Å rote rundt i arkiver

Slikt skjer vel bare en gang i livet. På vegne av Institutt for Journalistikk holdt jeg for noen år siden et kurs i arkivsøk for journalister. Et av temaene dreide seg om dypdykk i digitalt tilgjengelige skatter. I disse tider pågår det en stadig utvidelse av søkerbasene i store nasjonalarkiver og ved hjelp av min kollega Ståle Kofoed de Lange fra IJ sirklet vi etter hvert inn National Archives i London. Som en øvelse for kursdeltakerne søkte vi på navnene Maud og Charles og til min forundring dukket det opp referanser til en omdiskutert ekteskapskontrakt som dreide seg om vår senere konge og dronning. Et år etter reiste jeg til arkivfilialen i Winchester i Sør-England, Hampshire Record Office, for å finne mer ut av hva som skjulte seg bak de kryptiske referansene. Til min forundring endte jeg opp med ca. 100 dokumenter – etterlatt av sir Henry Knollys, Maud og Haakons betrodde sekretær fra 1896 til 1918. Innholdet dreide seg hovedsakelig om en voldsom familiekrangel om medgift og arv mellom det britiske og norske kongehuset. Krangelen fant sted som et bakteppe til hele unionsoppløsningen i Norge og tiden da Maud og Charles ble valgt til konge og dronning i Norge. Allerede i 1903 ble Charles oppmerksom på det hans sekretær mente var en svindel fra det britiske hoffets side – et forsøk på å lure unna £9000, i dagens penger ca. 14 millioner kroner. Midt under de vanskelige forhandlingene om den norske integritetstraktaten, i mai 1907, endte det med at kong Haakon trakk sitt krav. Jeg tolker dette som et forsøk på å unngå en strid med svigerfaren mens den norske regjeringen kjempet som hardest for å sikre Norges internasjonale status – en kamp der britene skulle vise seg å være den mest steile forhandlingspartneren. Kongen skriver 2. mai til lord Francis Knollys ( bror til sir Henry og den mektige den mektige privatsekretæren til kong Edward VII, dronning Mauds far):
Det var min danske advokat som først gjorde meg oppmerksom på det etter at jeg fikk mine første års regnskap til gjennomsyn. Siden den danske herren som førte regnskap for meg, så at det manglet £9000, spurte han advokaten hva han mente om betydningen av
ekteskapskontrakten. På dette tidspunktet ville jeg ikke gå nærmere inn på det, men da lille Olav ble født, spurte jeg Henry [dronning Mauds sekretær] hva den lille gutten en dag kunne vente å få i arv, og da han kom til nøyaktig det samme svaret som den danske
advokaten hadde kommet til fire år i forveien, mente jeg å ha mitt på det tørre. […]
Siden du nå kjenner mitt syn på saken, og siden Olavs fremtidsutsikter nå har forandret seg så mye, håper jeg du ikke vil misforstå dette brevet som forklarer mitt syn på saken. Jeg har skrevet og bedt Henry om å droppe temaet, men samtidig ikke å gi noen
form for forklaring, bare bedt ham om å referere til brevet, og så satser jeg på at alt vil ende på beste måte. Maud har intet å gjøre med hele saken, for hun har ikke så mye rede på forretninger at hun forstår seg på slikt. Jeg har forklart det til henne fra mitt ståsted, så naturligvis syntes hun at det var riktig.
Men det var mer. Senere, da Edward døde og Mauds bror George ble britisk konge, fortsatte uoverensstemmelsene i tilknytning til spørsmålet om arv. Konflikten dreide seg også om kong Olavs fødested, eiendommen Appleton på Sandringham-godset, som nordmenn (også Slottet i Oslo på sine hjemmesider) har fått et inntrykk av var en bryllupsgave til fyrsteparet. I virkeligheten dreide det seg om en disposisjonsrett og kong Haakon måtte gi fra seg eiendommen da Maud døde i 1938.
Funnene førte meg videre til andre arkiver i Storbritannia, til NA’s hovedarkiv i Kew i London og til Royal Archives i Windsor der jeg etter søknad fikk anledning til å oppholde meg et par uker. I Kew kom jeg blant annet over en detaljert dokumentasjon over forberedelsene til Maud og Charles’ bryllup i 1896, en fascinerende kulturhistorie som aldri før har vært omtalt verken engelske eller norske historikere til tross for at dokumentene er samlet i en vakker fløyelsinnbundet perm og har vær tilgjengelig i mange tiår.
Slike funn gjør det nødvendig å lese sekundærlitteratur på nytt. Det har jeg brukt et par år på og har med stor glede lest det jeg tror er det meste av den voldsomme stoffmengden som har dukket opp de senere årene om Mauds familie – og som i liten grad har vært omtalt i Norge.
Noen år er gått og er nå blitt til boken Dronning Mauds arv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s