Teppefall 2016

Våren 1989 var jeg elev på Forsvarets Høyskole og på studiereise i Europa. Et av stoppene var Berlin, selve nervesenteret i den kalde krigen. I hovedkvarteret i britisk sektor fikk vi forelesninger på høyeste nivå om utviklingen i Europa. Vi møtte amerikanere og tyskere med skuldrene fulle av stjerner og striper. Det jeg husker best var at ingen av dem var i nærheten av å forutsi det som skulle skje et drøyt halvår senere da Berlinmuren falt.

 

Noe av den samme følelsen sitter jeg med i det 2016 går over i historien. Svært få ble på disse tider i fjor tatt seriøst dersom de satset på Donald Trump og Brexit-generalen Nigel Farage som årets vinnere. Dypest sett dreier begge merkeårene, med 27 års mellomrom, seg om uforutsigbare sammenbrudd i politiske tankemønstre.

 

2016 var året da det representative demokratiet ble satt på en av sine mest alvorlige prøver. Brexit- og Trump-bølgen er skapt av sviktende tillit, ikke bare til politisk lederskap, men til politikken som sådan. I kjølvannet av store folkevandringer, aldrende befolkning og uthuling av velferdsstatens rettigheter, blåser det en anti-politisk vind over vesten. Samtidig er den økonomiske makten blitt mer usynlig, den har søkt tilflukt i cyberspace der den opprettholder sitt tak på oss gjennom ideologien om at det er til befolkningens gunst at det samles inn store datamengder om oss. I dag brukes den til å gruppere oss i forbrukerkategorier eller velgergrupper. I realiteten er det i dag fem store verdensomspennede amerikanske selskaper (og ett kinesisk) som er i ferd med å ta over all informasjonskontroll av betydning gjennom utviklingen av kunstig intelligens. I kampen seg i mellom er de fem – Google, Facebook, Amazon, Microsoft, og IBM – i ferd med å legge bak seg en slagmark av forvitret personvern og konkursrammet tradisjonell, kritisk journalistikk.

 

Rundt omkring i verden sitter fattige, men IT-kompetente ungdommer og tjener til livets opphold ved å produsere ”fake news” som distribueres for å generere klikk – som igjen kan omsettes i annonsekroner. Men virkelig alvorlig er det når organiserte aksjonsgrupper eller enda verre – nasjoner, tar i bruk vårt globale nettverk for å hacke og lekke negative meddelelser i den hensikt å gripe inn i demokratiske prosesser. Dette skjedde for antakelig – hvem vet – første gang i noe omfang i 2016 og jeg opplever det som noe av det mest skremmende fra året som gikk.

 

Verden er blitt så komplisert at en gjennomsnittsparlamentariker, på Løvebakken eller i Brüssel, langt mindre velgerne, ikke har forutsetning for å skjønne hva som er sannhet og hva som er spinn. Kombinasjonen av en uforståelig og sterkt ekspanderende teknologi, kunnskapsetterslep og følelsen av at politikere meler sin egen kake, skaper gjensidig mistillit mellom teknokrater, politikere og befolkning. Svært få, verken politikere eller analytikere er i stand til å forklare hvordan ungdommer i et av verdens beste land, reiser til Syria for å delta i nedslakting av fattige, ulykkelige mennesker.

 

Årsaken til Hillary Clintons tap i det amerikanske presidentvalget er blitt forklart med hennes manglende evne til å gripe den virkelig politiske stemningen i dette sammensatte landet. Demokratene førte en valgkamp basert på særinteressene til en rekke amerikanske identiteter i stedet for å henvende seg til ”det store vi” av middelklassevelgere uten noen spesiell ”tilhørighet”. Talspersoner for disse forskjellige identitetene, etnisk og religiøst eller seksuelt utsatte grupper, fremstår gjerne som eliter. De er taleføre, skyver akademikere foran seg og pressen elsker dem. Dette er opplagt en utfordring ikke bare for venstresiden, noe Hillary neppe kan sies å tilhøre, men for hele spekteret av de partiene som befinner seg innenfor de fundamentalistiske ytterkantene i politikken – også i Norge. Men å ivareta minoriteters rettigheter uten å svikte det store flertallet av oss som ikke først og fremst har vår identitet i disse gruppene, er ingen enkel øvelse.

