så langt jeg kan bedømme det, administrasjoner både i Tjøme og Nøtterøy som er interessert i å gjøre oss bedre som politikere. Og det er min viktigste personlige grunn for, uten forbehold, å gå inn for at vi innstiller Toril Eeg som den første rådmannen i Færder kommune.

 

77 kommuner i Norge?

I 1836 (etter kongelig sanksjon i 1837) ble formannskapslovene vedtatt i Norge. De dannet grunnlaget for det representative lokaldemokratiet vi har i Norge i dag. Representativiteten som system var allerede slått fast i Grunnloven, men nå ble dette innført i herredene og i byene. Det tok altså nesten 25 år før ordning med indirekte demokrati tok form i lokalsamfunnene. Frem til 1835/6 hadde alle forslag til lokalforfatning tatt utgangspunkt i almuesamlinger, altså et direkte demokrati, ikke ulikt den demokratiske modellen som de greske bystatene var organisert etter.

Almuesamlingen var selvsagt ikke for hvem som helst i almuen, bare de som hadde formue eller embeder. Formannskapslovene kom ikke som resultat av et folkelig press, skriver Kaare Frøland skriver i sin bok ”Vestfold Fylkeskommune gjennom 150 år”. De kom heller som et resultat av behovet for å få i stand en effektiv lokaladministrasjon. Etter at lovene (det var to av dem) ble vedtatt var det 392 såkalte formannskapsdistrikter i Norge, hvorav 37 i byene. Hundre år etter var tallet steget til 682 herreder (altså landkommuner) og 65 bykommuner, men da var selvsagt stemmeretten radikalt endret (antallet kommuner i Norge var på sitt høyeste i 1930 da tallet var 744. I dag har vi 428 kommuner. Utsira er den minste med så vidt over 200 innbyggere, Oslo den største rundt 650.000). Wikipedia har en god oversiktsartikkel over utviklingen, men noe av den må tas med en klype salt. For eksempel påstanden: ”Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som et misforhold av nordmenn som nå skulle være et «fritt» folk. Det var i første rekke bøndene som fremsatte krav om lokalt selvstyre. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene som lå til grunn for den franske revolusjon og fra grunnlovens ånd. ” Dette er nok en overdrivelse av det folkelige engasjementet rundt formannskapslovene. Lovene fra 1837 var nok i mye større grad et eliteprosjekt som skulle gi sentralmakten bedre kontroll blant annet med skatteinnkreving.

Ikke alle var overbevist om at den demokratiske organiseringen av kommune-Norge var et lurt trekk. Frøland siterer for eksempel prins Carl (den senere kong Carl XV) som i et brev beskriver situasjonen slik: ”Bøndene i Norge har tatt en retning som er farlig, den å søke å gjøre hvert amt til et lite rike! Deres kommunalforsamling er farlig, da den gir dem våpen i hende til det. De er ikke som våre uvant med representasjonens faser, tvert i mot! De har lett for å tale og eier en sakkunnskap som forbauser”.

Så leser vi at NHO vil ha 77 kommuner i Norge. Vestfold skal, for å gjøre administrasjonen så effektiv som mulig ha fire kommuner. ”Kartet er tegnet ut fra hva som er naturlige bo- og arbeidsregioner. Trendene viser urbanisering. Derfor må hver kommune ha en by”, sier Kristin Saga, NHOs regiondirektør i Vestfold til Tønsbergs Blad.

Når noen vil at politikk skal formes etter hva som er «naturlig», blir jeg uten videre skeptisk. En organisering etter NHOs ønsker, vil i mitt tilfelle gi en kommunestørrelse på mellom 70 og 80.000 mennesker. Jeg ser dette som ubegrunnet gigantomani. For Tjømes vedkommende vil det (hvis vi legger befolkningstallet til grunn) lokalbefolkningen en innflytelse som tilsvarer 3 av 45 representanter i Tønsberg bystyre. Ut fra en demokratisk tankegang mener jeg vi i vårt lokalmiljø har en så radikalt forskjellig holdning til en rekke sentrale politiske saker at det ville være et overgrep å avspise oss med en slik representasjon. Det vil være feil å overføre vår lokale selvrådrett til en Tønsberg bykommune når det gjelder reguleringssaker, bo- og livsvilkår (kultur, helse, eldreomsorg), flyktningepolitikk, skolepolitikk – og ikke minst natur- og miljøvernsaker. Det som fremstår som effektivt og naturlig for NHO fremstår for meg som unaturlig og ineffektivt.

Likevel er det åpenbart at verden har forandret seg siden 1930. Samferdselen er blitt revolusjonert. Tidligere var Sandefjord Tjømes mest naturlige by å reise til, i dag er Tønsberg udiskutabelt den byen vi identifiserer oss med. IKT har gjort oss i stand til å kommunisere enklere med hverandre. Behovet for fysiske møteplasser for å utøve politikk er ikke det samme. Sentralmaktens behov for å gjennomføre like standarder over hele landet, gir behov for å pålegge kommunene oppgaver de ikke tidligere hadde. I det siste året har statlige forordninger vært en velsignelse for Tjøme. Uten Fylkesmannens inngrep i kommuneplanen som vår Høyrestyrte administrasjon har lagt frem, ville vi ha blitt en mindre attraktiv kommune å bo og virke i. Dilemmaet for oss som fortsatt har tro på lokalpolitisk engasjement og innflytelse, er derfor at vi må skape en kommunestørrelse som gir best mulighet for å styre landet på en mest mulig demokratisk måte. Derfor støtter jeg tanken om at fremtidens kommuner i Norge bør ha en høyere minimumsgrense for befolkningen enn i det som er tilfellet i dag. I dag er Tjøme ikke en liten kommune i norsk sammenheng. Vår befolkningsstørrelse er omtrent gjennomsnittet i Norge (5000). Det regjeringsoppnevnte utvalget som ligger til grunn for kommunereformen har foreslått 15-20.000. Jeg synes den ideelle størrelsen på norske kommuner bør ligge så tett opp til denne grensen som mulig. Mitt hovedargument er demokratisk innflytelse, politisk engasjement og folks mulighet for å øve innflytelse på egen livssituasjon – uten at kulturelle og identitetsmessige sider ved lokalsamfunnet går tapt. At en sammenslåing av Tjøme og Nøtterøy for meg er det rette valget er heldigvis på linje med det flertallet av min kommunens innbyggere (i følge en opinionsundersøkelse) ønsker seg!

