Den latterliggjorte offentlighet

(publisert på http://www.journalisten.no 15. september 2010)

En programleder i Østlandssendingen tar farvel med sin arbeidsplass med å kritisere kringkastingssjefen og ansettelsespolitikken hans. Det gjør hun ved å neglisjere sine lovpålagte forpliktelser og fremme sine egne, personlige interesser – på lufta. Et par dager etter er hun gjest i P4’s program 17.30. Der blir hun spurt hvorfor hun sa opp. Hun svarer med å si at hun er så lei av ”det spørsmålet”. – Hva var det med dine arbeidsforhold som gjorde at du sa opp, spurte intervjueren. – Det synes jeg er et like teit spørsmål, folk kan tenke sjæl, ble han avfeid av eks-programlederen. – Gå videre, det er andre og viktigere ting å snakke om…
(http://itunes.apple.com/podcast/p4-sytten-tretti/id307828437)

På uforståelig vis klarte P4-jurnalisten likevel etter hvert å lokke frem noen synspunkter som det var verdt å kringkaste. Det har han all ære av, lysten må ha vært stor til å be henne forlate studioet og aldri mer komme tilbake. Den tidligere NRK-medarbeideren har jo trening i slikt, så det burde ikke ha kommet som et slag.

Som programleder stiller man spørsmål på vegne av et publikum som vi alle er forpliktet til å ta alvorlig. Dypest sett dreier det seg om respekt for offentligheten – demokratiet, for å bruke et stort ord. Å avfeie en reporter med at han farer med vås når han stiller det mest åpenbare og nødvendige spørsmålet i den foreliggende situasjonen, røper en holdning til journalistikken som styrker min antakelse av at Østlandssendingen neppe har gått glipp av et stort talent.

Episoden i P4 tangerer disse dagers pågående debatt om et ektepar i Lommedalen. Kvinnen har statsautorisert kongelig tittel, hennes mann ikke.

Kvinnen tjener i dag til livets opphold gjennom en mye omtalt kursvirksomhet. Mannen tjener penger blant annet på å selge seg som fotomodell til et svensk moteforetak. Begge er forfattere, hun har angivelig et større utkomme av det enn ham. Å tjene penger er for dem, som for oss andre, en livsnødvendighet. Arbeid gir for de fleste av oss i tilegg en mening med livet, ingen kan nekte dem dette. Problemet oppstår ved at de begge markedsfører sitt arbeid med bruk av sin statlige status.

For kvinnen med kongelig tittel er problemet først og fremst knyttet til at virksomheten hun driver uttrykker et religiøst syn som er på kollisjonskurs med hennes fars grunnlovspålagte religionstilknytning. Dette er dette landets biskoper i realiteten nå har problematisert. Problemet oppstår ved at hun er arveberettiget til norsk posisjonen som norsk monark. Skulle hun således komme i den situasjonen at hun en dag må overta etter sin far, vil hun få et konfesjonelt problem å hanskes med. I tillegg er det et problem knyttet til at hun bruker sin status for eksempel ved å få hjelp av norsk utenrikstjeneste ved en privat boklansering i utlandet. Den første utenrikstjenestemann som tør å hevde at denne hjelpen ikke har noe med hennes kongelige status å gjøre, skulle jeg like å møte.

Hennes manns problem er at han nå har latt seg friste til å bruke sin kongelige tilknytning eksplisitt i markedsføringen av seg selv som fotomodell. Han har gjentatte ganger understreket at han ikke er medlem av kongehuset, bare et inngiftet medlem av kongefamilien. Det skal, forstå det den som vil, angivelig gi ham mulighet for å opptre helt uten ansvar for sin familie. Når han lar sin oppdragsgiver reklamere for ham som ”kongelig” har mannen altså innført nok en semantisk saltomortale. Denne i pose og sekk-kongeligheten er han trolig ganske alene om å skjønne seg på (bortsett, da, fra en av hans venner som mener at det er flisespikkeri å hevde at mannen ikke er kongelig – en holdning som neppe avdekker noe mer enn et problem av kunnskapsmessig karakter – en slitt slemmere tolkning dreier seg om at det for party-fixseren Magnus Rønningen nok er mer å hente ved å være knyttet til kongeligheten enn en sivilperson).

