Utgifter til kongehuset

En belgisk professor har regnet ut at Norge kommer på en tredjeplass når det gjelder utgifter til kongehuset på listen over europeiske monarkier. Undersøkelsen er gjengitt i Aftenposten i dag uten et snev av kritiske kommentarer – bortsett fra Tor Bomann-Larsen som ”stusser”. Det gjør han rett i for saken burde aldri vært på trykk i en avis som vanligvis gir leserne god bakgrunn. ”Undersøkelsen” er et femten siders dokument (http://www.nrc.nl/multimedia/archive/00269/Document1_269368a.pdf) og man trenger ikke å ha nevneverdig kjennskap til nederlandsk for å danne seg et inntrykk av den metode som er brukt for å komme frem til konklusjonen. Belgieren har utelukkende forholdt seg til tallene for statsbudsjettet for 2010. I tillegg til at det i seg selv er en tvilsom benchmarking-metode, ser det ut som om kalkulatoren til den gode professoren har hengt seg opp.
For å ta tallene i statsbudsjettet for 2010 slik de kan leses av hvemsomhelst med tilgang til nettet:
Apanasjen til kongeparet kr. 9 mill.
Apanasje kronprinsparet kr. 7,5 mill.
Til drift av kongehuset kr. 142,5 mill.
Kronprinsparets stab kr. 15,7 mill
Til sammen kr. 174,7 mill.
I tillegg kommer 20,9 mill. kr som er gitt som gave til kongeparet fra regjeringen og som brukes til istandsetting av den såkalte Sæterhytta på Bygdøy Kongsgård samt 15,7 til ”innvendige arbeider og interiørprosjektet ved Oscarshall slott.” Sæterhytte-kostnadene er forresten en gave fra regjeringen ved kongeparets 70-årsdag og vel neppe som en regulær kostnad å regne.
Maksimalt skulle dette bli 211,3 millioner norske kroner . Den belgiske professoren får dette til å bli 233,2 millioner kr.
Men det er ikke dette som er den viktigste grunnen til innsigelser mot å sammenlikne kostnadene ved de enkelte kongehusene. Her er noen eksempler på årsaken til at det nærmest er et Sisyfos-arbeide å utarbeide en komparativ oversikt over kongelige utgifter: Noen steder har det kongelige egne eiendommer som gir større eller mindre avkastning, enkelte steder er driften av eiendommer etc. holdt utenfor de direkte bevilgningene til kongehusene. Omfanget av kongelige eiendommer varierer selvsagt sterkt. Sverige og Danmark har for eksempel et større antall slott tilknyttet kongefamilien. Noen av disse benyttes av familiene, noen av dem benyttes tidvis av familiene, noen er delvis åpne for publikum. Noen av de kongelige eiendommene i Europa genererer inntekter. I Norge finansieres driften av kongeskipet (som er i privat eie) av Forsvaret. Disse er ikke medregnet i ”undersøkelsen”. Kongeskip finnes ellers bare i Danmark (i Nederland har man for øvrig hatt en debatt om driften av den kongelige seilbåten som en gang var en gave til kongehuset, men som regjeringen nå har besluttet stoppe vedlikeholdsbevilgningen til). Selve driften av kongehusene er også problematisk og det er (selvsagt) ingen harmonisering mellom måten regnskapene er satt opp i de enkelte monarkiene. Hadde den belgiske professoren gått tilbake til 2002-regnskapet i Norge og sammenliknet med året før, ville han for eksempel blitt overrasket over en voldsom økning i utgiftene som de tørre tallene kunne ha båret vitnemål om. Bak disse lå det imidlertid en total omstrukturering av finansieringssystemet ved Slottet/hoffet med blant annet kompensasjon for bortfall av avgiftsfritak og sammenslåing av forskjellige administrasjoner. Kongehuset betaler for øvrig i dag moms og avgifter, noe det danske kongehuset, for eksempel, ikke gjør. På den annen side betaler ikke det norske kongehuset formueskatt, noe det svenske gjør. I Storbritannia er på den annen side avgifts- og skattesystemet svært komplisert og umulig å sammenlikne med andre monarkiers.
Dette er bare noen av de momentene som gjør en sammenlikning av kostnadene ved å holde seg med et kongehus ganske meningsløs. Hva skulle forresten være formålet med en slik sammenlikning – dreier det seg om hva et kongehus koster i forhold til for eksempel et presidentstyre? I så fall må vi kunne spørre oss om ikke restaureringskostnadene til for eksempel Sæterhytta og Oscarshall hører naturlig hjemme på vårt kulturbudsjett for ivaretakelse av bygningsmessige perler fra landets historie. Og hva med kostnadene til vedlikehold og drift av Slottet – er det noen som tror at disse ville falle bort dersom en president flyttet inn (eller bygget ble omgjort til barnehage slik Oslo SV foreslo engang i partiets mer viltre periode).
Til alt dette kommer, etter det jeg kjenner til, at flere medier for lengst har kjent til ”undersøkelsen” til den belgiske professoren som for øvrig ble publisert i januar (jeg snakket med informerte nederlandske journalister i dag som kunne fortelle at den er blitt slaktet i deres hjemland). Inntil i dag har de norske mediene som har jobbet med saken lagt den ligge – rett og slett fordi den er for dårlig . Men Aftenposten hoppet altså på.
Dette var ikke en god dag på jobben for avisens journalist.

