Fremtiden på forskudd

(også publisert på journalisten.no)

PFUs felling av VG og Dagbladet denne uken er blitt kommentert av sjefredaktørene i avisene. Slikt skal man merke seg, særlig i denne saken, fordi den på mange saker har med redaktørenes frie stilling i en relativt ny medievirkelighet å gjøre. Det skapes for tiden like mye presseetikk i redaksjonene som i PFU – mens nye digitale buzzwords fyller våre liv i et stadig raskere tempo. Ære være journalistikkens etiske utvalg for at det som oftest makter oppgaven å ikke la seg blende av teknikkens tendens til å sette nye (u)moralske standarder.

Saken dreier seg altså om en mann som er identifisert med navn – som delaktig i mord. Relativt belastende for hans omdømme, for å si det mildt, en rettslig belastning som blir mange ganger forsterket gjennom å få navnet på trykk i avisene. Etter først å ha blitt dømt i Tingretten ble mannen frikjent i Lagmannsretten. Situasjonen er relativt unik, det er ikke ofte at vi opplever slike saker. Jeg har ikke undersøkt det, men tror det er grunnlag for å hevde at flertallet av norske mordere aldri blir identifisert i norske aviser. Men altså ikke i denne saken fordi den var av relativt spektakulær og omfattende karakter, et dobbeltmord, og understreket av at pressen lagde sine egne vignetter i saken – ”Dødens Hus”.

Nå mener Bernt Olufsen i VG, i journalisten.no, at uttalelsen fra PFU kan bli relativt utfordrende å ta til følge. Lars Helle i Dagbladet mener ”konsekvensen blir stor hvis norske medier skal få med endelig frifinnelse på begge plattformer i alle saker de omtaler”. Hva disse utfordringene og konsekvensene består av er relativt uklart for meg. La oss et øyeblikk ta perspektivet til den personen det dreier seg om. ”En av tiårets største og mest omfattende kriminalsaker i Norge”, ble saken kalt. Store og prangende oppslag, lest av flere millioner mennesker, slo ettertrykkelig fast at han først ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning til drap.

Nå er ikke mannen fra saken i Søndre Land akkurat Guds beste barn. Han erkjente seg skyldig i grovt ran i forbindelse med mordene. Men ranere slipper stort sett å bli identifisert i pressen og omstendighetene rundt denne saken gjør at pressen har påført ham en ekstrastraff som kommer til å gjøre det mer enn sedvanlig vanskelig for ham å etablere et nytt liv når han en dag har sonet sin straff. Hans navn vil for evig og alltid være søkbart i nettavisene sammen med ordet ”mord”. Hvis man søker på navnet hans i dag, er det først og fremst Tingrettsdommen som kommer opp. Slik virker nettsamfunnet – den skyldige får flere treff enn den uskyldig og havner med dette foran i søkerkøen.

Man skulle i en slik situasjon tro at det var pressens oppgave, på bredest mulig plass, å bekjentgjøre en frifinnende morddom. Men redaktørene i de to store løssalgsavisene ser det åpenbart annerledes – det hele dreier seg i følge dem om et spørsmål om ”utfordrende oppgaver” for redaksjonene og/eller ressurser, samt et spørsmål om medieutvikling og om at vi befinner oss i ”en brytningstid der det innholdsmessige skillet mellom nett og papir blir sterkere”.

Slik kan vi ikke ha det. Det var i sin tid særlig en inhuman kriminaljournalistikk som førte til at Vær varsom-plakaten ble til, med sjenerøs utdeling av rammende adjektiver når pressen fant det for godt. Å tjene penger på elendighet er intet nytt for journalistikken – det er relativt utenkelig at ikke slikt oppstår med jevne mellomrom. Men når vi urettmessig skaffer oss et utkomme på denne måten, står vi overfor en situasjon som bør fremkalle noen etiske reflekser – reflekser som sier oss at det er vår oppgave å gjøre vårt fremste for å avsanne det inntrykket av drapsmannen som vi har vært med på å etablere. Man skulle tro at vi hadde lært noe av nesten hundre år med debatt om kriminaljournalistikk. Men nei, nå bruker to av landets mektigste redaktører sin egen ressursmessige bekvemmelighet som argument for ikke å gjøre opp for seg. Det er dette de har fått påpakning av PFU for. Å holde tann for tunge burde ha vært den eneste reaksjonen i en slik setting. Det er selvsagt fristende å fremsette påstanden om at norske journalister mener at noen er mer frikjent enn andre – at noen fortjener den tilleggsstraff det medfører å bli identifisert i pressen. Likevel vil jeg i det lengste tro at journalistyrket er omfattet av en sterkere profesjonsetikk enn som så.

Det er selvsagt mulig at Bernt Olufsen på lengre sikt vil få rett. Vi er allerede på god vei inn i et samfunn der nyhetsjournalistikken forsvinner fra papiret. Men han tar i så måte fremtiden på forskudd. Inntil videre må vi være krystallklare på at når en nyhet har skapt urett på to plattformer, må opprettelsen foregå på de samme to. Så får vi krysse fremtidsbroen når vi kommer til den. Hadde det vært opp til meg vil da nettprofitørene (les publisistene) blant annet ta initiativ til et system der korrigeringene av en sannhet fremsatt på falskt grunnlag i søkermotorene teknisk sett kan overstyre de krenkende fremsatte påstandene. Det ville være et eksempel på etisk kreativitet som vi kan komme til å trenge i tiden fremover.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s