Betalingsjournalistikk

Gunnar Bodahl-Johansen og undertegnede har klaget inn Se og Hør for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.11 i tilknytning til at både kilde og sjefredaktør har stadfestet at det i «Madde-saken» er betalt penger for påstander om et utroskapsforhold. Du kan lese klagen her.

Pressens Faglige Utvalg
pfu@presse.no

Klage til PFU på betalingsjournalistikk i Se og Hør

En 21 år gammel kvinne, Tora Uppstrøm Berg, har i en pressemelding opplyst at hun er blitt betalt kr. 12.500 av Se og Hør for å la seg intervjue om sin affære med den svenske prinsesse Madeleines tidligere forlovede, Jonas Bergstrøm. Pressemeldingen har denne ordlyden:

”Familien har vært forfulgt av pressen siden tirsdag. Vårt fokus disse dagene har vært å ta vare på familien. Av den grunn har vi ikke hatt muligheter til å kunne kommunisere og kommentere saken før nå. Tora har vært naiv i forhold til forespeilet mulige positive betydninger for henne. Hun har ikke forutsett de negative konsekvensene dette har medført for henne og hennes familie, samt nære venner. Da saken var på vei ut i media etter påska 2009, mottok Tora 12.500,- (tolvtusenfemhundrekroner) for å fortelle sin historie til et tidsskrift. Når saken nå ble tatt opp igjen har familien bestemt avvist alle tilbud om å stå fram for penger. Vi kan bekrefte at verken Tora eller familien har mottatt honorar i forbindelse med saken. Verken Tora eller familien vil kommentere saken ytterligere. Vi ber om respekt og forståelse for at familien nå ønsker ro og fred.”

Slik vi leser det, bekreftes opplysningene av Se og Hørs sjefredaktør i en lederartikkel i bladets nr. 32 når han skriver: ”Etter at ”eksperten” først bommet grovt, er han deretter kritisk til Tore Uppstrøm Bergs honorar på 12 500 kroner.”

Det er sjelden slike opplysninger offentliggjøres, formodentlig fordi begge parter som oftest har felles interesse av å holde slike avtaler for seg selv. Av den grunn vil heller ikke slike spørsmål bli brakt inn for PFU av den som står frem med betalt informasjon, og som altså er part i saken. Det finnes dermed ingen tradisjonell klagepart i saken, noe vi kommer tilbake til. Vi tør imidlertid be Pressens Faglige Utvalg vurdere om betalingsjournalistikken i denne saken er i overensstemmelse med Vær varsom-plakatens punkt 3.11, som har denne ordlyden:

”Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.”

Årsaken til bruddet mellom den svenske prinsessen og hennes forlovede har en offentlig interesse. Derimot mener vi det heller er tvilsomt om opplysningene som fremkommer i intervjuet med den 21 år gamle norske kvinnen, kan komme inn under unntaksbestemmelsen i punkt 3.11.

Punkt 3.11 kom inn i Vær varsom-plakaten i 2007, som en direkte følge av debatten etter Håvard Melnes bok om hans arbeidsmetoder som Se og Hør-journalist. Inntil dette tidspunktet var kildehonorering ikke legitimert i norsk presse. Etter debatten om å regulere betalingsjournalistikken, kunne pressens organisasjoner valgt å formulere en norm i Vær varsom-plakaten som avviste betalingsjournalistikk som journalistisk metode, av hensyn til pressens troverdighet og uavhengighet. I stedet valgte pressen overraskende å legitimere betalingsjournalistikken gjennom eksplisitt å uttale i Vær varsom-plakaten at det unntaksvis er akseptabelt å betale kilder for informasjon.

Revisjonskomiteen som utarbeidet forslaget til punkt 3.11, uttalte i sin innstilling blant annet:

”Komiteen vil altså innskjerpe den hittil uskrevne hovedregelen om at pressen ikke skal betale for informasjon eller medvirkning, men vil advare mot å vedta for strenge formuleringer. Det er ikke etisk tvilsomt å betale for nyhetstips, et begrep som også må omfatte billedmateriale, lyd- eller videoopptak, mms-bilder, filmer eller lignende. Pressen må ikke bli så puritansk at det endog blir problematisk å betale frilansere for innsendte artikler eller annet materiale.
Vær Varsom-komiteen ønsker med sitt forslag å understreke at problemet oppstår når pressen gjennom sjenerøse betalingsordninger får mennesker til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort, og som ofte også strider mot deres samvittighet. Vi ønsker å understreke gjennom Vær Varsom-plakaten at det er presseetisk uakseptabelt ved hjelp av honorarer eller andre ytelser å overskride personlige eller etiske grenser de ellers ville ha vernet om.”