Riksmeklings-”mannen” blir riksmekler

Det skulle bare mangle. Riksmeklingsmann er en statlig tittel som for lengst har overlevd seg selv. En stund har det vært ute på høring et forslag fra regjeringen om å endre tittelen til det kjønnsnøytrale Riksmekler og åpenbart har få eller ingen hatt noe i mot det. Med andre ord er det derfor nå bare formaliteter igjen før vi kan begynne å omtale Kari Gjesteby med en tittel som står bedre til hennes navn enn den hun arvet etter Svein Longva i fjor høst.
Det er direktør i Språkrådet, Sylfest Lomheim, som er kilde til disse opplysningene. ”Før du sier mer, kan jeg fortelle deg at det nå er bestemt – Kari Gjesteby blir vår første Riksmekler. Det er bare noe småtteri som gjenstår før hun kan endre navnet på dørskiltet”.
Alle planer om å få med den gode direktøren på et opprop, faller dermed i grus. Saken har vært forberedt lenge. ”Men”, sier Lomheim, ”hvis saken ikke allerede hadde kommet så langt, ville jeg gladelig ha meldt meg på”.
Gjesteby, som i disse dager sliter med likestillingsprofiler som kan synes viktigere enn hennes egen tittel, har lang fartstid i politikken. Hun var handels- og sjøfartsminister i 1981, og justis- og politiminister i 1990-1992. I tillegg har hun vært statssekretær i tre ulike departementer, og politisk rådgiver for tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i 1981-1982.
Hun skal for øvrig selv , sier ryktene, ikke hatt noe i mot at hennes tittel endres. Kanskje mediene allerede nå burde omtale henne med den nye tittelen, slik noen allerede har tatt seg til?

