Kanskje Märtha har rett, likevel?

Høstens forelesningsserie i presseetikk for førsteklassestudentene begynner i dag. Presumptivt sitter 32 tente lys klare i NKF’s lokaler ved Bakke bru i Trondheim med forventninger om en første innføring i pressens egen profesjonsetikk – selve grunnstammen i journalistikkstudiet. Jeg har gjort dette før, men resirkulering av gammel kunnskap holder ikke i dette faget. Det er dette som gjør det så morsomt å forelese i temaet, det dukker alltid opp nye problemstillinger, nye spørsmål og uventede innspill. Presseetikk er ferskvare, den er som fisk og gjester – den stinker etter tre dager.

Et godt utgangspunkt for forelesningsserien er å ta utgangspunkt i det hierarki av normer som omkranser journalistikken:

De fleste er komfortable med å operere med en todeling i presseetikk og pressejuss. Den institusjonaliserte presseetikken, selvdømmeordningen utgjør basis i den norske pressestandarden, pressejussen, lovreguleringen, er det statlig vedtatte normverket. Begge normverkene er beheftet med sanksjoner – fra frihetsberøvelse til den mildeste reaksjonsformen fra PFU.

Hensikten med et slikt normvesen er av filosofisk art. Det kan forstås kantiansk – enkelt fremstilt: vi har alle en forpliktelse på oss til å gjøre godt, til ikke å forulempe uten grunn. Men det kan også forstås instrumentelt, konsekvensetisk, om man vil – pressetikken har som formål å bygge pressens ethos, journalistikkens troverdighet og rolle i samfunnet.

I et slikt perspektiv er det åpenbart at vårt ”presseetiske system” er mer omfattende enn det som PFU og staten regulerer. De enkelte redaksjonene har gjerne sine normer og sin kultur å ivareta – blant annet av profitthensyn, men også fordi det er en utbredt tendens til selvjustis i vår bransje. Medier som befinner seg på kanten av normverket, er jevnt over regnet som lite attraktive arbeidsplasser.

Det bringer meg til dagens hjertesukk:

Jan Thomas er ikke blant mine favoritter i det norske medielandskapet. Han begynte sin karriere som et, mer eller mindre, rendyrket mediefenomen. Og de mediene som var opptatt av ham gjorde heller ikke så mye for å bevise at han hadde mer mellom ørene enn makeup og hårgel. Det tok meg således lang tid å oppdage at mannen har noen sider ved seg som av og til tiltrekker min nysgjerrighet. Senest har han, i VG, etterlyst motebransjens initiativ for å lage kvinneklær i et design som egner seg til noe annet enn å bekle skinntrukne skjeletter. Det er bra, tenker jeg.

Men så leser jeg altså dagens Klassekampen som i sin satirespalte finner grunn til å kommentere Jan Thomas’ utspill i VG slik: – Jeg håper noen med en hjerne tar tak i dette, sier han ”alvorlig” til avisa. Han skal ha for å kjenne sine begrensninger (KK’s utheving).

Ikke er det pressejuss, ikke er det stoff for PFU, ikke er det særlig morsomt, heller (men det er nå meg og min humor…) men det har åpenbart med skikk og bruk / dårlig smak å gjøre. Og jeg lurer: Kanskje Märtha har rett likevel, for: Hvem er Klassekampen i skolegården?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s