” De (lokalbefolkningen) har lett for å tale og eier en sakkunnskap som forbauser”, skrev altså prins Carl. Jeg tror NHO ville ha måttet erkjenne det samme dersom man hadde tatt seg bryet med å stikke fingeren i jorda. Og det er med ord og saklig argumentasjon at vi skal møte NHO-inspirerte tanker i tiden fremover.

 

Facebook i valgkampen

For tiden går det en merkelig diskusjon på FB-siden Kommunevalg Tjøme 2015. Noen mener at enkeltpersoner har ”tatt mye plass” og derfor trenger å bli satt på plass. Jeg fryser litt på ryggen av slike argumenter for vi må ikke glemme hva slikt egentlig dreier seg om – ytringsfrihet – og ytringskultur.

I løpet av de siste årene er verden snudd på hodet når det gjelder debattkultur. Sosiale medier er i ferd med å erobre seg en plass i et hittil elitestyrt offentlig ordskifte. Redaktører og journalister har inntil for et tiår siden, i en hellig allianse med politikere og representanter for næringsliv og organisasjoner, klart å skape et skille mellom styrende og styrte. Sammen har de skaffet seg en plass på toppen av den offentlige næringskjeden – og trukket stigen opp etter seg. Dette har blant annet Facebook gjort noe med. Aftenposten har i dag en artikkel som viser hvordan uetisk redaksjonsforvaltning kan ramme personer som ikke tilfredsstiller fordomsfulle holdninger blant journalister. Les den!

Bevares – sosiale medier har sine kostnader. Personvernet er under press, sarkasmene og injuriene hagler, anstendig ordskifte er jevnt over mangelvare. For noen av oss – som er opptatt av etikk, språk og språkfølelse er det av og til et mareritt å lese avisenes kommentarfelt.

Men ikke noe av dette rammer ”vår” side. Fra en litt famlende start utøver nå redaktøren det skjønn som en redaktør av og til er avkrevd – selv på en Facebook-side. Jeg var skeptisk en periode fordi jeg syntes administrator var litt for streng i sine vurderinger og fordi jeg ikke syntes hun var liberal nok i utøvelsen av sin rolle. Som førstekandidat for mitt parti, og fordi jeg mener det er viktig at hun får slike synspunkter fra politikerne, ba jeg om et møte med henne om dette. Jeg skal ikke tillegge dette treffet noen betydning, men jeg ble i alle fall bedre kjent med både henne og FB-siden, og min respekt for arbeidet hun gjør har ikke blitt mindre etter dette – snarere tvert i mot. Og aldri – aldri – har jeg sett tendenser til overtramp som fortjener reaksjoner og/eller utestenging. Kommunevalg Tjøme 2015 har nå vokst – og vokser fortsatt. Ikke noen annen arena på Tjøme kan mønstre en slik aktivitet i det offentlige rom.Det eneste jeg av og til kunne ønske meg er litt mer humør og jeg fryder meg hver gang noen tillater seg å lenke til artige sleivspark som setter politikken inn i et litt mer uhøytidelig lys. Noe av den beste humor som er skapt har med makt og politikk å gjøre!

Jeg har aldri vært opptatt av at noen tar for mye plass i slike spalter. Noen har bedre tid enn andre, noen er mer innsiktsfulle enn andre, noen har mer på hjertet. Å fordømme mennesker for å mene for mye er intet annet enn et alvorlig angrep på ytringskulturen vår. I min verden møtes argumenter med argumenter. Er man uenig står det fritt til hver enkelt å melde seg på i diskusjonen – eller å la være å delta. At noen synes mer enn andre, kan ikke klandres dem som deltar – bare dem som ikke gjør det.

Som politiker er det viktig for meg å være der folk er. Trekker vi oss unna sosiale medier, gjør vi både politikken og velgerne en bjørnetjeneste. Vi har, eller i alle fall burde ha – bedre kjennskap til kommunalpolitikken enn velgerne. Når vi i sosiale medier møter innspill og temaer som oppleves som umodne, kanskje utdebatterte og vedtatt, er det vår fordømte plikt å opplyse om – og debattere – dette. En kommune får aldri bedre politikere enn den fortjener. Det er i den offentlige samtalen at vi først og fremst skal veies og måles, ikke på bakrommene og i hemmelige møter med administrasjon eller andre maktpersoner.

En person har sagt hun vil trekke seg fra ”vår” Facebook-side fordi hun føler seg uthengt av et par debattanter. Slikt vil være et tap for FB-siden, et tap for politikerne og til syvende og sist et tap for henne. En debattside om viktige temaer i kommunevalgkampen er ikke et realityshow der noen skal dømmes ut og må reise hjem. Og derfor ville det være min største politiske seier til nå om jeg kunne bidra til at ”den utstøtte” nå kommer tilbake dit hun var.

Vi har alle en Maier-historie. Jeg har to…

Mens jeg skriver dette blir Fred Anton Maier bisatt i Nøtterøy kirke.