Det virkelig problemet med paret fra Lommedalen dreier seg likevel ikke først og fremst om deres virksomhet, men om deres manglende vilje, og kanskje evne, til å svare for sine handlinger i et offentlig ordskifte. Privilegiet å kunne tie i slike debatter er et kongelig nedarvet fortrinn. Bakgrunnen er den suverene kongerollen, monarken skal slippe å stå til ansvar for sine gjerninger. Forankringen er grunnlovens paragraf 5:
Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.

Bestemmelsen har med verdighet å gjøre. Monarkens avstand til folket sikrer hans autoritet. Uansett hvor nær han kommer sitt folk er det uansett hans opphøyde pater familias-rolle i nasjonalstaten som gir ham autoritet. Vår statsforms logikk er på sett og vis hevet over vår styringsform, det parlamentariske demokratiet, som er basert på ordvekslinger og dialog – synspunktenes konkurranse i en fri meningsdannelse. Der demokratiets tyngde hviler på konflikt er monarkiet tuftet på distansert konsensus, et aggregat av folkemeningen. Dette gjelder så vel for eneveldet som for det parlamentariske monarki. ”When there is a select committee on the Queen, the charm of royalty will be gone”, skrev Walter Bagehot i The English Constitution (1867). Tydeligere kan det ikke uttrykkes, og vi kan like det eller ikke – kongsgjerningen kan ikke utredes (forutsatt at monarkiet fortsatt har en sjarmerende side ved seg – noe som synes mer og mer diffust).

Prisen kongen må betale for dette privilegiet er delvis tap av ytringsfrihet og rett til å gi uttrykk for sine politiske preferanser gjennom valg. Skulle han bevege seg ut over det konsensuspregede rommet som danner rammen for hans verdighet, mister han den autoriteten som er en forutsetning for hans virke. Derfor er for eksempel kongens taler gjennomgående kjedelige. Når han en sjelden gang treffer en nerve er det en uoppdaget nerve i konsensusområdet. Den berømte talen i Kiberg i august 1992 er et eksempel på et slikt tilfelle. En statlig unnskyldning for behandlingen av partisanene var overmoden og burde selvsagt ha vært fremført av norske myndigheter lenge før, om bare noen hadde kommet på det. Dessuten var selvsagt kongens tale klarert med regjeringen. Dette er en del av vår forfatning som ikke er kodifisert, men som er en historisk forutsetning for monarkiet slik det praktiseres i Vest-Europa i dag.

Kongen, dronningen og kronprinsfamilien aksepterer en slik menneskerettighetsbegrensing. Og de aksepterer, til og med oppmuntrer til en tilsvarende rettighetsinnskrenkning ved å selv insistere på at den norske monark må forplikte seg til et bestemt livssyn, det evangelisk-lutherske.

Men kongens datter aksepterer ingen grenser. Hun vil delta i samfunnslivet som enhver annen, med de samme rettighetene som sivile borgere. Hennes mann har flagget sitt politiske ståsted. Samtidig holder de fast på kongefamilies privilegium å kunne nekte å svare for sine handlinger og sine synspunkter. Dypest sett opptrer de således usivilisert.

Men det er alltid en pris for slikt, uansett hva de måtte tro. Det de må betale for ikke å rette seg etter det sivile samfunns krav til dialog og vanlig omgangstone er tap av anseelse, kanskje ydmykelse. Det er grenser for hvor lenge de kan innkassere sympati fra publikum ved å fremstå som en slags medieofre så lenge de samtidig insisterer på å leve i sin beskyttede overklassetilværelse.

