På æren løs

(Publisert først i Klassekampen 15. juni, 2011)
Etter rettssaken som ambulansesjåfør Erik Schjenken har vunnet mot Dagbladet hadde pressen en unik sjanse til en vårrengjøring når det gjelder overgrep mot enkeltmennesker. Den sjansen er norske redaktører nå i ferd med å takke nei til.

Saken i Oslo Tingrett dreier seg om sonderingen mellom meningsytringer og faktaytringer, et kjernepunkt i pressejussen. Men først noen ord om hendelsesforløpet: Ambulansen forlot den skadede somalieren Ali Farah i Sofienbergparken fordi han, etter sjåførenes mening, var 1) utagerende og 2) ikke så sterkt skadet at det var grunn til å ta ham med i ambulansen. Dette viste seg senere å være en delvis feilvurdering. Årsaken til at Farah ble overlatt til politiet er siden utdypet av ambulansesjåførene og støttet av medisinere som mente at Farahs symptomer, til og med for leger, kunne være vanskelig å identifisere. Den til dels utagerende oppførselen til Farah er i tillegg problematisert ved påvisning av cannabis-stoffer i blodet til den skadede. Av forskjellige grunner, som Schjenken og hans kollega må bære noe av ansvaret for, ble ambulansepersonellets opptreden likevel umiddelbart oppfattet som rasistisk motivert av dem som var vitne til opptrinnet. Det er derfor forståelig at aviser og kringkasting til å begynne med dannet seg en hypotese om at vi sto overfor et tilsynelatende grovt utslag av rasisme utøvd av offentlig tjenestemenn.

Vi ser nå for oss den videre mekanismen i mediesaken– aviser som ringer eksperter og politikere for å få kommentarer til avisenes beskrivelse av det som de mener har skjedd. Vi var i august 2007 og politikerne var midt oppe i en hektisk valgkamp der fristelsen til å ta hardt i var påtrengende. Like påtrengende kan hensynet blant Schjenkens overordnede vært for å holde seg inne med myndighetspersonene (og pressen) som uttalte seg. Punkt 1 i krisehåndteringen fra helseforetaket var å påsette sjåførene Schjenken og hans kollega munnkurv i saken. I neste omgang blir så maktpersonenes synspunkter brukt av pressen som påskudd for å ta enda hardere i på kommentarplass.

Det virkelige tankekors for pressen i denne saken burde være at de to ambulansesjåførene aldri ble gitt mulighet for å korrigere det inntrykket av rasisme som ble skapt. En vesentlig forutsetning for at ”the marketplace of ideas”, den frie og åpne meningsutveksling skal fungere, ble dermed ikke ivaretatt. Ytringsfriheten virket med andre ord ikke slik den er ment å virke. Hva gjør så avisen når den ikke klarer å balansere sin fremstilling ved å la ambulansesjåførene kommet til orde? Behersker den seg i sine kommentarer? Nei, den klandrer de to for ikke å ha brutt taushetsplikten. Schjenken selv er altså å laste for den mangelfulle dekningen i Dagbladet! Det er nesten som man må gni seg i øynene av å lese saksfremstillingen på dette punktet.

Schjenkensaken har en parallell, den såkalte Bærums-saken der legen Stig Ottesen ikke fikk anledning til å ivareta sitt syn under anklager om aktiv dødshjelp. Godt ledet av Aftenposten (som forresten fikk SKUP-diplom for saken, ikke ulikt at et foto av en blødende Ali Farah ble kåret til Årets Bilde av pressen) ble det iverksatt et korstog mot en dyktig medisiner. Flere politikere og ledende helsepersonligheter kastet seg på og vred kniven rundt i såret til Ottesen. Mens den nevnte avisen nærmet seg nullpunktet i sin journalistikk, måtte Ottesen sitte til sammen 28 dager i forhør med politiet (han oppfattet avhørene som en lettelse fordi han endelig fikk anledning til å forklare seg – en mulighet han ellers ikke fikk). Saken ble henlagt og Ottesen har etter hvert gjenvunnet sitt gode navn og rykte. Politikerne Inge Lønning og Olav Gunnar Ballo fortjener ros for at de siden offentlig har bedt ham om unnskyldning. Vi venter nå på at Kristin Halvorsen skal unnskylde seg overfor Schjenken.

For dem som har levd noen år i pressen er det vel kjent at det i injuriesaker lenge var et stående aksiom at sannheten ”frigjør eller feller”. Dersom man fremsatte uriktige krenkende påstander, eller videreformidlet andres, var det nærmest det samme som å havne i saksa. Gradvis er dette blitt endret, og utviklingen er delvis selvopplevd. Jeg var selv redaksjonell leder i Bladet Tromsø da avisa i 1988 videreformidlet rettsstridige påstander mot en gruppe selfangere, i utgangspunktet fremmet av en statlig oppnevnt inspektør. Saken, som avisa måtte til Strasbourg for å få medhold i, er blitt en klassisk signaldom i EMD. På samme måte har Tønsberg Blad-dommen fra Høyesterett i den såkalte Bopliktsaken (som pressen igjen måtte til menneskerettsdomstolen for å vinne), vært med på å svekke det absolutte sannhetskravet i injuriesaker. I denne saken erkjente avisen at påstander om såkalt boplikt-juks var feil, men vant frem på argumentene om stor offentlig interesse, på å sannsynliggjøre avisens gode tro og på å ha gitt de krenkede god anledning til å fremstille sin side av sakskomplekset.

