Hvorfor trenger vi et bibliotek? …

Verden er da så full av heldigitaliserte tilbud? E-avisene tar over for papiret, e-bøkene fins i stadig større antall, det inngås avtaler om opphavsrett som gjør at bøker frigis lenge før den vanlige grensen på 70 år fra forfatterens dødsår. Hvorfor trenger vi hyllemeter på hyllemeter med papir som samler støv?

 

Svaret er enkelt. Det er nettopp vår digitaliserte verden som gjør at vi trenger offentlig finansierte, ikke-kommersielle møteplasser – i dag og i morgen mer enn noensinne. Teknologien er i ferd med å skape en ensom verden. Elektronisk kommunikasjon kan ikke erstatte varmen i et blikk, trykket av en hånd – rådet fra et menneske du ikke har bedt om råd. Jeg ser daglig studenter som melder seg ut av fellesskapet. Privilegerte, intelligente, attraktivt utseende ungdommer som plutselig begynner å utebi fra studier som de har betalt mye for å ta eksamen i. Jeg får høre av medstudentene deres at mange av dem har snudd døgnet, de er blitt nattdyr som lever sitt liv i ly av dataskjermen. Når morgenen kommer orker de ikke delta i sosiale sammenhenger enten det er skole eller jobb. Mange arbeidsplasser opplever det samme. Og trygdebudsjettene øker.

 

Jeg tror selvsagt ikke at bibliotekene er svaret på alt. De kan ikke erstatte samtalen på postkontoret (kontoret som ikke lenger fins), de kan ikke erstatte ordvekslingen i bankkøen (banken fins ikke lenger), de kan ikke erstatte praten på bussen (bussrutene innskrenkes og matpakkebilistene overtar). De kan heller ikke erstatte praten på butikken etter at vi får varene sendt hjem på døren for å spare tid. Bibliotekene kan heller ikke overta for ungdomsklubbene. Men vi kan bruke dem til å bøte på noen av de negative utslagene av den tiltakende privatiseringen av det offentlige liv.

 

”Bibliotekene er, og bør i fremtiden være et tilbud helt uten terskel. Vi vet blant annet at bibliotekene er en av de viktigste integreringsarenaene vi har – og det skal det fortsette å være. I et moderne samfunn må folkebibliotekene utvikle sin rolle som møteplass og debattarena. Det stilles høye krav til folkebibliotek i dag. Bibliotekene må være tilgjengelige og innbydende og ha oppdaterte samlinger og utstyr. Lånerne forventer stadig mer digitalt innhold i biblioteksamlingene og at dette er tilgjengelig på en enkel og brukervennlig måte. En av hovedutfordringene er å utvikle bibliotekene slik at de fremdeles er relevante og kan ivareta sin samfunnsrolle.”

 

Ordene er ikke mine, men kulturministerens da hun i fjor talte på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings årskonferanse. Dette er store ord – og de forplikter:

 

På Tjøme er vi for tiden i en spesiell situasjon når det gjelder bibliotekets fremtid. Den er todelt: 1) Vi står foran en utvikling av sentrum i bygda dit et flertall mener at biblioteket bør flyttes og 2) Vi står foran en mulig kommunesammenslåing med Nøtterøy og eventuelt Tønsberg.

 

De fleste kjenner til at Tønsberg og Nøtterøy har et samarbeid over kommunegrensene gjennom et av landets flotteste bibliotek i slottsfjellbyens sentrum. Færre kjenner til at Tønsberg nylig har ”pynta brura” i sitt frieri med Tjøme ved ”forplikte seg til” at biblioteket skal bestå. Det synes temmelig søkt. Alle vet at bystyret ikke kan binde sitt flertall i neste kommunevalgperiode. Og noen vet også at den svake økonomien i byen har ført til kutt i by-bibliotekets budsjetter.

 

Biblioteket på Tjøme har en annen funksjon enn det store i byen nord for oss. Når vårt samfunnshus eventuelt rives (noe det ser ut til å være flertall for), må et nytt bibliotek ta inn i seg denne rollen. Vi trenger med andre ord en sal som kan huse et møte med opp til 150-200 mennesker. Over hele landet rapporteres det fra biblioteksjefene om for små lokaler til å fylle de funksjonene som kulturministeren (og andre) ser for seg.

 

Hva er så disse funksjonene – rent konkret?

 

Vi ser for oss at bibliotekene blir kommunenes kommunikasjonssentraler. De skal inneholde alt fra turist- og informasjonskontor til kurslokaler der det kan utdannes – og etterutdannes – kompetanse til å takle morgendagens IKT-utfordringer. Det må være like naturlig å gå på biblioteket for å lære seg det nyeste PC-verktøyet som å kjøpe nye klær. Nylig var jeg på et møte om digital kompetanse der mange støttet tanken på at søknader og annen offentlig kommunikasjon med fordel kan utføres til biblioteket hvis det der er tilgjengelig assistanse for å lete seg frem i datajungelen. Mange opplever det som stigmatiserende å bruke NAV-kontoret i slike sammenhenger. På biblioteket senker de trygde- eller arbeidssøkende skuldrene og opplever et fellesskap som inkluderer snarere enn ekskluderer. I et eget lokale kan det ytes leksehjelp fra frivillige – og kanskje også fra lærere. Omgivelsene er annerledes enn på skolen og kanskje fins det også en kafé i umiddelbar nærhet? Men aller viktigst: vi trenger store nok lokaler til offentlig samhandling – til debattmøter, til samtalekvelder, til inspirasjon for politisk aktivitet. Biblioteksjefene har med den nye bibliotekloven fått en større og mer uavhengig rolle. Jeg ser for meg at mye av kommunens kommunikasjon flyttes hit, for eksempel ved at ledelsen i disse kommunikasjonssentralene driver kommunens Facebook-side og fyller den med interessant, morsom og kontroversiell informasjon på en annen måte enn den kommunens ledelse kan tillate seg.

 

På sommeren befolkes Tjøme bibliotek av en større antall hytteboere. Men mens det i helsesektoren snakkes om at pengene skal følge pasienten er det ingen som snakker om det tilsvarende på kultursektoren. Det er derfor naturlig – fra et politisk perspektiv – å skaffe nasjonale kulturpenger til samlingssteder der gjestene strømmer til i hopetall og nærmest dominerer bygda i feriesesongen. Det er ikke mange kommuner som har slike utfordringer og vi har i så måte mye å vinne på å gå sammen med kommuner som Hemsedal og Geilo i et fremstøt mot statlige myndigheter.

 

I samtaler om fremtidig kommunestruktur er jeg tilhenger av å stille så få absolutte krav som mulig. Vi skal skape et nytt lokalsamfunn sammen – og det vil ikke være bra for prosessen om altfor mange absolutte krav stilles – fra noen av partene. MEN: det er ett unntak – biblioteket. For min del bør det stilles ultimatum fra Tjømes side dersom noen truer med å legge ned denne viktige funksjonen her ytterst i havgapet. Nøtterøy kan gjerne gå i forhandlinger med oss, men da må den nye kommunen belage seg på en styrking – ikke en svekking – av vår viktigste fellesarena. Bibliotekene er ikke som før – offentlige rom der de ansatte hysjende pekefingre råder grunnen – de er , og bør fortsette å være – fellesskap i praksis. Det må være like meningsløst å legge ned vårt bibliotek som å ta fra oss kirken.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s