Monarkiets tyngdelov

Det er høysesong for pomp og prakt. Vi kan selvsagt velge ikke å la oss rive med på verken Eurovision Song Contest eller kongelige brylluper, men selv de mest fornemme samfunnsvitenskapelige feinschmeckere blant oss kan ikke unnlate å legge merke til den enorme folkelige interessen slike arrangementer fører med seg. Som case i opinionsforskningen bør slikt kunne interessere de fleste som er opptatt av folkelige trender. Hvorvidt man er for glam og glamour, for eller i mot monarkiet, har selvsagt intet å med en saklig analyse av opinionsbevegelser å gjøre. Det fordrer imidlertid et minimum av historisk og statistisk innsikt.
Lederen for Geelmuyden.Kiese i Stockholm, Åsa Elm, har uttrykt at det forestående bryllupet mellom kronprinsesse Victoria og Daniel Westling kan komme til å svekke monarkiets stilling i Sverige. Med all respekt for Elms PR-kompetanse – dette er den mest spesielle beskrivelsen av begivenheten vi har sett til nå.
Elm mener at ”det kan ha blitt slik at folk som i utgangspunktet var positive til monarkiet og kongefamilien syns at dette er blitt i overkant folkelig” (http://www.aftenposten.no/nyheter/kongelige/article3663067.ece). Monarkiets styrke er eventyret, skal vi tro Elm, og med en vanlig ”kille från Ockelbo” blir det lite magi igjen.
Det er ikke sikkert Elm kjenner til det, men dette er gammelt tankegods. Allerede i 1867 skrev den britiske redaktøren og samfunnsviteren Walter Baghot om monarkiet i boken ”The English Constitution”: … It’s mystery is its life. We must not let in daylight upon the magic. Men den som tror at de samme reglene gjelder for dronning Victoria i 1800-tallets Storbritannia som for hennes slektning og navnesøster i Sverige fire/fem generasjoner senere, tar kraftig feil. Allerede da britene nærmet seg 1900-tallet ble det klart at redningen for monarkiet var en markant omlegging av statsformen i ritualistisk retning. Og kongelige bryllupseremonier egner seg utmerket til å trekke oppmerksomheten bort republikanismen. Samfunnsvitenskapelig/historisk forskning på dette er vanlig i Storbritannia mens akademikere i Norden knapt har nedverdiget seg til å nærme seg temaet (prinsesse Mauds og prins Carls bryllup i 1896 inngår for øvrig i et slikt bilde, en seremoni som blant annet ved hjelp av pressen fikk et mye større omfang enn det som er en vanlig oppfatning. Teamet er berørt med nytt kildemateriell i min nylig utgitte bok Dronning Mauds arv).
Vi behøver likevel ikke søke i gamle kilder for å vise at Åsa Elm tar feil. Da Mette-Marit Tjessem Høiby vandret ned langs benkeradene i domkirken i Oslo som landets kronprinsesse i 2001, begynte et opinionsoppsving for det norske kongehuset som har pågått helt frem til i dag. Fra en støtte som var lavere enn for dagens monarki i Sverige, har den norske statsformen i dag en støtte på nær 70%. Og vi må huske at nedgangstidene for det norske monarkiet begynte før Mette-Marits forhold til kronprinsen ble kjent. Vi har også tall som viser en tilbakegang for støtten til det norske kongehuset i 1968, i tilknytning til kronprinsens ekteskap med Sonja Haraldsen, men også dette var et forbigående fenomen. Det er selvsagt riktig at alle de nordiske monarkiene er betydelig mindre populære i befolkningen i dag enn for 20 år siden, men det er ingen tall som tyder på at dette skyldes giftemål med ikke-kongelige. Tilbakegangen i støtten til det svenske monarkiet i løpet av disse årene har i det hele tatt lite med økende folkelighet å gjøre. Derimot må kong Carl Gustav ta på seg ansvaret for tilbakeslagene etter en rekke uheldige uttalelser, blant annet i Brunei der han uttrykte støtte til et regime som de færreste av oss vil kalle demokratisk. Nå er kronprinsesse Victoria det svenske monarkiets sikreste kort og noe spesielt må skje dersom ikke den voldsomme mediedekningen av hennes bryllup med Ockelbo-prinsen skal svinge støtten i positiv retning for hennes familie.
Ved flere tilfeller har jeg i Sverige offentlig diskutert støtten til huset Bernadotte med journalister og andre observatører som har fulgt kongehuset gjennom mange år. Da dukker det av og til opp det som kan kalles ”skuffede rojalister”, mennesker som aller helst ønsker å beholde det som Elm kaller det kongelige eventyr og som betrakter borgerlige ekteskap som en ”utvanning” av blått blod. Vi kjenner dem også fra Norge, der jeg har vært så uærbødig å kalle dem ”Frogner-persianerne”. Blant disse er det fortsatt noen som ikke har slått seg til ro med ”frk. Haraldsens” posisjon i kongefamilien til tross for at alt tyder på at hun utvilsomt har tilført kongeslekten mer enn det en tilfeldig valgt prinsesse fra et nedgravd tysk fyrstehus kunne ha klart.
Historien har ennå til gode å oppleve et kongehus som har modernisert og folkeliggjort seg selv til avskaffelse. Men det fins utallige eksempler på monarkier som har gjort seg selv overflødige ved å unnlate å følge med i timen.

