Slik har vi det i vesten

(Dagbladet 10.juli, 2010)

Å knipe de kongelige i brudd på godt sjømannskap er blitt en årlig tilbakevendende presseøvelse. Kan nå slikt være berettiget?
Jeg er sikkert ikke den eneste som lot tankene vandre etter at den makabre betegnelsen dødmannsknapp plutselig for et par uker siden ble en kongelig metafor. Et kjapt kutt med en propell med noen tusen omdreininger i minuttet kunne vært alt som skulle til og vi ville ha fått en konstitusjonell krise ikke ulik den Sverige fikk i 1947 da landets nåværende konge mistet sin far i en ulykke. Ulykken utløste en generasjonsmessig krise som tjue år senere nesten gjorde det av med monarkiet der til lands.
Episoden førte til at den sørlandsferierende kronprinsen la seg flat og instruerte en allestedsnærværende informasjonsrådgiver om å fremføre en beklagelse. Etter at samme tronarving nylig ble fotografert i båt med en kvinnelig passasjer uten redningsvest, var det derimot slutt på å legge seg flat. ”Når bildet ikke er fra en offentlig sammenheng, kan dere ikke bruke det”, lød den pressejuridiske motstrategien fra statssjefens kommunikasjonssjef.
Uttalelsen er antakelig en større tabbe enn å glemme en vest i ny og ne. Det fins verken noe juridisk eller presseetisk grunnlag for å innskrenke ytringsfriheten til ikke å publisere bilder av kongelige på offentlig sted. Foruten lederskapet i Nord-Korea, Iran, Burma eller andre land vi har lite til felles med, er det ikke mange som ville finne på å antyde innskrenkning av ytringsretten ved slike anledninger.
Hvordan oppstår slikt sludder? Kanskje kan noen ved Slottet har forlest seg på den omtalte Caroline-dommen fra 2004 da en prinsesse av Monaco fikk medhold i Strasbourg etter å ha blitt jaktet på av paparazzier i en årrekke. Kanskje trodde noen at dommen gir carte blanche for Europas kongelige til å nekte pressen å publisere bilder av dem ved enhver anledning? Muligens tar man seg til å tro at det, i beste føydal tradisjon, er opp til Slottets administrasjon å bestemme hva som er av offentlig interesse og hva som faller utenfor? Et lynkurs i europeisk ytringsrett kunne i så måte være å anbefale.
Med forbehold om at kommunikasjonssjefen er korrekt sitert – ubegrenset tilgang på juridisk og konstitusjonell ekspertise bør kunne medføre en mer reflektert holdning til slike problemstillinger fra Slottet. For det dreier seg selvsagt om noe langt mer enn en families irritasjon over ikke å få bære sin vest som man vil. Det dreier seg om en dypt forankret rett, og av og til plikt til å sette fokus på kritikkverdige forhold tilknyttet offentlige personer og deres virke.
Det er kongefamiliens tunge lodd i livet å måtte tåle oppmerksomhet mot alt man foretar seg i det offentlige rom. Jevnt over nyter familien stor respekt for det arbeidet de utfører – i det skjulte eller i det offentlige. Men oppmerksomheten rundt deres arbeid innebærer også et krav om at de oppfører seg i henhold til aksepterte normer enten de er i skjærgården eller i statsråd. Skulle det glippe for dem, får de finne seg i at det samfunnet som betaler for deres sikkerhet og deres velferd antyder en forsiktig refs. Det er slik vi har det i vesten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s