Pål (in memoriam)

Mange kjenner Pål så mye bedre enn jeg. Han hadde en stor krets av venner og kjente rundt seg. Men vi har nå hatt litt omgang nå og da de siste ti/femten årene.
Første gang jeg møtte ham som privatmenneske var på en gatekafé i Villa Faraldi, en halvtimes gange fra hans eget paradis i nabolandsbyen i det område av verden som sto hans hjerte nærmest (fransk riviera inkludert). Den halv-hvite hatten hadde svetterand, den ustrøkete skjorta utenpå buksa – som bare ved et under hang på ham. De som kjent ham vet at Pål sagget flere tiår før det kom på moten. Noen sprettrompe hadde han definitivt ikke.
Han så på meg først med dyp skepsis, mutt. Med bakgrunn fra en tidligere arbeidsplass som han ikke hadde mye til overs for, hadde jeg ingen automatisk adgang i det Bang-Hansenske univers. Hans bemerkninger var like syrlige som den bianco’en vi drakk – alltid. Men som årene gikk fikk de en undertone av det jeg kom til å se på som et varemerke – en selvironisk snert av forsøksvis skjult empati og interesse.
Når Pål var i feriemodus, så var han i feriemodus. Ikke en kalori gikk tapt i fysiske eksesser eller soltilbeding. Han var nokturn av natur, som en ugle kom han frem etter at sola var gått ned med sin visdom og farlige angrep fra fortauskafeen. Ungene i den lille kolonien av solsøkende nordmenn, som vi tilhørte, tilnærmet seg ham med skrekkblandet nysgjerrighet. Alltid vennlig, men ofte farlig direkte i sine kommentarer.
Ut over kvelden og/eller gjennom årene ble han stundom like sliten som hans engang hvite Fiat på italienske skilter (godt gjemt unna for alle EU-kontrollerende organer). Som Frogner-nabo traff jeg ham jevnlig i strøkets butikker. Til tross for at helsa ble synlig dårligere, var humoren alltid treffende. Etter en tur på apoteket (der han handlet ”som en grossist”), ba han om hjelp til å få med seg det han beskrev som ”bæreposene med medisinene” han hadde fått utlevert. Han ringte likevel fortsatt jevnlig når han hadde noe på hjertet. Som oftest dreide det seg om kongehuset. Midt oppi en kontrovers jeg hadde med en mye omtalt godgutt fra Lommedalen snakket vi en sen kveldstime over en time på telefonen, en samtale som varmet mer enn det meste på den tiden. Sist gang vi snakket sammen var ikke lenge siden. (Igjen) sent på kvelden, ringte han og frembrakte sitt budskap. Med like stor entusiasme som om det skulle dreie seg om en film av Antonioni, ba den hissige republikaneren meg om å ta et initiativ for å få slutt på at kronprinsen agerte politiker i tide og utide. Mitt utilslørt avledende spørsmål om hvorvidt han hadde et oppheng når det gjaldt kronprinser, prellet av. Det nærmet seg midnatt, men til sist ble vi enige om en handel – jeg skulle gjøre mitt og han skulle sørge for å få tilbudet av gode klassiske filmer i DVD-format tilbake i salgsavdelingen på Filmens Hus, et ønske jeg nå er redd jeg må vinke farvel til.
For Påls brennende hjerte blir vanskelig å erstatte.

Advertisements

En kommentar om “Pål (in memoriam)

  1. Tone Satude sier:

    Veldig godt skrevet! Per Haddal sa i dag at Pål var en bunnsnill mann, men han ver redd for at noen skulle oppdage det. Det ville ha ødelagt hans image. Pål sine høner ( og en hane) Kaja, Liza, Randi og Carl Christian) har morsomme minner om ham. I skrekkblandet fryd. Ellers fikk jeg en fin ny formulering i vokabularet på Arcus-tur i går. Etter diverse smaksprøver oppsto «et konsonantfritt fellesskap».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s