Vi skal likevel ikke la oss forlede til å tro at pressen nå har fått carte blanche til omdømmekrenkelser. I begge disse dommene var det utslagsgivende at presseetikken var godt ivaretatt, blant annet ved at den injurierte partens rett til samtidig imøtegåelse var sikret. I dom etter dom er det siden århundreskiftet stadig oftere henvist til imøtegåelsesretten som en betingelse for å sikre ytringsvernet etter artikkel 10 i EMK. Dette er naturlig. Det er jo nettopp den offentlige samtalen, der så mange synspunkter som mulig kommer til uttrykk, som i et demokrati er tenkt å danne et tilnærmet sant bilde av det som virkelig har funnet sted. I saker der imøtegåelsesretten av forskjellige årsaker ikke kan innvilges, må dette etter mitt skjønn føre til at pressen demper sine spekulasjoner og er ekstra nøye i sin kildekritikk. Det var aldri Dagbladet i Schjenken-saken og det må avisen svi for.

Fra mange representanter for pressen hevdes det nå at ”kommentaren er fri” og at Dagbladet derfor har fått sin ytringsrett utilbørlig beskåret. Dette er en pervertert fremstilling av både presseetikk og pressejuss. Det er meningene (value judgements i EMD-sjargongen), ikke meningsjournalistikken som sådan som nyter et sterkere vern enn faktapåstander (factual statements). Når Dagbladet i kommentarer eller på reportasjeplass skriver faktisk usant, som for eksempel at Ali Farah ikke ble undersøkt av ambulansepersonellet, at han lå livløs da ambulansen kom tilstede, er dette påstander som ikke uten videre vernes av ytringsretten. Noen av disse krenkelsene kan være vanskelig å forstå ved første øyekast. For eksempel bruker Oslo Tingrett mye plass på å drøfte hvorvidt Farah hadde tisset på seg da ambulansen kom (slik avisen fremstilte det). Hadde han gjort det, ville det ha vært et klart symptom på en alvorlig hjerneskade og trolig i seg selv vært grunnlag for å avskjedige Schjenken dersom han ikke hadde oppdaget det.

Til å begynne med forholdt Schjenken seg lojalt til pålegget om ikke å uttale seg. Først etter et par måneder med vedvarende medietrykk, valgte han å publisere sin versjon i en avdempet kronikk i Aftenposten. I en kommentar gjør VG’s sjefredaktør under Ali Farah-saken, Bernt Olufsen, seg til talsmenn for dem som mente Schjenken hadde gjort lurt i å holde seg anonym og ikke stå fram med navn og bilde. At dette hevdes av en tidligere VG-redaktør er ganske pussig. I den såkalte MEMO-saken (Høyesterett) fra 2009 henviser retten for eksempel til at det er ”irrelevant” at en krenket person av-anonymiserer seg selv, slik en libaneser gjorde da han sto frem i (nettopp) VG og hevdet at han var personen bak et oppslag om ”sosiale bomber” i innvandrer-miljøet. Selv mener jeg det var klokt av både libaneseren og Schjenken etter hvert å ”stå fram”. Bare på denne måten hadde de mulighet for å gi krenkelsen et ansikt – bare på denne måten var de to i stand til å spille på den samme følelsesmessige banehalvdel som pressen. Vi lever som kjent i en tidsalder der emosjoner er den sikreste garantien for å nå fram i offentligheten. Ingen kan på den annen side klandre Schjenken for at han ventet så lenge med å identifisere seg for publikum. Hadde han stått frem med detaljer om saken før disse var kjent fra annet hold, ville det ganske sikkert ha medført avskjedigelse fra stillingen.

Det er kanskje forståelig at Dagbladets sjefredaktør føler behov for å stemple dommen som ”hinsides” og at den “nærmest blindt ser vekk fra at kommentarer må være frie i et samfunn med ytringsfrihet” (dagbladet.no, 31.mai). Mindre begripelig er kommentarene fra Aftenposten der Harald Stanghelle mener det er ”feil å dømme Dagbladets skarpe meningsytringer som injurierende”. Olufsen er enda krassere i sin kritikk. I en høyst selektiv gjengivelse av domspremissene (VG 6. juni) unnlater han å nevne alle ubestridte faktafeil som avisen begår. Hans billige retoriske poeng om at dommeren er frimurer (noe Schjenken, for ordens skyld, ikke er) kan man kanskje sette på kontoen for et tastatur som løper løpsk. Skal man imidlertid først være personlig, er det derimot betimelig å nevne at Aftenpostens kommentator er leder i Norsk Redaktørforening og dermed så å si er Lars Helles fagforeningsleder (etter mitt syn bør Stanghelle selv ikke unnlate å nevne dette når han kommenterer medietemaer). Olufsen (m.fl.) har kritisert Schjenkens advokat for hans omkostningsoppgave. Uten videre kan jeg slutte meg til hans påpekning av at regningen på 1.04 mill. er for stor, men den tidligere sjefredaktøren burde vel vært nøye med å nevne at honorarkravet fra Dagbladets prosessfullmektig er nesten 70% høyere!

Slik sett virker det uforståelig at Dagbladet skal bruke ressurser på å forfølge saken ytterligere. Sett nå en stopper for dette som i utgangspunktet aldri burde endt i retten, men vært forlikt gjennom en unnskyldning og et mindre oppreisningsbeløp til Schjenken! Det hadde vi alle blitt klokere av.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s