Svar på Se og Hørs «begjæring om avvisning»

Pressens Faglige Utvalg
v/ Kjell Nyhuus
Oslo, 20. mai 2010
Vi viser til brev fra Se & Hørs sjefredaktør til PFU, med oss som kopiadressater, der utvalget blir anmodet om å avvise vår klage på et dokumentert tilfelle av betalingsjournalistikk.
Til tross for vår ettertrykkelige presisering av at vår klage ikke gjelder de opplysninger som er kommet frem i Se & Hørs omtalte artikkel, virker det som om det er grunn til å gjenta: Klagen dreier seg utelukkende om betalingsjournalistikk. Dette dekkes av punkt 3.11 i VVP, en tilføyelse til plakaten som trådte i kraft i 2007 og som ikke konkret har vært prøvet i noen PFU-sak tidligere. PFU har dermed heller ikke til nå tatt stilling til hvordan klageadgangen skal praktiseres mht dette punktet.
Generalsekretæren i Presseforbundet har i et intervju med Journalisten hevdet at Jonas Bergstrøm, prinsesse Madeleines tidligere forlovede, er part i denne saken og at klagerne kunne ha innhentet samtykke fra ham. Det er et synspunkt vi ikke uten videre kan dele. I vår sak er ”partene” det omtalte medium og publikum. De krenkelsene som måtte være påført hr. Bergstrøm har vi bevisst ikke vurdert berettigelsen av. Klagen dreier seg med andre ord ikke om punkt 4.3 (privatlivets fred) eller andre punkter som dekkes av publiseringsreglene i VVP.
Det vi ber PFU vurdere er hvorvidt det er presseetisk akseptabelt / evt. uakseptabelt å betale en ung kvinne for å stå frem og fortelle at hun har hatt et seksuelt forhold til en annen kvinnes forlovede. Vi ber med andre ord om PFU’s vurdering av hvorvidt de opplysninger som er kommet frem tilfredsstiller VVP’s krav til å fravike hovedregelen i pkt. 3.11 om ikke å betale kilder. Vi gjentar at vi utelukkende har bedt PFU overveie den journalistiske metoden som er benyttet i denne saken. Pressens metodebruk gjelder ikke bare et forhold mellom redaksjonen og de omtalte i saken, men er i aller høyeste grad også et forhold mellom redaksjonen og publikum. Det dreier seg om medienes troverdighet og samfunnsrolle. Et for strengt krav til samtykke fra ”berørte parter” bør etter vårt skjønn således ikke anlegges.
En relativt liberal tolkning av anledning til klageadgang er ikke unikt i PFU-sammenheng. Som utvalget vet, gjelder det også for andre punkter i Vær Varsom-plakaten at det kan være nødvendig å utvide muligheten til å reagere på publikums vegne. I tilfeller der foreldre på illegitimt grunnlag gir samtykke til eksponering av barn vil det som regel være meningsløst å begrense muligheten til å klage til dem som er direkte ”parter” i saken. Ved tilfeller av brudd på tekstreklameplakaten (og parallelle punkter i VVP) har PFU senest i sak 236/09 (Varden mot TA) tillatt en ansvarlig redaktør i et ikke direkte berørt medium å fremme en klage. Slik må det nødvendigvis praktiseres for at alvorlige tilfeller av tekstreklame skal bringes frem for utvalget.
Et tilleggspunkt i vår klage angår en mulig uheldig virkning av betalingsjournalistikk som til nå ikke har vært fokusert i nevneverdig grad. I et intervju med E 24 (27.4.10) antyder informasjonsrådgiver Rune Brynhildsen at det er i ferd med å oppstå et eget forretningsområde i informasjonsrådgivning som har til oppgave å mekle frem ”riktige” honorarer og andre vilkår i bytte for eksklusiv informasjon. Brynhildsens poeng er ikke å fordømme betalingsjournalistikk som metode (tvert i mot mener han at jenta fra Meråker er blitt grovt underbetalt for sine opplysninger), men å sette fokus på det misforhold i markedsmakt som ofte oppstår i forholdet mellom relativt uerfarne kilder og profesjonelle mediefolk:
– I min bransje vil det vokse frem et marked for denne type rådgivning og forhandlinger med medier. Det skjer allerede, hver eneste dag. Disse menneskene vil ha behov for at noen leder dem gjennom minefeltet. Men du trenger ikke kunne brøkregning eller være medieekspert for å skjønne at Berg ikke ville få fred på uker og måneder når hun går ut med en sak som dette i Se og Hør, sier Brynhildsen. (http://e24.no/media/article3625232.ece).
Etter vårt skjønn understreker en slik påstand det alvorlige i følgene av at betalingsjournalistikken fritt får blomstre i avgrensede sektorer i den norske mediefloraen. Etter vårt skjønn kan heller ikke Se og Hør være tjent med at slike ”meklingskonsulenter” etablerer seg som bransje.
De bemerkninger som Se og Hørs redaktør kommer med av personlig karakter når det gjelder oss og våre motiver for å fremme denne saken for PFU, ser vi ingen grunn til å kommentere.