Vi skriver 16. januar 1966. Det er Norgesmesterskap på skøyter, på Marienlyst stadion i Drammen. Fred Anton Maier, mitt store forbilde – var skyhøy favoritt. Det var skitkaldt, men jeg holdt ut til langt utpå søndagen for å få med Maiers 10.000 meter og den påfølgende medaljeseremonien der jeg var overbevist om at Fred Anton skulle stå øverst på pallen…

Mange i min generasjon har problemer med å forstå unge jenters frydefulle hvin ved synet av Justin Bieber eller One Direction. Ikke jeg. For i 1966 kunne jeg ha gått gjennom ild og vann for helten fra Nøtterøy. Hver gang vi reiste på besøk til familien på Tjøme så jeg langt etter huset ved Borgheim der min kusines mann hadde innbilt meg at Maier bodde. Kanskje klippet han plenen, kanskje var han på vei til bilen…(i fjor fikk jeg vite av Pål Syse – som vet hvor alle bor på Nøtterøy – at jeg hadde sett på feil hus). Jeg leste alt om Maier i avisene og satt klistret foran radioen ved hvert stevne han deltok. Kupper’n var akkurat litt for gammel for meg, men Maier var den unge og friske, sympatiske idrettsmannen – en som alltid innfridde. Kupper’n var litt for breial på en måte, litt for mye showmann. Jeg likte han, gudbedre, men ikke så godt som den mye mer beskjedne Maier. Også trodde jeg altså at jeg visste hvor han bodde – og skåret poeng på det hver gang vi diskuterte skøyter på skolen. Og det var ofte…

I 1966 var min mor leid inn som servitør på Park Hotell i Drammen, der NM-banketten skulle holdes. I lang tid hadde jeg forberedt meg. Mor, et svært pålitelig menneske, fikk med seg papir og blyant og beskjed om å få Fred Anton Maiers autograf. Som takk for det hadde jeg på metallsløyden hamret ut et tinnfat på 15×10 cm – min gave til den nybakte norgesmesteren. Prestasjonen var i ytterkanten av min kompetanse, og jeg innbiller meg den dag i dag at det aldri har vært laget et flottere tinnfat.

Fred Anton ble aldri Norgesmester den kalde søndagskvelden på Marienlyst Stadion For opp av hatten spratt kaninen Svein Erik Stiansen (faren til alpinisten Tom Stiansen) som på dette tidspunktet var en mye dårligere skøyteløper enn TT-mannen fra Nøtterøy. Stiansen gikk en inni granskauen sterk 1500-meter som Fred Anton var langt unna å matche. Min helt hadde en teoretisk sjanse til å ta ham igjen ved å gå 29 sekunder fortere på 10.000, men i samløp med den formsterke OSK-løperen ga Maier opp etter 5000 meter og nøyde seg med å skli inn til distanseeier.

Maier tok tapet med fatning. Det gjorde ikke jeg. Jeg var tretten år, men gråten var ikke langt unna da jeg gikk hjem. Bankett ble det uansett. Mor serverte, og overrakte tinnfatet – nå som et plaster på såret. Jeg sov da hun kom hjem, men morgenen etter ga hun meg stolt bankett-menyen, med autografen til samtlige elitedeltakere – Per Ivar Moe, Magne Thomassen, Bjørn Tveter (en annen TT-løper) sammen med norgesmesteren og – selvsagt Fred Anton Maier.

To år senere bodde jeg i London, men skøyteinteressen hadde ikke avtatt. Jeg hadde fortsatt kladdebøkene med Maiers rundetider på 5- og 10.000 meter. Problemet var radiomottakingen, for britene har aldri vært- og kommer aldri til å bli en skøytenasjon. Løsningen ble det stedet i London der jeg hadde søkt meg frem til det beste mottakerforholdet for mellombølgesendingene. På gode dager kunne jeg, på den medbrakte Kurer’en, ta inn NRK fra tårnet i den norske sjømannskirken. Og det var her, klistret til mottakeren, at jeg fikk med meg Fred Anton Maiers seier på 5000 meter under OL i Grenoble. Akkurat der og da var jeg den eneste nordmann i London som registrerte at Nøtterøy-mannen hadde erobret sitt første OL-gull. Og jeg husker fortsatt hvordan alles oppmerksomhet var rettet mot meg da journalisten in spe kunne rapportere om resultatet for et svært så oppmerksomt publikum – midt i kirkekaffen. 1968 var for øvrig Fred Antons store år – han fikk sølv på 10.000 i OL, gikk til topps både i EM og i VM, fikk Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett som ”årets idrettsmann”. Året før hadde han fått Egebergs ærespris – Fred Anton var også en fremragende syklist.

Jeg møtte ham aldri og nå får jeg heller aldri mulighet for det. Kanskje like greit – for slik kan jeg fortsatt leve i troen på at tinnfatet i alle disse årene prydet hans hjem.

Og så kan man saktens lure på hva denne historien har med Venstrepolitikk, Johan Sverdrup og lokalpolitikken på Tjøme å gjøre. Ikke noe annet enn at jeg godt kan tenke meg, om et par år, å være innbygger i samme kommune som der min ungdoms helt er stedt til hvile…

Forgubbing og kommunereform

Forgubbing av min lokalkommune er nylig blitt brukt av statens representant i fylket som argument for at Tjøme bør slås sammen med Nøtterøy og Tønsberg i en storkommune. I denne argumentasjonen ligger en underforstått påstand om at små kommuner med mange pensjonister i forhold til den yrkesaktive delen av befolkningen, vil utgjøre en økonomisk belastning frem mot 2040.

Til mitt fag hører kildekritikk. Jeg blir for eksempel alltid skeptisk når jeg får høre at tallenes tale er klar. Tolkningen av tallene er alltid en del av fakta. Derfor er det grunn til å se nærmere på forgubbingspåstanden slik den nå brukes politisk av fylkesmannen.

Erling Lae har hentet tall fra Statistisk Sentralbyrå. I dette tallmaterialet går det frem at vi i Tjøme kommune i 2014 hadde 4,1 personer i yrkesaktiv alder per personer over 67 i befolkningen. I følge tallene vil vi i 2040 bare være 1,8 personer til å ”forsørge” dem over 67. Jeg er enig med Lae i at dette i utgangspunktet kan virke alarmerende, men hva ligger bak tallene – og som fylkesmannen snakker mindre om?

