Monarkiets tyngdelov

Det er høysesong for pomp og prakt. Vi kan selvsagt velge ikke å la oss rive med på verken Eurovision Song Contest eller kongelige brylluper, men selv de mest fornemme samfunnsvitenskapelige feinschmeckere blant oss kan ikke unnlate å legge merke til den enorme folkelige interessen slike arrangementer fører med seg. Som case i opinionsforskningen bør slikt kunne interessere de fleste som er opptatt av folkelige trender. Hvorvidt man er for glam og glamour, for eller i mot monarkiet, har selvsagt intet å med en saklig analyse av opinionsbevegelser å gjøre. Det fordrer imidlertid et minimum av historisk og statistisk innsikt.
Lederen for Geelmuyden.Kiese i Stockholm, Åsa Elm, har uttrykt at det forestående bryllupet mellom kronprinsesse Victoria og Daniel Westling kan komme til å svekke monarkiets stilling i Sverige. Med all respekt for Elms PR-kompetanse – dette er den mest spesielle beskrivelsen av begivenheten vi har sett til nå.
Elm mener at ”det kan ha blitt slik at folk som i utgangspunktet var positive til monarkiet og kongefamilien syns at dette er blitt i overkant folkelig” (http://www.aftenposten.no/nyheter/kongelige/article3663067.ece). Monarkiets styrke er eventyret, skal vi tro Elm, og med en vanlig ”kille från Ockelbo” blir det lite magi igjen.
Det er ikke sikkert Elm kjenner til det, men dette er gammelt tankegods. Allerede i 1867 skrev den britiske redaktøren og samfunnsviteren Walter Baghot om monarkiet i boken ”The English Constitution”: … It’s mystery is its life. We must not let in daylight upon the magic. Men den som tror at de samme reglene gjelder for dronning Victoria i 1800-tallets Storbritannia som for hennes slektning og navnesøster i Sverige fire/fem generasjoner senere, tar kraftig feil. Allerede da britene nærmet seg 1900-tallet ble det klart at redningen for monarkiet var en markant omlegging av statsformen i ritualistisk retning. Og kongelige bryllupseremonier egner seg utmerket til å trekke oppmerksomheten bort republikanismen. Samfunnsvitenskapelig/historisk forskning på dette er vanlig i Storbritannia mens akademikere i Norden knapt har nedverdiget seg til å nærme seg temaet (prinsesse Mauds og prins Carls bryllup i 1896 inngår for øvrig i et slikt bilde, en seremoni som blant annet ved hjelp av pressen fikk et mye større omfang enn det som er en vanlig oppfatning. Teamet er berørt med nytt kildemateriell i min nylig utgitte bok Dronning Mauds arv).
Vi behøver likevel ikke søke i gamle kilder for å vise at Åsa Elm tar feil. Da Mette-Marit Tjessem Høiby vandret ned langs benkeradene i domkirken i Oslo som landets kronprinsesse i 2001, begynte et opinionsoppsving for det norske kongehuset som har pågått helt frem til i dag. Fra en støtte som var lavere enn for dagens monarki i Sverige, har den norske statsformen i dag en støtte på nær 70%. Og vi må huske at nedgangstidene for det norske monarkiet begynte før Mette-Marits forhold til kronprinsen ble kjent. Vi har også tall som viser en tilbakegang for støtten til det norske kongehuset i 1968, i tilknytning til kronprinsens ekteskap med Sonja Haraldsen, men også dette var et forbigående fenomen. Det er selvsagt riktig at alle de nordiske monarkiene er betydelig mindre populære i befolkningen i dag enn for 20 år siden, men det er ingen tall som tyder på at dette skyldes giftemål med ikke-kongelige. Tilbakegangen i støtten til det svenske monarkiet i løpet av disse årene har i det hele tatt lite med økende folkelighet å gjøre. Derimot må kong Carl Gustav ta på seg ansvaret for tilbakeslagene etter en rekke uheldige uttalelser, blant annet i Brunei der han uttrykte støtte til et regime som de færreste av oss vil kalle demokratisk. Nå er kronprinsesse Victoria det svenske monarkiets sikreste kort og noe spesielt må skje dersom ikke den voldsomme mediedekningen av hennes bryllup med Ockelbo-prinsen skal svinge støtten i positiv retning for hennes familie.
Ved flere tilfeller har jeg i Sverige offentlig diskutert støtten til huset Bernadotte med journalister og andre observatører som har fulgt kongehuset gjennom mange år. Da dukker det av og til opp det som kan kalles ”skuffede rojalister”, mennesker som aller helst ønsker å beholde det som Elm kaller det kongelige eventyr og som betrakter borgerlige ekteskap som en ”utvanning” av blått blod. Vi kjenner dem også fra Norge, der jeg har vært så uærbødig å kalle dem ”Frogner-persianerne”. Blant disse er det fortsatt noen som ikke har slått seg til ro med ”frk. Haraldsens” posisjon i kongefamilien til tross for at alt tyder på at hun utvilsomt har tilført kongeslekten mer enn det en tilfeldig valgt prinsesse fra et nedgravd tysk fyrstehus kunne ha klart.
Historien har ennå til gode å oppleve et kongehus som har modernisert og folkeliggjort seg selv til avskaffelse. Men det fins utallige eksempler på monarkier som har gjort seg selv overflødige ved å unnlate å følge med i timen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s