Oslo, 21. mai 2010
Gunnar Bodahl-Johansen (sign.) Carl-Erik Grimstad (sign.)

Se og Hør om klage på betalingsjournalistikk

Gunnar Bodahl-Johansen og jeg har klaget inn Se og Hør til Pressens Faglige UTvalg etter punkt 3.11 i Vær Varsom-plakaten. Klagen er publisert under («Betalingsjournalistikk»). Norsk Presseforbund har opplyst at klagen vil bli forelagt utvalget på et møte 27. mai for å beslutte hvorvidt den av formelle årsaker kan fremmes.
12. mai sendte sjefredaktør i Se og Hør, som svar på vår klage, dette brevet til PFU.

Sak 093/10. Gunnar Bodahl-Johansen og Carl-Erik Grimstad mot Se og Hør

Jeg viser til PFUs brev av 11.5.10 vedrørende ovennevnte klage.
Som PFUs sekretariat selv viser til, reguleres spørsmålet om klagerett i vedtektenes § 5 femte ledd, som har følgende ordlyd:

I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. (Uthevet av meg). Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet i § 6.

Jeg oppfatter at det er fast praksis i PFUs sekretariat å kreve samtykke fra den saken gjelder, så sant dette er praktisk mulig. Jeg viser her blant annet til kjennelsen i PFU-sak nr 051/98. I alle år har det vært slik at PFUs sekretariat håndterer spørsmålene om samtykke og avvisning. I saken fra 1998 ble spørsmålet forelagt for utvalget fordi det ikke var praktisk mulig å finne fram til den omtalte kvinnen fra Calcutta.

Derfor er det med en viss forbauselse jeg registrerer at sekretariatet vil be utvalget bestemme om det skal kreves samtykke i saken. Jeg kan ikke se at det er noe ved denne klagen eller dens innhold som kan berettige en slik fremgangsmåte. Se og Hørs reportasje omhandler ressurssterke og oppegående personer i Norge og Sverige. De er lette å få tak i og må formodes å kunne gi informerte svar på om de samtykker til klagen eller ikke. Ingen av dem synes å være i et akutt behov for uanmodet bistand eller intervensjon fra Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen. De kan fullt ut ivareta sine egne interesser. Jonas Bergstrøm er advokat i et av Nordens største advokatfirmaer, med egen avdeling for medierett. Det er nærmest absurd om PFU skal sitte i Fredrikstad på neste møte og drøfte om man skal ta seg bryet med å kontakte ham eller ikke.

Jeg ser det slik at det må være klagernes eget ansvar å fremskaffe et samtykke.At dette ikke er gjort, viser at klagen mer har karakter av å være et PR-stunt enn en seriøst ment intervensjon på vegne av mennesker som oppfattes å ha blitt dårlig behandlet av pressen. Mistanken om at dette er et utspill som utelukkende er ment å sette klagerne i fokus, styrkes av at klagen ble lagt ut på Grimstads blogg og tilfløt mediene lenge før den var kjent for oss og kanskje også for PFU. I Se og Hør er vi godt vant med slike utspill fra Grimstads side. At også Gunnar Bodahl-Johansen nå hiver seg på galeien, er mer forbløffende og trist. PFUs funksjon er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra pressen, ikke å tekkes to middelaldrende herrer som her utviser et sterkt markeringsbehov i kombinasjon med presseetisk sveiseblindhet.