Statistisk sentralbyrå opererer med begrepet ”forsørgerbyrde” og ”total forsørgerbyrde” i befolkningen. Det først begrepet dreier seg om personer over 67, det andre tallet refererer til personer i aldersgruppen 0-19 i tillegg til dem over 67. Dette gir mening på landsnivå, det er jo staten som ”forsørger” de over 67 gjennom pensjonen (som pensjonistene riktignok også har betalt for). Men på kommunenivå blir tallet mindre interessant. Pensjonister får stort sett sin inntekt fra Staten og betaler skatt til kommunen. I så måte blir pensjonistene bare en byrde i den grad de samlet sett belaster kommunale tjenester mer enn de betaler i skatt. Mer interessant blir det å betrakte den såkalte forgubbingen dersom man i statistikken over forsørgerbyrde trekker inn personer under 20. For en mindre andel befolkning under denne aldersgrensen fører jo uvilkårlig til en relativt sett mye mindre økonomisk belastning på kommunen. Ungdom betaler jo ikke særlig mye skatt og utgjør derfor nesten utelukkende en ”utgiftspost”.

Med andre ord er det godt mulig å snu argumentasjonen til Lae. Et tall som 1,8 i yrkesaktiv alder per person over 67 kan gi bedre økonomi enn for eksempel Tønsberg som har 2,8 i inntektsgivende alder for samme gruppen.

Hva har så SSB å si om den totale forsørgerbyrden for våre tre kommuner? I 2040 vil vi på Tjøme, igjen i følge fremskrivningene til SSB, være 1115 personer under 20 (opp fra 1038 i år). På Nøtterøy er tallene hhv . 5628 mot 5380). For Tønsberg er tallene 11944 mot 9795 i år, altså en forholdsmessig mye sterkere økning. Den totale forsørgerbyrde, der barn og eldre blir slått sammen, blir, dersom man tar disse tallene med i betraktning, relativt lik for de tre kommunene. I Tønsberg regner SSB at det blir 1,3 yrkesaktive per barn+eldre i 2040, på Nøtterøy er tallet 1,2 og på Tjøme 1,1 (tallene for i dag er hhv 1,6 – 1,4 og 1,6)

Hvis vi forutsetter at inntektsregnskapet for de eldre isolert sett går i pluss (altså at de legger igjen mer i kommunekassa enn de koster – hvilket er vanskelig å hente ut eksakte tall om) og at yngre derimot er en ”mer kostbar” del av befolkningen, vil sannsynligvis forgubbingen ”lønne” seg, rent økonomisk. Hvis vi i tillegg legger inn at pensjonsalderen justeres oppover med 3-5 år, vil selvsagt tallene se helt annerledes ut – og til fordel for Tjømes økonomiske situasjon.

På den annen side er jo mye av kommuneøkonomien basert på statlige overføringer, altså inntekter som blant annet er ment å utligne forskjellene som skapes av ugunstig alderssammensetning av befolkningen. Hvert år gjøres det opp regnskap mellom staten og kommunen basert på såkalte kriteriedata. Sammenlignet med landsgjennomsnittet blir for eksempel Tjøme, i 2015, trukket i overkant av 6 millioner kroner gjennom inntektssystemet. Dette skyldes i hovedsak lave barnetall – altså bortfall av de utgiftene kommunen ville ha hatt ved normal aldersfordeling. Det er liten grunn til å tro at ikke dette overføringssystemet skal overleve uansett hva slags kommunemodell vi vil bestemme oss for.

Noe annet dreier seg om det rent sosiale. Som gammel gubbe vil jeg helst bo i et samfunn som har et relativt stort antall yngre i befolkningen. Derfor er jeg enig i at vi bør etterstrebe å øke den yrkesaktive andelen av befolkningen. Men dette kan jo umulig løses ved å slå sammen kommunene i vår region. De eldre vil uansett være blant oss – og helst i vårt lokalmiljø der de har sin forankring. Som enslig kommune besitter Tjøme omtrent de samme virkemidlene for å tiltrekke seg en ung befolkning til vårt nærområde som en storkommune der Tønsberg er med.

Til grunn for det overnevnte tallmaterialet ligger en tanke om at helse- og livskvalitet holdes konstant over perioden 2015 til 2040. Men kan vi forutsette det? Neppe, etter min mening. Når jeg har engasjert meg lokalpolitisk er det nettopp med tanke på å gjøre Tjøme til et attraktivt bo- og oppvekststed for barnefamilier. Jeg har stor tro på at vi skal lykkes med det, ikke minst fordi vi vet at natur og frisk luft vil bli satt større pris på i årene som kommer. Dessuten vil jeg bidra til å gi våre eldre landets beste tilbud. Jeg vil tilrettelegge for at vi kan jobbe lenger – blant annet ved å sørge for en radikal IKT-utbygging, strekking av fibernett etc. Tjøme har i dag et svært aktivt eldremiljø preget av at folk kjenner hverandre og engasjerer seg lokalt, ikke minst som frivillige. Fokuset på dette må skjerpes. Vi må ta samhandlingsreformens krav om forebyggende helse alvorlig. Det vil gi en friskere og mer oppegående (”produserende”) eldre del av befolkningen. Jeg har tro på at den mest radikale endringen av vårt samfunn frem mot 2040 vil skje ved at pensjonistene, som stadig blir friskere, vil yte mer, både til fordel for seg selv og sitt lokalsamfunn. Lykkes vi i dette, vil vi kunne ”overføre” en stadig større del av det kommunale budsjettet til de yngre generasjonene i form av bedre aktivitetstilbud, idrettsbaner m.m. I tillegg mener jeg kommunen i mye større grad bør legge til rette for at flere hytteeiere – med god økonomi og muligheter for å jobbe hjemmefra – skal melde flytting til Tjøme og dermed bidra vesentlig mer til økonomien i kommunen (der de fra før oppholder seg mer enn halve året). Selvsagt fins det skjær i sjøen. Vi vet i liten grad hvor mye økt levealder i kombinasjon med økt forventning til helsehjelp, vil belaste vår økonomi. Vi vet heller ikke hvordan en stor, og voksende gruppe av unge uføre vil påvirke regnskapet. Heller ikke hvordan et mer fremmedgjort miljø i en storkommune som Tønsberg vil påvirke kriminalitet, utrygghet eller sosial uro. Men det er liten grunn til å tro at en sammenslåing med Tønsberg vil gjøre livskvaliteten i Tjømesamfunnet bedre.

