Svar på Se og Hørs «begjæring om avvisning»

Pressens Faglige Utvalg
v/ Kjell Nyhuus
Oslo, 20. mai 2010
Vi viser til brev fra Se & Hørs sjefredaktør til PFU, med oss som kopiadressater, der utvalget blir anmodet om å avvise vår klage på et dokumentert tilfelle av betalingsjournalistikk.
Til tross for vår ettertrykkelige presisering av at vår klage ikke gjelder de opplysninger som er kommet frem i Se & Hørs omtalte artikkel, virker det som om det er grunn til å gjenta: Klagen dreier seg utelukkende om betalingsjournalistikk. Dette dekkes av punkt 3.11 i VVP, en tilføyelse til plakaten som trådte i kraft i 2007 og som ikke konkret har vært prøvet i noen PFU-sak tidligere. PFU har dermed heller ikke til nå tatt stilling til hvordan klageadgangen skal praktiseres mht dette punktet.
Generalsekretæren i Presseforbundet har i et intervju med Journalisten hevdet at Jonas Bergstrøm, prinsesse Madeleines tidligere forlovede, er part i denne saken og at klagerne kunne ha innhentet samtykke fra ham. Det er et synspunkt vi ikke uten videre kan dele. I vår sak er ”partene” det omtalte medium og publikum. De krenkelsene som måtte være påført hr. Bergstrøm har vi bevisst ikke vurdert berettigelsen av. Klagen dreier seg med andre ord ikke om punkt 4.3 (privatlivets fred) eller andre punkter som dekkes av publiseringsreglene i VVP.
Det vi ber PFU vurdere er hvorvidt det er presseetisk akseptabelt / evt. uakseptabelt å betale en ung kvinne for å stå frem og fortelle at hun har hatt et seksuelt forhold til en annen kvinnes forlovede. Vi ber med andre ord om PFU’s vurdering av hvorvidt de opplysninger som er kommet frem tilfredsstiller VVP’s krav til å fravike hovedregelen i pkt. 3.11 om ikke å betale kilder. Vi gjentar at vi utelukkende har bedt PFU overveie den journalistiske metoden som er benyttet i denne saken. Pressens metodebruk gjelder ikke bare et forhold mellom redaksjonen og de omtalte i saken, men er i aller høyeste grad også et forhold mellom redaksjonen og publikum. Det dreier seg om medienes troverdighet og samfunnsrolle. Et for strengt krav til samtykke fra ”berørte parter” bør etter vårt skjønn således ikke anlegges.
En relativt liberal tolkning av anledning til klageadgang er ikke unikt i PFU-sammenheng. Som utvalget vet, gjelder det også for andre punkter i Vær Varsom-plakaten at det kan være nødvendig å utvide muligheten til å reagere på publikums vegne. I tilfeller der foreldre på illegitimt grunnlag gir samtykke til eksponering av barn vil det som regel være meningsløst å begrense muligheten til å klage til dem som er direkte ”parter” i saken. Ved tilfeller av brudd på tekstreklameplakaten (og parallelle punkter i VVP) har PFU senest i sak 236/09 (Varden mot TA) tillatt en ansvarlig redaktør i et ikke direkte berørt medium å fremme en klage. Slik må det nødvendigvis praktiseres for at alvorlige tilfeller av tekstreklame skal bringes frem for utvalget.
Et tilleggspunkt i vår klage angår en mulig uheldig virkning av betalingsjournalistikk som til nå ikke har vært fokusert i nevneverdig grad. I et intervju med E 24 (27.4.10) antyder informasjonsrådgiver Rune Brynhildsen at det er i ferd med å oppstå et eget forretningsområde i informasjonsrådgivning som har til oppgave å mekle frem ”riktige” honorarer og andre vilkår i bytte for eksklusiv informasjon. Brynhildsens poeng er ikke å fordømme betalingsjournalistikk som metode (tvert i mot mener han at jenta fra Meråker er blitt grovt underbetalt for sine opplysninger), men å sette fokus på det misforhold i markedsmakt som ofte oppstår i forholdet mellom relativt uerfarne kilder og profesjonelle mediefolk:
– I min bransje vil det vokse frem et marked for denne type rådgivning og forhandlinger med medier. Det skjer allerede, hver eneste dag. Disse menneskene vil ha behov for at noen leder dem gjennom minefeltet. Men du trenger ikke kunne brøkregning eller være medieekspert for å skjønne at Berg ikke ville få fred på uker og måneder når hun går ut med en sak som dette i Se og Hør, sier Brynhildsen. (http://e24.no/media/article3625232.ece).
Etter vårt skjønn understreker en slik påstand det alvorlige i følgene av at betalingsjournalistikken fritt får blomstre i avgrensede sektorer i den norske mediefloraen. Etter vårt skjønn kan heller ikke Se og Hør være tjent med at slike ”meklingskonsulenter” etablerer seg som bransje.
De bemerkninger som Se og Hørs redaktør kommer med av personlig karakter når det gjelder oss og våre motiver for å fremme denne saken for PFU, ser vi ingen grunn til å kommentere.

Oslo, 21. mai 2010
Gunnar Bodahl-Johansen (sign.) Carl-Erik Grimstad (sign.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s