Av ovennevnte grunner er det viktig å få belyst hvor grensen går for hva som er akseptabel betalingsjournalistikk. Med andre ord: Er tilfellet Tora (21) å betrakte som et unntakstilfelle som berettiger betaling til kilden, eller har Se og Hør gjennom å betale fått den unge kvinnen til ”å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort, og som ofte også strider mot deres samvittighet”. I henhold til den ovennevnte pressemeldingen har i hvert fall kvinnen ”vært naiv i forhold til forespeilet mulige positive betydninger for henne”, og hun har ikke forutsatt” de negative konsekvensene dette har medført for henne og hennes familie, samt nære venner”. Normalt er unntaksbestemmelsene i Vær varsom-plakaten legitimert med hensynet til stor samfunnsinteresse. Spørsmålet er om den tradisjonelle oppfatningen av hva som kvalifiserer til å benytte en unntaksregel, også gjelder på dette området, eller om unntaket er ment å beskytte kjendispressens metoder.

Vi er klar over at man kan stille spørsmålet om hvem som kan være en klageberettiget part i slike saker. Ifølge PFUs vedtekter er i prinsippet alle klageberettiget, men PFU vil be om samtykke fra den berørte part hvis klageren selv ikke er part i saken. I den aktuelle saken kan kvinnen som mottok betalingen fra Se og Hør, vanskelig kunne betraktes som en fornærmet part i forhold til betalingsspørsmålet. Det er derfor et spørsmål om ikke det er publikum – som mediekonsumenter og demokratiske borgere – som må betraktes som parter. Skal pressen ivareta sin demokratiske rolle, må nettopp publikum kunne kreve at pressen og alle som utøver journalistisk virksomhet, må være nøye med å ivareta sin integritet og uavhengighet. Denne kontrakten mellom presse og publikum vil åpenbart kunne svekkes når kilder honoreres for uttalelser.

PFU er det eneste organet i norsk presse som har et mandat fra pressens organisasjoner til å uttale seg om hva som er brudd på god presseskikk, og vi tror det er mange som ser frem til PFUs vurdering av denne saken. For oss som daglig jobber med presseetikken, og ikke minst bruker PFUs uttalelser i undervisningen, er det naturligvis av særlig stor interesse å få vite hva PFU mener.

Fredrikstad/Oslo 9. mai 2010

Gunnar Bodahl-Johansen Carl-Erik Grimstad

Advertisements

5 kommentarer om “Betalingsjournalistikk

  1. Dan sier:

    Et ukeblad med en slik historie vil selge bra. Antagelig mye bedre enn vanlig. Da er det vel rett og rimelig at den personen som gav dem historien, som utløste salget, også får en del av potten? Se&Hør har på alle måter vist stor moderasjon med dette beløpet. Det er latterlig lite sammenlignet med hva bladet ellers har hatt for tradisjon å gi kilder med slik informasjon.

    1. Problemet er at Vær Varsom-plakaten nå regulerer dette feltet og som en hovedregel skal ikke kilder betales for å «stå frem». Presseetikk blir ikke god presseetikk fordi Se&Hør alltid har gjort det på den måten redaktøren synes er ok.

  2. MVH sier:

    Jeg er ikke i tvil om at utroskapsaffæren stemmer siden det ikke er kommet protester fra herr Bergstrøms side, men jeg blir kvalm av måten avsløringen skjedde på. I media..av one-night-elskerinnen, fordi hun mente at prinsesse Madeleine, og folk flest, burde få vite hva slags mann han er! Først viser hun at hun er av den lettvinte, moderne typen som gjerne har sex med en ukjent uten at det faller henne inn at fyren er opptatt,- etterpå skal hun leke moraltroll via Se&Hør av alle ting? Bladet fikk historien billig,- den var uten tvil verdt minst 100 000 kr i deres øyne. Men betalt er betalt, enten det er 12500 kr eller en million.
    Normalt holder man munn ang. utroskapssaker, eller man henvender seg diskret til den bedratte med informasjonen (jeg er igrunnen imot sladring og innblanding i andres privatliv, fordi det gjerne får så store konsekvenser for så mange ).
    Ja, det var rett å innklage Se&Hør for PFU. Takk! Om det får noen konsekvenser, er en annen sak.
    Det er forøvrig helt sant at jeg aldri kjøper det bladet.

  3. nn sier:

    Flott initiativ av blogger.

    At S&H gang på gang føler seg hevet over alminnelig folkeskikk irriterer meg.

    Blir spennende og se utfallet av denne saken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s