Heller tvert i mot.

 

 

 

Ungdommen, ungdommen, ungdommen

Under siste folkemøte på Tjøme – i tilknytning til kommunereformen – foreslo en av Høyres representanter at 16-åringene i kommunen skal høres i den opinionsundersøkelsen som skal foretas i slutten av mai. Han tok ordene ut av munnen min (hverken han eller jeg hadde vel fått med oss at det for lengst er besluttet at 16-åringene skal høres i opinionsundersøkelsen).

Men jeg mener vi bør gå lengre enn som så. Stemmerett for 16-åringer må etter min mening prøves ut i stor skala. Av og til må politikere være så ærlige å innrømme at vi har sovet i timen. 1. juni i fjor gikk fristen ut for å slenge seg på muligheten for å bli med på regjeringens igangsatte forsøk med stemmerett for 16-åringer. I Tønsberg foreslo Venstres Suzy Haugan at byen skulle søke om å få bli med på prøveordningen. Hun fikk tommelen ned. Vi burde ha gjort det samme på Tjøme. Men – for å omskrive et sitat – vi er så få her i bygda og det kan være vanskelig å henge med for folkevalgte som har bunker med papirer å sette seg inn i til hvert møte i kommunen.

Et krav om å senke stemmerettsalderen virker merkelig for mange. Jo eldre vi blir, jo yngre blir ungdommen. For mitt eget vedkommende – jeg jobber med ungdom stort sett i aldersgruppen 18 – 25 – blir jeg av og til overrasket over det relativt lave kunnskapsnivået om politikk og samfunn som preger generasjonen. På den annen side er jeg ofte like overrasket over hvor modne de er på andre av livets områder. De tar til seg lærdom mye raskere enn jeg selv husker å ha gjort det – de har innsikt i læringsmetoder og datainnsamling som stadig forbløffer meg. De suger til seg kunnskap om samfunnet på en måte som er en utfordring for deres lærere – og evnen til kildekritikk er høyt utviklet. La gå at mye av tiden brukes til tullete nettoppslag og likes på Facebook, men trender og interessefelt etablerer seg raskere enn før, og dersom verdifull kunnskap gjøres interessant og relevant for generasjonen, er det ingen grenser for hvor mye som kan absorberes på kort tid. Det er denne bølgen av relevant kunnskapstørst som en nedsetting av stemmerettsalderen må bygge på.

Og det kan vi begynne med å bygge på allerede nå. Her i bygda står vi overfor det viktigste veivalget i vår historie. Det er snakk om å oppløse kommunen. Den nevnte representanten fra Høyre har selvsagt helt rett i at 16-åringene bør få være med å bestemme om kommunen skal søke seg sammenslått med Tønsberg og/eller Nøtterøy – eller velge å bli stående alene. Men det han ikke nevnte i sitt innlegg er at forut for en slik prosess må ungdomsskolen i kommunen (og videregående på Nøtterøy) sette i gang et omfattende prosjekt for å informere om valgalternativene. Det behøver ikke være så ressurskrevende og kan etter min mening best gjøres ved å invitere til flere debatter på skolen med deltakelse fra hele det politiske spektret samtidig som samfunnskunnskapslærerne skolerer de unge i demokrati, representasjon og generell samfunnsforståelse – med særlig vekt på kommunalkunnskap. Og hvorfor ikke arrangere et reelt skolevalg om temaet i bakkant av en slik prosess? Det må da være langt mer interessant enn å integrere ungdommen som en liten gruppe i en opinionsundersøkelse? Jeg mener selvsagt ikke at elever i ungdomsskolen og på videregående alene skal avgjøre bygdas videre skjebne, men en debattrunde på skolene vil gi politikerne verdifull innsikt i hvordan denne generasjonen ser på spørsmålet. Som en tilleggseffekt vil de/vi folkevalgte lære seg/oss å kommunisere politikk på en måte de/vi ikke er vante med. Vi må rett og slett lære oss å snakke prinsipielt og kunnskapsbasert – ikke slenge rundt oss med floskler, forutinntatte meninger og henvisninger til snøen som falt i fjor.

Bygget på erfaringene fra en slik runde, kan også kommunen starte en prosess for å igangsette stemmerett for 16-åringer ved kommende valg. Etter høstens kommunevalg vil vi ha skaffet oss betydelig erfaring på dette området, blant annet fra Horten – som gikk motsatt vei av Tønsberg da bystyret klubbet ned Suzy Haugans forslag. Der får ungdommer på 16 år anledning til å legge sin stemme i urnene 14. september. En av de viktigste årsaken til å senke stemmerettsalderen er ikke bare at 16-åringer bør ha innflytelse på sin egen hverdag, men at de i denne aldersgruppen er betydelig mer åpne for samfunnskunnskap enn folk som har begynt i arbeid, fått unger og er (trist som det er) mer opptatt av å bygge hus og hjem enn å delta i samfunnslivet. De delene av Europa som har hatt ordning med å la 16-åringer stemme ved valg, har opplevd en sterkere valgdeltakelse blant de yngste velgerne enn i gjennomsnittsbefolkningen. Samfunnskunnskapsfaget vil få en helt annen betydning dersom ungdommene vet hva en valgurnene er og samtidig får inntrykk av høytideligheten og alvoret i demokratiske prosesser. Faget vil gå fra å være teori til å bli instrumentelt. Det er nå mer enn ti år siden KrF’s leder Dagfinn Høybråten slo seg opp med slagordet ”Barna. Barna. Barna.” han ble øyeblikkelig latterliggjort . Uten å blunke parafraserte Aps partisekretær Martin Kollberg ham med å proklamere ”Fagbevegelsen. Fagbevegelsen. Fagbevegelsen”. Høyres tenketank, Civita, visste straks å gjøre narr av ham. “Venstresiden har som kjent vært mest opptatt av kos og frukt. Det er ikke tilfeldig at det heter fagbevegelsen og ikke kosebevegelsen”, skrev en medarbeider av Cristin Clemet. Det er derfor med forventinger om et liv som evig satireobjekt at jeg nå foreslår: Ungdommen. Ungdommen. Ungdommen. Vi sees i gymsalen på ungdomsskolen – til debatt!

