Vi har alle en Maier-historie. Jeg har to…

Mens jeg skriver dette blir Fred Anton Maier bisatt i Nøtterøy kirke.

Vi skriver 16. januar 1966. Det er Norgesmesterskap på skøyter, på Marienlyst stadion i Drammen. Fred Anton Maier, mitt store forbilde – var skyhøy favoritt. Det var skitkaldt, men jeg holdt ut til langt utpå søndagen for å få med Maiers 10.000 meter og den påfølgende medaljeseremonien der jeg var overbevist om at Fred Anton skulle stå øverst på pallen…

Mange i min generasjon har problemer med å forstå unge jenters frydefulle hvin ved synet av Justin Bieber eller One Direction. Ikke jeg. For i 1966 kunne jeg ha gått gjennom ild og vann for helten fra Nøtterøy. Hver gang vi reiste på besøk til familien på Tjøme så jeg langt etter huset ved Borgheim der min kusines mann hadde innbilt meg at Maier bodde. Kanskje klippet han plenen, kanskje var han på vei til bilen…(i fjor fikk jeg vite av Pål Syse – som vet hvor alle bor på Nøtterøy – at jeg hadde sett på feil hus). Jeg leste alt om Maier i avisene og satt klistret foran radioen ved hvert stevne han deltok. Kupper’n var akkurat litt for gammel for meg, men Maier var den unge og friske, sympatiske idrettsmannen – en som alltid innfridde. Kupper’n var litt for breial på en måte, litt for mye showmann. Jeg likte han, gudbedre, men ikke så godt som den mye mer beskjedne Maier. Også trodde jeg altså at jeg visste hvor han bodde – og skåret poeng på det hver gang vi diskuterte skøyter på skolen. Og det var ofte…

I 1966 var min mor leid inn som servitør på Park Hotell i Drammen, der NM-banketten skulle holdes. I lang tid hadde jeg forberedt meg. Mor, et svært pålitelig menneske, fikk med seg papir og blyant og beskjed om å få Fred Anton Maiers autograf. Som takk for det hadde jeg på metallsløyden hamret ut et tinnfat på 15×10 cm – min gave til den nybakte norgesmesteren. Prestasjonen var i ytterkanten av min kompetanse, og jeg innbiller meg den dag i dag at det aldri har vært laget et flottere tinnfat.

Fred Anton ble aldri Norgesmester den kalde søndagskvelden på Marienlyst Stadion For opp av hatten spratt kaninen Svein Erik Stiansen (faren til alpinisten Tom Stiansen) som på dette tidspunktet var en mye dårligere skøyteløper enn TT-mannen fra Nøtterøy. Stiansen gikk en inni granskauen sterk 1500-meter som Fred Anton var langt unna å matche. Min helt hadde en teoretisk sjanse til å ta ham igjen ved å gå 29 sekunder fortere på 10.000, men i samløp med den formsterke OSK-løperen ga Maier opp etter 5000 meter og nøyde seg med å skli inn til distanseeier.

Maier tok tapet med fatning. Det gjorde ikke jeg. Jeg var tretten år, men gråten var ikke langt unna da jeg gikk hjem. Bankett ble det uansett. Mor serverte, og overrakte tinnfatet – nå som et plaster på såret. Jeg sov da hun kom hjem, men morgenen etter ga hun meg stolt bankett-menyen, med autografen til samtlige elitedeltakere – Per Ivar Moe, Magne Thomassen, Bjørn Tveter (en annen TT-løper) sammen med norgesmesteren og – selvsagt Fred Anton Maier.

To år senere bodde jeg i London, men skøyteinteressen hadde ikke avtatt. Jeg hadde fortsatt kladdebøkene med Maiers rundetider på 5- og 10.000 meter. Problemet var radiomottakingen, for britene har aldri vært- og kommer aldri til å bli en skøytenasjon. Løsningen ble det stedet i London der jeg hadde søkt meg frem til det beste mottakerforholdet for mellombølgesendingene. På gode dager kunne jeg, på den medbrakte Kurer’en, ta inn NRK fra tårnet i den norske sjømannskirken. Og det var her, klistret til mottakeren, at jeg fikk med meg Fred Anton Maiers seier på 5000 meter under OL i Grenoble. Akkurat der og da var jeg den eneste nordmann i London som registrerte at Nøtterøy-mannen hadde erobret sitt første OL-gull. Og jeg husker fortsatt hvordan alles oppmerksomhet var rettet mot meg da journalisten in spe kunne rapportere om resultatet for et svært så oppmerksomt publikum – midt i kirkekaffen. 1968 var for øvrig Fred Antons store år – han fikk sølv på 10.000 i OL, gikk til topps både i EM og i VM, fikk Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett som ”årets idrettsmann”. Året før hadde han fått Egebergs ærespris – Fred Anton var også en fremragende syklist.

Jeg møtte ham aldri og nå får jeg heller aldri mulighet for det. Kanskje like greit – for slik kan jeg fortsatt leve i troen på at tinnfatet i alle disse årene prydet hans hjem.

Og så kan man saktens lure på hva denne historien har med Venstrepolitikk, Johan Sverdrup og lokalpolitikken på Tjøme å gjøre. Ikke noe annet enn at jeg godt kan tenke meg, om et par år, å være innbygger i samme kommune som der min ungdoms helt er stedt til hvile…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s