Å sitere fra Facebook – episode II

Den presseetiske diskusjonen den siste tiden har på påfallende vis dreid seg om sitater og sitatpraksis. Morgenbladets unnlatelse(ssynd?) da avisen å droppet et intervju med Janne Haaland Matlary etter en disputt om retten til å trekke avgitte uttalelser, har avstedkommet en høyst betimelig påminnelse fra Journalistens redaktør. Etter en endring i pressens regelverk fra 1994 bør personer i offentlige funksjoner, (ref. for eksempel en professor i statsvitenskap) være varsomme(re) med hvordan de uttaler seg. I slike situasjoner er retten til å endre allerede fremførte synspunkter nå mer innskrenket enn tidligere. Bordet fanger, med andre ord. Hvorvidt dette er rettigheter pressen benytter seg av, er en annen sak. Det kan være gode, om enn opportunistiske grunner til å la intervjuobjektet få lov til å endre sine synspunkter. Å legge seg ut med gode kilder, kan, som vi vet, ha sin pris.

Nå er ikke Matlary-saken i og for seg et spørsmål om sitatpraksis slik jussen og etikken vanligvis beskjeftiger seg med den. I dette tilfelle dreier det seg om offentliggjøring av ikke publiserte uttalelser. I et slikt spørsmål vil både juridiske og etiske overlegninger først og fremst ta utgangspunkt i spørsmålet om måten uttalelsen er kommet til på. Journalisten må også måtte ha in mente at dersom det skulle komme til konflikt om utsagnet, vil spørsmålet om dokumentasjon komme til å stå sentralt. Og sist, men ikke minst, har selvsagt mediet ingen interesse av å villede publikum gjennom å presentere synspunkter som intervjuobjektet, etter å ha tenkt seg om, ikke kan gå god for. Det er for eksempel selvsagt liten grunn til ikke å rette faktakorreksjoner. Overordnet alt dette er eventuell avtaler som er gjort mellom journalist og kilde i forkant av et intervju. Dersom det er avtalt sitatsjekk må dette innebære en viss angrefrist for avgitte uttalelser, uansett om de kan være aldri så fristende å sette på trykk uttalelsene slik de ble avgitt første gang.

Sitatpraksis, slik vi vanligvis har med den å gjøre, har med sitater fra allerede publiserte ytringer. Her kan Åndsverkslovens §22 være et utgangspunkt for videre refleksjon.

Den ser slik ut: “Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.”

Med å bruke begrepet ”verk” er vi straks inne i et problematisk felt, men i denne sammenheng skal vi la det ligge. De fleste ”verk” pressen er interessert i å sitere fra vil uten videre kunne ha det jussen betegner som ”verkshøyde”, altså tekst, fotografier, kunstverk etc. Verre er det med begrepet ”offentliggjort” slik loven bruker begrepet.

Der er her vi havnet midt inni Facebook-debatten. For: Er en tekst som jeg eller mine ”venner” publiserer på en lukket profil på Facebook å betrakte som ”offentliggjort”? Teologen fra Tromsø, Eliassen, som mener seg krenket etter at iTromsø hadde publisert hans uttalelser om Israel, mener åpenbart ikke så. Tvert imot mener han at Facebook er et lukket rom for ham og hans venner og at avisen ikke har noe med å gå inn i dette. Avisen bestrider dette og viser til at Eliassen har 2700 ”venner” og at han dermed like gjerne kunne ha fremført sine synspunkter på torget i Tromsø. PFU har gitt avisen rett, men har ikke avgitt en prinsipiell uttalelse om saken. Det mener jeg er fornuftig, sosiale medier er i så stor grad i støpeskjeen at det å nedfelle bastante retningslinjer i dagens situasjon synes prematurt. Debatten i PFU tirsdag 31.8.10, som http://www.journalisten.no har lagt ut video av, var likevel god og klargjørende og viser med all tydelighet menge av de avveiningen som må foretas i slike saker. Jeg har selv, på denne bloggen, ivret for at PFU bør arbeide videre for å utrede spørsmålet om sosiale medier som journalistisk kilde, og tolker uttalelsen som en støtte til et slikt arbeid – selv om dette skulle ta lengre tid enn mange kunne ønske seg.

I lys av den klargjørende debatten i PFU må assisterende generalsekretær i Redaktørforeningen, Arne Jensen, ha hatt en usedvanlig dårlig dag på jobben i går. I en debatt med meg, som begynte etter en kronikk i DN i sommer og fortsatte på http://www.journalisten.no i august, hevder Jensen at spørsmålet om sitering fra bilder på Facebook, slik for eksempel i en sak om Grimstad Adressetidende tidligere i år, ikke har noe med presseetikk å gjøre. Han mener opphavsrettslige spørsmål er så avklart i rettslige sammenhenger her til lands at PFU ikke bør ha behov for å ta opp problemstillingen.

Men det var altså det utvalget gjorde i går. I praksis er det selvsagt ingen forskjell på å sitere fra et Facebook-publisert bilde (slik det skjedde i GA) eller fra tekst (som iTrømsø gjorde). Sitatrett er og blir et spørsmål om opphavsrett, ref. overnevnte lovtekst. I GA mente redaktøren at han uten videre kunne benytte seg av et bilde lagt ut på Facebook, uten å se hen til ”offentliggjort”- problematikken. Mitt standpunkt dreier seg om at vi i pressen (også i PFU) må gå foran i spørsmålet om å klargjøre slike problemstillinger og ikke vente til lovgiverne nedsetter et utvalg som kan komme til å sette grenser for ytringsretten som pressen ikke er tjent med. Fra et prinsipielt synspunkt er det selvsagt absurd å hevde at noe ikke er et etisk anliggende, men Jensen, antakelig av frykt for at PFU skal legge seg opp i noe som kan gjøre livet litt vanskeligere for norske redaktører, har likevel valgt å legge ut på den vinglete veien det må innebære å forsvare et slikt standpunkt.

Jeg registrerer således at PFU har gitt meg rett og dermed i praksis ikke har akseptert synspunktene fra Redaktørforeningen. Interessant!

Advertisements

En kommentar om “Å sitere fra Facebook – episode II

  1. Arne Jensen sier:

    For å oppsummere:
    1. PFU har ikke avgitt noen prinsipputtalelse om sitering fra Facebook, slik Grimstad har tatt til orde for. Tvertimot ble det eksplisitt sagt i PFUs møte at man ikke ville avgi noen slik uttalelse, men heller «føle seg frem».
    2. PFU har ikke gått inn på opphavsrettslige problemstillinger, slik Grimstad har tatt til orde for.
    3. PFU har ikke drøftet noen egen «opphavsetikk», slik Grimstad har gått inn for.
    PFU har med andre ord ikke imøtekommet noen av de tre sentrale anliggender Grimstad har fremmet. At PFU dermed skal ha gitt ham «rett» ligger et stykke på siden av hva jeg er i stand til å forstå. Derimot har PFU gjort akkurat som jeg har anbefalt: Avgitt en konkret uttalelse til en konkret klage, basert på det presseetiske regelverket vi allerede har, nemlig Vær Varsom-plakaten. Så dessverre Grimstad, jeg hadde en meget god dag på jobben etter PFUs møte.
    At Carl-Erik Grimstad på sin side har et behov for å distansere seg fra tidligere uttalelser og synspunkter skjønner jeg godt. Men siden det er grenser for hvor mye tid jeg akter å bruke på å forklare disse tingene, kanskje vi kan bli enige om følgende: I og med at vi begge åpenbart er fornøyde med PFUs uttalelse – skal la det bli med det?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s