Jeg ser det som meget uheldig dersom det åpnes for en ”Lex Grimstad” i PFUs sekretariat, der vedtektene tøyes for å tekkes kjente og ressurssterke klagere i en sak der det åpenbart må kreves samtykke, i tråd med årelang og festnet praksis. For det kan vel ikke være slik at det er fristende å behandle saken fordi det er Se og Hør som er innklaget? Det kan vel heller ikke være slik at klagen særbehandles fordi neste PFU-møte skal finne sted på IJ i Fredrikstad, i tospann med et kursopplegg om PFU der nettopp Bodahl-Johansen er kursleder?
Her er det behov for å ta sikre grep som verner PFUs uavhengighet og omdømme, og som sikrer at vedtektene praktiseres likt for alle.

Vi begjærer klagen avvist umiddelbart fordi klagerne ikke har innhentet samtykke fra noen av de personene saken gjelder.

Oslo, 12. mai 2010
Harald Haave

Betalingsjournalistikk

Gunnar Bodahl-Johansen og undertegnede har klaget inn Se og Hør for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.11 i tilknytning til at både kilde og sjefredaktør har stadfestet at det i «Madde-saken» er betalt penger for påstander om et utroskapsforhold. Du kan lese klagen her.

Pressens Faglige Utvalg
pfu@presse.no

Klage til PFU på betalingsjournalistikk i Se og Hør

En 21 år gammel kvinne, Tora Uppstrøm Berg, har i en pressemelding opplyst at hun er blitt betalt kr. 12.500 av Se og Hør for å la seg intervjue om sin affære med den svenske prinsesse Madeleines tidligere forlovede, Jonas Bergstrøm. Pressemeldingen har denne ordlyden:

”Familien har vært forfulgt av pressen siden tirsdag. Vårt fokus disse dagene har vært å ta vare på familien. Av den grunn har vi ikke hatt muligheter til å kunne kommunisere og kommentere saken før nå. Tora har vært naiv i forhold til forespeilet mulige positive betydninger for henne. Hun har ikke forutsett de negative konsekvensene dette har medført for henne og hennes familie, samt nære venner. Da saken var på vei ut i media etter påska 2009, mottok Tora 12.500,- (tolvtusenfemhundrekroner) for å fortelle sin historie til et tidsskrift. Når saken nå ble tatt opp igjen har familien bestemt avvist alle tilbud om å stå fram for penger. Vi kan bekrefte at verken Tora eller familien har mottatt honorar i forbindelse med saken. Verken Tora eller familien vil kommentere saken ytterligere. Vi ber om respekt og forståelse for at familien nå ønsker ro og fred.”

Slik vi leser det, bekreftes opplysningene av Se og Hørs sjefredaktør i en lederartikkel i bladets nr. 32 når han skriver: ”Etter at ”eksperten” først bommet grovt, er han deretter kritisk til Tore Uppstrøm Bergs honorar på 12 500 kroner.”

Det er sjelden slike opplysninger offentliggjøres, formodentlig fordi begge parter som oftest har felles interesse av å holde slike avtaler for seg selv. Av den grunn vil heller ikke slike spørsmål bli brakt inn for PFU av den som står frem med betalt informasjon, og som altså er part i saken. Det finnes dermed ingen tradisjonell klagepart i saken, noe vi kommer tilbake til. Vi tør imidlertid be Pressens Faglige Utvalg vurdere om betalingsjournalistikken i denne saken er i overensstemmelse med Vær varsom-plakatens punkt 3.11, som har denne ordlyden:

”Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.”

Årsaken til bruddet mellom den svenske prinsessen og hennes forlovede har en offentlig interesse. Derimot mener vi det heller er tvilsomt om opplysningene som fremkommer i intervjuet med den 21 år gamle norske kvinnen, kan komme inn under unntaksbestemmelsen i punkt 3.11.