Hva er det med Miljøpartiet?

Sammen med den grønne knoppskytingen på trærne begynner det nå å avtegne seg klare standpunkter når det gjelder Tjøme og kommunereformen. En informasjonsbrosjyre er sendt ut på bakgrunn av en rådmannsutredning, det er avholdt tre folkemøter og debatt-temperaturen stiger i kommunen. Dette lover godt foran årets kommunevalg der det skal velges representanter som skal foreta det endelige veivalget for kommunens skjebne. Under folkemøtene har bygdas Høyre-ordføreren gjort et poeng av at han anbefaler en Tønsberg-Nøtterøy-Tjøme-løsning (TNT) som ordfører og ikke Høyre-representant. Fylkesmannen, Erling Lae, den tidligere Høyre-byrådslederen i Oslo gjør også et stort poeng av sin upartiske holdning til spørsmålet. Men ingen som har vært til stede på møtene kan være i tvil om at også Lae foretrekker en storkommune. Tilfeldigvis er det ingen i Tjøme Høyre som har uttrykt den aller minste uenighet med de to. Partiet går helhjertet inn for TNT.

 

I går ble det klart at Arbeiderpartiet, til tross for intern uenighet, har skjønt at det ikke går an å gå til høstens valg uten en anbefaling til velgerne. I løpet av kort tid vil partiet ta stilling, og det skal bli spennende å se hvordan et større mindretall i AP vil forholde seg etter at det skjer. For i dette spørsmålet kan det ikke være snakk om noen salomonisk løsning. Det foreligger tre alternativer og ingen av dem kan kombineres med noen av de andre.

Fremskrittspartiet, som har ligget usedvanlig lavt på folkemøtene, har flagget et klart ja til Nøtterøy/Tjøme-alternativet.

Det ble på møtet i går også klart at Fellesliste av SV og Rødt går for det såkalte 0-alternativet – at Tjøme skal fortsette som egen kommune.

Tjømelista og Venstre har argumentert for en sammenslåing med Nøtterøy, men ulikt noen de andre grupperingene vil ikke disse partiene ha noen folkeavstemning i tilknytning til valget.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er så langt det eneste partiet som stiller liste, som ikke har tatt stilling – og heller ikke har sagt at det vil gjøre det før valget. I går så Randi Hagen Fjellberg, ordførerkandidaten til MDG, at partiet har som prinsipp å ”lytte til folket” i slike spørsmål.

Det kan synes besnærende og sparer sikkert partigruppen for mange interne stridigheter, men er for lettvint. Velgerne kommer til å straffe dem hardt for denne unnfallenheten. Ingen kan be om folks stemmer uten å gjøre det klart hva partiet står for – særlig i den viktigste saken i kommunens historie.

Straffen vil bli dobbel – for også de partiene som ikke har gjort det klart hvordan resultatet av folkeavstemningen skal tolkes, kommer til å slite. I går bagatelliserte Gunstein Sundene (H) det store problemet hans parti står for i denne saken. Han vil stå fritt til selv å definere hva ”et klart mandat” fra folkeavstemningen vil bestå av. Dette vitner etter mitt skjønn om mangel på respekt for dem som legger sin stemmeseddel i urnen. En folkeavstemning med tre valgalternativer er i statsvitenskaplig sammenheng en pussig konstruksjon. Så vidt jeg vet har landet aldri opplevd en slik avstemning. Ikke så rart – for hva består et flertall i når velgeren står overfor tre valg? Igjen er det nødvendig å være konkret for å illustrere Gunstein Sundenes vanskelige standpunkt: Hva om vi ender i 40% TNT, 30 % NT og 30% T? Er dette et klart flertall? Ikke så etter mitt skjønn – fordi vi ikke har noen mulighet for å sjekke ut preferansene til dem som stemmer NT eller T. Hva hvis det er slik at disse velgergruppene (som til sammen utgjør 60% av stemmene – altså et slags flertall) kanskje heller vil slå seg sammen om et felles standpunkt enn å gå for Tønsberg.

Sundene kunne ha kommet unna problemstillingen ved å forplikte seg til kun å fortsette sitt TNT-løp dersom mer enn 50% av stemmene støtter dette. Det ville ha gitt mening i demokratisk sammenheng. Men både Sundene og jeg vet at slik stemningen på Tjøme er for tiden, kommer dette neppe til å skje. Slik jeg tolker Høyre ønsker partiet derfor å gjøre som reven – skaffe seg to utganger: Partiet vet at det vil tape stemmer på (som eneste parti) å gå for TNT – uansett valgutfall. Derfor holder Høyre fast på at det vil se an folkeavstemningen. Slik håper partiet at det skal holde på de Høyrevelgerne som helst ser at Tjøme slår seg sammen med Nøtterøy.

Problemet med en slik holdning er at velgerne ikke er dumme. TN-stemmene som tradisjonelt stemmer Høyre, forstår at deres parti gjennom sin prinsippløse holdning prøver å skaffe seg en blankofullmakt til å la partiledelsen skalte og valte med resultatet fra folkeavstemningen som det vil.

Dette rammer selvsagt også de andre partiene som lar seg besnære av argumentet om å la folkets røst høres. Ingen av dem kunne ha festet seg ved det mest klargjørende spørsmålet som er kommet fra salen under de tre folkemøtene som er avholdt. På første møtet spurte en av deltakerne: Hvorfor i all verden skal jeg stemme under folkeavstemningen?

Og uten at politikerne kan svare på dette, har vi et demokratisk problem.

Venstres råd i denne saken etter mitt skjønn den eneste farbare veien å gå: Stem på det partiet som du føler best kan kjempe for det standpunktet du selv har i spørsmålet om kommunesammenslåingen! Husk at det er det nye flertallet i kommunestyret som eventuelt kommer til å føre forhandlinger om en sammenslåing. Som velger må du sørge for at det partiet som står for ditt standpunkt får flertall. Bare et slikt flertall har troverdighet i forhandlinger med en annen kommune. Det er den beste – kanskje den eneste – garantien du har for at din stemme faktisk betyr noe.

