Noen pressedebatter er bedre – og viktigere – enn andre. I går var politiet, representanter for redaksjonsledelsen i BA og BT samt leserombudet i BT samlet for å diskutere avisenes dekning i sommerens store sak i Bergen. Salen besto av førti engasjerte journaliststudenter på Norges Kreative Fagskole i byen (min deltakelse i panelet skyldes at jeg underviser i presseetikk på skolen – som, for uten Bergen, har avdelinger i Oslo, Trondheim og Stavanger).
Rammen om saken vil være kjent for noen gjennom rikspressen – ei jente rømte fra en barnevernsinstitusjon og ble funnet død etter en overdose. Flere personer i Bergens rusmiljø ble siktet i tilknytning til saken. En mulig medvirkning til drap ble etterforsket, men er nå henlagt, så vidt jeg forstår.
Det presseetiske hovedspørsmålet knytter seg til identifiseringen av jenta. At også døde personer har krav på personvern er udiskutabelt, både juridisk og etisk. Rettslig sett er prinsippet blant annet slått fast i EMD-saken Éditions Plon mot Frankrike, i en sak der et forlag ble dømt for å ha publisert opplysninger om president Mitterrands i boken Le Grand Secret (som kort tid etter presidentens død, mot familiens ønske, omtalte hans kreftsykdom). Dommen hadde likevel en dobbelt bunn – forlaget ble ikke dømt for, på et senere tidspunkt, å ha sluppet boken) Etisk sett har PFU gjentatte ganger slått fast at også avdøde har krav på å bli skjermet for krenkende omtale, blant annet i en sak (193/05) der BA ble kritisert av utvalget for å ha identifisert navnet på en avdød, tidligere rusavhengig. Barne-aspektet i saken understreker dessuten at det er nødvendig å utvise en særlig varsomhet i dette tilfellet. Tilfellet i Bergen er et klassisk 4.8. – kasus. Det er altså flere grunner til at PFU med fordel kunne ha drøftet denne saken. Det måtte i så fall ha skjedd gjennom Kokkvolds initiativrett, foreldrene til jenta spilte en aktiv rolle i omtalen av saken.
Et større engasjement fra barneombudet når det gjelder barns personvern kunne også være å ønske. Artikkel 16 I barnekonvensjonen, som også er en del av vårt lovverk slår fast at “Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.” Og dessuten: “Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.” Ingen har med andre ord rett til å ofre identiteten til 15-åringen for å nå egne opplagsmål
Nå er det selvsagt ikke slik at alle barns identitet til enhver tid, og under enhver omstandighet, aldri skal kunne røpes. I gitte situasjoner kan vi være nødt til det, blant annet for å unngå forveksling med andre utsatte. Uansett må det avgjørende spørsmålet i denne saken være: Hvor nødvendig var å trykke 15-åringens navn og bilde i avisen?
I utgangspunktet er det grunn til å slå fast at saken er av stor, ja meget stor, offentlig interesse. Jeg mener selvsagt ikke at vi skulle unnlatt å omtale den – heller tvert i mot. Her er flust med humanitære og politiske problemstillinger, blant annet spørsmål om barnevernets rolle. Saken førte da også til at det på kommunens initiativ ble innledet offentlig gransking. Barne- og likestillingsministeren avbrøt sågar sommerferien for å dra til hjembyen og sette seg inn i saken. Spørsmålet som på profesjonsetisk vis må stilles er selvsagt hvorvidt saken kunne ha vært dekket uten at 15-åringens minne for evig vil bli knyttet til rusmisbruk. Kunne detaljene, og det kritikkverdige i saken, blitt dekket like godt uten at hennes identitet ble kjent? BA mener nei, det samme gjør BT, VG og Dagbladet. Jeg tror de alle er på ville veier.
Hvorfor identifisere i en slik sak? Argumentene som de lokale avisene i hovedsak fremførte, dreide seg om sakens viktighet, det var nødvendig å sette navn på jenta for at den skulle få den rette dimensjonen over seg. Lysbakken ville neppe ha kommet dersom ikke temaet hadde hatt så stort omfang, blir det hevdet. Dessuten var det et element av samtykke i saken, ble det sagt fra BA. Jentas mor sto fram med sin historie. Bilder av mor og barn som ble trykket nationwide, understreker dette.
Men samtykke er aldri et argument i seg selv, i noen tilfeller må vi underkaste medvirkning og godkjennelse fra kildene nærmere gransking. – I dette tilfellet tilsier vanlig kildekritikk særlig varsomhet. Moren var fratatt omsorgen for sin datter og var sterkt kritisk til barnevernet. Hvor troverdig var hennes fremstilling for å fortelle jentas historie? Hadde hun motiver som gjør henne tilbøyelig til å sette sine egne interesser foran sin avdøde datters? BA mener i tillegg at journaler som avisen hadde fått tak i, beviser at barnevernet hadde handlet kritikkverdig. Men igjen – vanlig kildekritikk tilsier stor grad av forsiktighet når det gjelder bruk av slike opplysninger. Gir journalene som avisen trykker uten blygsel, et utfyllende bilde av saken? Har leserne grunn til å tro at det er andre sider ved saken som ikke er omtalt fordi noen opptrer med en større grad av respekt for personvernet enn BA – kanskje fordi det for noen er forbundet med straffeansvar å røpe opplysninger om den 15-årige barnevernsklienten?
I gårsdagens debatt ble det til alt overmål hevdet (jeg vet ikke om det er ment som en unnskyldning) at det ikke var BA som identifiserte 15-åringen først. Det var det Facebook som gjorde, ble det sagt. Men det kan aldri bli noe prinsipp i vår profesjonsetikk å anføre andres umoral som begrunnelse for vår egen. Vi må alle feie for vår egen dør. Dersom grensene for identifisering skal forskyves som resultat av sosiale medier betydning, bør det etter min mening være i restriktiv retning. Fra et profesjonsetisk ståsted må vi bli tydeligere på å markere avstand til hobbybloggere og intimtyranner uten et minimum av faglig ballast.
Det er selvsagt lett å se at gode bilder av ei pen jente kombinert med en stor detaljrikdom i tilfanget av stoff om hennes liv, kan friste noen til å sette på trykk mer enn nødvendig. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at saken åpenbart er ”bedre” journalistisk sett, dersom den blir gitt et ansikt og en identitet. Men slike hensyn holder ikke når vi veier dem opp mot personvernet.
Dekningen av saken førte til mye kritikk fra leserne av BT. Leserombudet (en blogger i denne spalten) fant det etter hvert nødvendig å innta en stilling i saken som er i strid med sin egen avis’ dekning. Det står det stor respekt av. Dessuten aktualiserer Bergen-saken en annen nylig presseetisk debatt. Hva ville redaksjonen i BA ha landet på når det gjelder identifisering, dersom avisen hadde tatt uttalelsen den omtalte 2005-utalelsen fra PFU på alvor? Er det i det hele tatt noen i redaksjonen som har kunnskap om dette bruddet på god presseskikk?
De fleste av oss kan være enige i at identifisering er et av de vanskeligste temaene i presseetikken. Det er forståelig. Ingen tilfeller er likt et annet, her nytter det ikke med blåpapir-etikk, vi må resonnere og reflektere oss frem til svar og retningslinjer. I dette tilfellet reagerte mange lesere spontant og fornuftig på at en ung avdød person brukes som middel i opplagskrigen.
La debatten om sommerens tragiske Bergens-historie holdes levende!
Sverdrup 