 

Norgespoeten fremfor noen – Edvard Hoem – skriver i klassekampen i dag: ”Altfor mange velmeinande idealistar har hengt seg opp i det eg vil kalle livssyns- og livsstilabsolutisme, der riktige meiningar av alle saker er blitt viktigare enn å vinne politiske sigarar. For å vinne i politikk må ein danne alliansar, inngå kompromiss, finne fram til forlik og fellesløysingar, mellom folk som ser ulikt på mange ting, men djupast sett har felles interesser”.

 

Jeg skulle ønske løsningen var så enkel – for snakk med dem som står bak årets mest omtalte kompromiss – statsbudsjettet. For da opinionsvekta ble tatt frem kom var det de mest steile og ubøyelige som endte som vinnere mens sentrum knapt fikk en stemme mer.

 

”Folk flest” etterlyser lederskikkelser som snakker til hjertene deres – og egeninteressene – i et lett tilgjengelig språk i stedet for til oljeindustrien, samfunnsviterne, kjønnsforskerne, psykologene, fagforeningene eller klimaforskerne. Dette havet av velgeravmakt blir stadig større. Erna Solberg uttrykker det riktig når hun i et intervju med Klassekampen i romjula sukker over at ingen går i fakkeltog for helheten i politikken. Nei, vi gjør ikke det fordi ”helhet” er komplisert, ekspertstyrt og full av vanskelige etiske dilemmaer. Dessuten er helheten temmelig kjedelig. Det er lettere å ty til underholdning, eller til politikere som angivelig går til kamp mot elitene – men underkommuniserer at de selv befinner seg på toppen av samfunnets næringskjede – Listhaug og Trump er som sådan samme ulla.

 

Eller vi tyr til partier som sanker stemmer på at alt bør bli som det engang var – enten det dreier seg om kommunestruktur, etnisk ”rene” samfunn eller tiden før EØS. ”Make America Great Again” er i grunnen ikke noe annet enn et bygdedyr som har forspist seg og blitt litt for stort for sine fotspor. Og glemt er Ibsens mer enn hundre år gamle sviende oppgjør i Peer Gynt, med det innadvendte – både i Norge og USA: Troll, vær deg selv – nok!

 

De som støtter tilbakeskuende politikere har i grunnen ikke garanti for noe annet enn at de blir skuffet. Bare glem det: Fremtiden kan ikke gjenskape fortiden!

 

Andre stemmesankere ser løsninger i å bytte ut våre tradisjoner med et slags globalisert verdisyn – og konkluderer med å marsjere ut av kommunestyret i når ordføreren inviterer til å synge Deilig er jorden. Dette er den delen av norsk venstreside som dyrker politisk vådeskudd som hobby og legger stadig flere alen mellom seg og et Norge som er på leting etter en ny verdiforankring i en verden vi ikke skjønner helt.

 

Så går teppet ned for 2016 – mistillitens år. Jeg kommer ikke til å savne det. Men det kan bli verre. 2017 kan bli uroens år. Det står i fare for å fylles med fremtidsangst, utrygghet, isolasjon og apati. ”Trump-medisinen kan vise seg å være verre en sykdommen”, som Suzanne Brøgger har uttrykt det.

 

Men vi kan også fylle året med håp, tillit, solidaritet og kunnskap. For vi vil jo så gjerne være optimister. Vi vil så gjerne at løftene fra Paris-avtalen skal holdes like mye som våpenhvilen i Syria eller den skjøre freden i Colombia. Derfor griper vi Aftenpostens lederartikkel på nyttårsaften begjærlig:

 

” Utviklingstrekkene som har gitt de største overskriftene i 2016 er bekymringsfulle. Men det er ingen grunn til panikk. Til dét har det skjedd for mye positivt i verden i året som har gått. Det bør være plass til en viss dose fremtidstro også blant de største pessimistene ved inngangen til et nytt år.”

 

La oss ønske det var så vel!

 

Godt nytt år!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s