Dette betyr ikke at Venstre er motstander av folkeavstemning i enhver sammenheng. Ved klare ja/nei-alternativer i enkle fremforhandlede saker (ja/nei til alkohol, målform i kommunen etc) kan slikt ha noe for seg. Men i en sak som inneholder så mange tolkningsmuligheter og fremtidige forhandlingssituasjoner, gir en folkeavstemning ingen mening. Det dreier seg heller langt på vei om et varslet bedrag.

Folkeavstemning som ideologi

Fylkesmannen i Vestfold, Erling Lae, har rost min hjemkommune, Tjøme, for at vi har hatt et ryddig forhold til kommunereformen i vårt område. Jeg er ikke så sikker på om rosen er fortjent.

I kommunen vår står det om tre alternativer: Tjøme kan velge å gå sammen med Nøtterøy, vi kan velge Nøtterøy og Tønsberg (det såkalte TNT-alternativet) eller vi kan velge å stå alene. Alternativet Tønsberg/Tjøme er i realiteten en vanskelig konstruksjon. For det første ligger Nøtterøy mellom kommunene og for det andre har Nøtterøy allerede slått fast at noen sammenslåing med Tønsberg ikke kan komme på tale nå. Nøtterøy har avsluttet prosessen med Tønsberg fordi det relativt tidlig ble klart at befolkningen vil stå på egne ben eller eventuelt gå sammen med Tjøme – forutsatt at Tjøme vil. Nøtterøy avsluttet prosessen med en stemmes overvekt i kommunestyret (Høyre stemte for en avvikling av prosessen til tross for at partiet mener at de to kommunene bør slå seg sammen – og har måttet tåle mye kritikk for dette).

Da skulle man tro at alternativene er krystallklare og at det befolkningen på Tjøme må ta stilling til er ett av to: Stå alene eller gå sammen med Nøtterøy. Disse to alternativene egner seg etter mitt skjønn godt for å la befolkningen selv bestemme – hvis det ikke var for tre forhold: 1) Beslutningen om kommunesammenslåing faller sammen i tid med kommunevalget til høsten og 2) Flere av partiene i kommunen er foreløpig sterkt splittet i synet på sammenslåing og ønsker å la en folkeavstemning bestemme for seg samt 3) Flere Høyre-politikere håper nå på å bruke et flertall på Tjøme for TNT som en brekkstang for å snu flertallet på Nøtterøy.

Situasjonen er ikke ideell fra et demokratisk synspunkt. Vår styreform er bygget på representativitet. Vi velger enkeltrepresentanter til et kommunestyre. Det er disse representantene som til syvende og sist kommer til å beslutte en sammenslåing. Folkeavstemninger kan bare være rådgivende. I en så alvorlig sak som en eventuell avvikling av hjemkommunen har velgerne selvsagt derfor krav på å få vite hvor enkeltrepresentantene på valg står i et slikt spørsmål. Demokratisk sett kan selvsagt dette løses ved at partiene avkrever en lojalitetserklæring fra sine listekandidater om å følge et folkeflertall (hva nå det er – jeg kommer tilbake til det). Partiet binder sine representanter. Men dette er ikke juridisk mulig, og antakelig heller ikke politisk holdbart. En valgt representant kan, etter forhandlinger med en annen kommune, komme til at betingelsene som blir satt av den andre kommunen er urimelige og at han/hun vil avvise hele tanken om en sammenslåing til tross for hva ”folket” mener. Dette er en høyst reell problemstilling for Tjøme siden vår befolkning bare vil utgjøre 20% av en Nøtterøy/Tjøme-kommune og mindre enn 10% av en TNT-kommune. Vi er således særlig sårbare i en forhandlingssituasjon.

Så vidt jeg kan se, tilhører det sjeldenhetene at et parti unnlater å ta stilling i en slik sak i forkant av et kommunevalg. Bakgrunnen for det er åpenbar: velgerne vil ikke gi sin stemme til et parti som ikke tar stilling i en så viktig sak som en kommunesammenslåing. Når for eksempel Arbeiderpartiet på Tjøme er så sterkt splittet i denne saken at partiet velger å skyve opinionen foran seg, vil partiet oppfattes som prinsippløse vegrere. Historisk sett har partiet ved folkeavstemningene om EU-medlemskap nærmest blitt slitt i stykker ved å anbefale medlemskap mens befolkningen ønsket det annerledes. Men verken for statsminister Bratteli (i 1972) eller Gro Harlem Brundtland (1994) var det et alternativ å unnlate å ta stilling. Den verst tenkelige løsningen for landets største parti ville være å gå inn i en folkeavstemning uten å gi velgerne et klart råd. Det er tross alt det vi har politikere til for.

Kommunestyret på Tjøme har vedtatt en totrinnsprosess frem mot en avgjørelse om en eventuell sammenslåing: I mai skal det avholdes en opinionsundersøkelse og ved valget 14. september skal folket uttale seg i en separat avstemning. En slik prosess, som for øvrig Venstre stemte mot, må nødvendigvis føre med seg at velgerne i god tid har klart for seg 1) hva avstemningstemaet er og 2) hvordan partiene (og enkeltrepresentantene i partiene) forholder seg til å tolke dette avstemningsresultatet.

La meg illustrere denne problemstillingen med følgende episode fra et av folkemøtene som nylig ble avholdt: Høyres representant uttalte at han, til tross for at partiet går inn for en TNT-sammenslutning, vil bøye seg for ”et klart flertall” i folkeavstemningen. Jeg kan ikke tro at representanten regner med å slippe unna uten å bli avkrevd svar på hva som menes med et slikt flertall. Ved å henvise til et tolkbart resultat gir han seg selv på mange måter en blankofullmakt til å vurdere folkeavstemningen som han vil. Enhver sentral politiker ville umiddelbart blitt latterliggjort i pressen ved et slikt utsagn, men i lokalpolitikken er det, fortvilende nok, mulig å slippe unna med å unnlate å svare for seg.