Punkt 3.11 kom inn i Vær varsom-plakaten i 2007, som en direkte følge av debatten etter Håvard Melnes bok om hans arbeidsmetoder som Se og Hør-journalist. Inntil dette tidspunktet var kildehonorering ikke legitimert i norsk presse. Etter debatten om å regulere betalingsjournalistikken, kunne pressens organisasjoner valgt å formulere en norm i Vær varsom-plakaten som avviste betalingsjournalistikk som journalistisk metode, av hensyn til pressens troverdighet og uavhengighet. I stedet valgte pressen overraskende å legitimere betalingsjournalistikken gjennom eksplisitt å uttale i Vær varsom-plakaten at det unntaksvis er akseptabelt å betale kilder for informasjon.

Revisjonskomiteen som utarbeidet forslaget til punkt 3.11, uttalte i sin innstilling blant annet:

”Komiteen vil altså innskjerpe den hittil uskrevne hovedregelen om at pressen ikke skal betale for informasjon eller medvirkning, men vil advare mot å vedta for strenge formuleringer. Det er ikke etisk tvilsomt å betale for nyhetstips, et begrep som også må omfatte billedmateriale, lyd- eller videoopptak, mms-bilder, filmer eller lignende. Pressen må ikke bli så puritansk at det endog blir problematisk å betale frilansere for innsendte artikler eller annet materiale.
Vær Varsom-komiteen ønsker med sitt forslag å understreke at problemet oppstår når pressen gjennom sjenerøse betalingsordninger får mennesker til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort, og som ofte også strider mot deres samvittighet. Vi ønsker å understreke gjennom Vær Varsom-plakaten at det er presseetisk uakseptabelt ved hjelp av honorarer eller andre ytelser å overskride personlige eller etiske grenser de ellers ville ha vernet om.”

Av ovennevnte grunner er det viktig å få belyst hvor grensen går for hva som er akseptabel betalingsjournalistikk. Med andre ord: Er tilfellet Tora (21) å betrakte som et unntakstilfelle som berettiger betaling til kilden, eller har Se og Hør gjennom å betale fått den unge kvinnen til ”å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort, og som ofte også strider mot deres samvittighet”. I henhold til den ovennevnte pressemeldingen har i hvert fall kvinnen ”vært naiv i forhold til forespeilet mulige positive betydninger for henne”, og hun har ikke forutsatt” de negative konsekvensene dette har medført for henne og hennes familie, samt nære venner”. Normalt er unntaksbestemmelsene i Vær varsom-plakaten legitimert med hensynet til stor samfunnsinteresse. Spørsmålet er om den tradisjonelle oppfatningen av hva som kvalifiserer til å benytte en unntaksregel, også gjelder på dette området, eller om unntaket er ment å beskytte kjendispressens metoder.

Vi er klar over at man kan stille spørsmålet om hvem som kan være en klageberettiget part i slike saker. Ifølge PFUs vedtekter er i prinsippet alle klageberettiget, men PFU vil be om samtykke fra den berørte part hvis klageren selv ikke er part i saken. I den aktuelle saken kan kvinnen som mottok betalingen fra Se og Hør, vanskelig kunne betraktes som en fornærmet part i forhold til betalingsspørsmålet. Det er derfor et spørsmål om ikke det er publikum – som mediekonsumenter og demokratiske borgere – som må betraktes som parter. Skal pressen ivareta sin demokratiske rolle, må nettopp publikum kunne kreve at pressen og alle som utøver journalistisk virksomhet, må være nøye med å ivareta sin integritet og uavhengighet. Denne kontrakten mellom presse og publikum vil åpenbart kunne svekkes når kilder honoreres for uttalelser.

PFU er det eneste organet i norsk presse som har et mandat fra pressens organisasjoner til å uttale seg om hva som er brudd på god presseskikk, og vi tror det er mange som ser frem til PFUs vurdering av denne saken. For oss som daglig jobber med presseetikken, og ikke minst bruker PFUs uttalelser i undervisningen, er det naturligvis av særlig stor interesse å få vite hva PFU mener.

Fredrikstad/Oslo 9. mai 2010

Gunnar Bodahl-Johansen Carl-Erik Grimstad