Men det er verre enn som så. For når de på samme tid holder fast ved sin kongelige tilknytning og gjør krav på å kunne opptre i en slags libero-rolle i offentligheten, vil deres tap av ansikt også hefte ved den kongelige familien. På sett og vis setter ekteparet i Lommedalen kongen i en vanskelig, om ikke umulig stilling. Ved å tie om sin datter og svigersønns forfatningsmessige ekstremsport, vil han kunne komme til å bli tatt til inntekt for den, dersom han refser dem offentlig går han til angrep på selve kjernen i den familiestatsformen som skiller monarkiet fra presidentstyre. ”The people love to see a happy family”, som dronning Maud har uttrykt det i et av sine brev til donningsvigerinnen i Storbritannia.

Da Pia Beathe Pedersen reiste seg og forlot studioet i Østlandssendingen til tonene av Vikarenes uttogsmarsj, visste hun hva hun gikk til. Hun meldte seg ut. Hun er 43 år og noen videre karriere i NRK synes usannsynlig. I visse kretser mottok hun en slags sympati for sin handling. Hun ble hørt og av noen til og med respektert for det hun gjorde. Men da hun takket for denne tilliten ved å håne P4’s programleder for å gjøre jobben sin, gjorde hun den virkelige tabben. Hun nekter å rette seg etter de uskrevne regler som kreves av dem som ønsker å bli tatt på alvor i det offentlige ordskiftet.

Tilsvarende – når ekteparet i Lommedalen gjør seg mindre tilgjengelig for kommentar enn en død hest, må de forvente den samme skjebne. Hvor unødvendig det er å peke nese av sitt publikum på denne måten! Alt som kreves av de to er en uttalelse som viser at de har tenkt igjennom sine valg, at de tar hensyn til dem som fortsatt betrakter parets forfatningsmessige posisjon med et visst alvor.

Likheten med den forsmådde programlederen og det frittsvevende paret er at de bedriver en hensynsløs latterliggjøring av offentligheten, kjernen i vår politiske kultur. Å la dem få fortsette med det, kan vi alle komme til å tape på.

Advertisements

2 kommentarer om “Den latterliggjorte offentlighet

  1. Magne Lindholm sier:

    Kjære Carl-Erik
    Når skal du også skjønne at vi er underlagt logikken i den postmoderne tilstand, og at denne loggikken er sterkere jo større medieeksponeringa er? Det vil si at kongedømmet er noe av det mest postmoderne vi har. Det består jo utelukkende av eksponering.
    Derfor passer posørene så godt inn. Derfor kan de skru av og på begrunnelseskrana når de har lyst. Derfor får de alltid oppmerksomhet.
    Derfor kan de til og med innta stikk motsatte roller i samme kongehus: Kronprinsen som nesten-Støre som helst vil gjøre Norge til en avdeling i Amnesty, kronprinsessen som landets mest vellykke rehabiliteringskasus, prinsessen som den forvirrete åndemanesken (her er det viktig å bøye i kjønn og tall), kongen som den forvirrete, svake patriark (en klassiker!), Ari Behn som azkeladden med stemt s og dådyrøyne, og dronning Sonja som den mest begavete av dem alle sammen, som tilførte alt det friske borgerblod det triste enkemannshuset en gang trengte, og nå hersker med suveren stramhet.

    Jeg synes du skal slutte å mase på dem.
    I denne mytiske sfæren er sunn fornuft bare malplassert.
    Der trives bare usunn fornuft.

    Hvorfor svømme i et slikt vann?

  2. Morosamt, Magne. Koseformuleringer. Innsikt. Men hjelp meg med en forklaring på dette: «Når skal du også skjønne at vi er underlagt logikken i den postmoderne tilstand, og at denne loggikken er sterkere jo større medieeksponeringa er?»
    Hva er logikken i den postmoderne tilstand? En logikk som blir sterkere?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s