Å bruke et eventuelt ja til TNT på Tjøme som en brekkstang for å få Nøttlendingene til å bli med på lasset kan virke som et siste desperat forsøk på å redde Høyre unna en alvorlig velgersvikt ved valget. Partiet har i dag ordføreren i alle de tre kommunene, men av disse er det åpenbart Nøtterøys ordfører som er i den verste kattepinen. Han vet godt at velgerflertallet på øya ikke vil hoppe til køys med Tønsberg. Han har derfor avbrutt utredningen av en sammenslåing med byen til tross for at han og hans parti ser dette som den mest attraktive løsningen. Han sier med andre ord nei, men mener ja – opplagt fordi han regner med at dette er hans eneste mulighet for å bli sittende som ordfører. Hans parti avviser samtidig folkeavstemning som politisk løsning – selvsagt fordi partiet på denne måten vil kunne komme til å bli bundet i neste valgperiode til å ikke argumentere for en sammenslutning med Tønsberg. Ikke for noen pris ønsker Nøtterøy Høyre å komme i en slik posisjon. På den annen side fremstår dermed partiet i de tre kommunene som litt merkelig – på Nøtterøy argumenteres det prinsipielt sterkt mot folkeavstemning mens man på Tjøme argumenterer like sterkt prinsipielt for å la folket få bestemme.

Vi vil selvsagt aldri få ”et klart flertall” i en folkeavstemning der velgerne må forholde seg til tre alternative voteringstemaer. La oss ta dette konkret: Ved et tenkt, men ikke helt usannsynlig – avstemningsresultat på Tjøme ender det slik: 1) 30% vil at nåværende kommunestruktur skal bestå 2) 40% vil at Tjøme og Nøtterøy skal bli ett og 3) 30% går fot TNT (vi må forutsette at 60% av befolkningen har stemt, men dette er selvsagt langt fra sikkert).

I normale omstendigheter vil de fleste tolke dette som at Tjøme har valgt seg Nøtterøy – basta! For Høyre vil dette være et uønsket alternativ og partiet ville derfor, men en viss rett, kunne påberope seg at flertallet ikke er klart nok. Det er tross alt mindre enn halvparten av stemmene, og kanskje så lite som 20-30% av velgermassen, som har gått for dette alternativet. Skulle situasjonen være motsatt – at 40% går for TNT og 30% for Nøtterøy alene, vil partiet kunne argumentere på motsatt måte: Flertallet er klart nok – det er tross alt det et de fleste på Tjøme har ønsket seg.

Det samme gjelder for så vidt Fremskrittspartiet på Tjøme som er for en sammenslåing med Nøtterøy, men som samtidig vil ”la folket høres” i et referendum. Også dette partiet vil stå fritt til å tolke ”flertallet” som det vil. For dette partiet vil situasjonen (med 40% for TNT) kunne tolkes negativt: Flertallet av tjømlingene (30% + 30%) ønsker seg jo ikke til Tønsberg – og det er det som må være det avgjørende!

Når det gjelder Miljøpartiet og Arbeiderpartiet, som foreløpig ikke har tatt stilling, er situasjonen egnet til å forvirre velgerne. Kandidatene på deres liste ber om folkets tillit, men samtidig vegrer de seg for å uttale seg om hvordan de skal tolke et avstemningsresultat. Velgerne vet med andre ord ikke hva de vil få dersom de stemmer på disse partiene under valget. I det viktigste spørsmålet i kommunens historie har partiene hiitl valgt å ikke rådgi sine velgere. Erfarne politikerne vet selvsagt at dette kommer til å straffe seg ved valget, men kostnadene ved å ta stilling nå (og dermed splitte partienes grupper) er tydeligvis større enn kostnadene man risikerer ved velgerflukt. Dermed avventer man den opinionsundersøkelsen som skal finne sted i kommunen i slutten av mai, før man bestemmer seg for hvilken vei kappen skal vendes.

Hvis MDG og AP går for ett av de to sammenslåingsalternativene engang i juni, blir selvsagt ikke situasjonen lettere for dem. Da vil de havne i den samme uklare situasjonen som Høyre og FrP: velgerne kan umulig vite med sikkerhet hva de vil få dersom de stemmer på deres kandidater! Alt blir overlatt partienes tolkninger av hva ”folket” mener. Derfor må partiene – dersom de velger å klargjøre sin holdning til spørsmålet – samtidig gjøre rede for hvordan de skal tolke ete avstemningsresultat. Som jeg har vist er dette ikke enkelt å avklare – med mindre man gjør som Jagland – å sette en prosentsats (36,9) for oppslutningen under valg. Og mange av oss husker hvilke katastrofale følger en slik løsning fikk.

Dette er bakgrunnen for at Venstre har avvist tanken om en folkeavstemning. Vi vil bare la oss binde av vårt program der vi går for forhandlinger om en sammenslåing med Nøtterøy. Dette ber vi om velgernes støtte til og slikt forplikter uansett hva en folkeavstemning måtte bringe med seg. Skulle avstemningen ende med et ja til Tønsberg, vil vi stemme imot i kommunestyret – uansett. Dette skylder vi dem som har stemt på oss. For oss fremstår fagre løfter om ”å la folket bestemme” bare uttrykk for en tom retorikk, en ideologi der et folkeflertallsargument brukes av partiene for å skape seg manøvreringsrom til å gjøre som partiene vil.

Når Venstre har sagt ja til forhandlinger med Nøtterøy om sammenslåing, betyr dette ikke at vi automatisk starter fusjonsprosessen. Vi vil selvsagt avvente resultatet av forhandlingene før det blir gjort et endelig vedtak i saken. Vi selger oss ikke for enhver pris. Her er det bl.a. helsetilbud, skoler, barnehager og bibliotek i spill, og det er åpenbart at vi ikke kan akseptere at befolkningen får et dårligere tilbud enn det vi har i dag.