Märthas medieanalyse (Dagbladet, kronikk 22. mars 2010)

Prinsesse Märtha Louise har klaget Bergensavisen inn for Pressens faglige utvalg. En journalist fra avisen hadde meldt seg på et ”englekurs” i vestlandshovedstaden, hun hadde ikke tilkjennegitt at hennes egentlige hensikt med påmeldelsen var å lage en reportasje fra kurset. Etter tre dager blant engler og demoner sto det en featureartikkel om kurset på trykk i BA 6. februar. Til tross for at prinsessen har vært utsatt for mye kritikk for sin virksomhet, var artikkelen påfallende nøktern i formen. Ingen personer blir identifisert, svært lite ved den er egnet til å opprøre. Trolig derfor vakte reportasjen heller ikke mye oppsikt i resten av Presse-Norge – i motsetning til den omtalen som PFU-klagen nå får.
Bakgrunnen for klagen synes derfor uklar , kanskje har Märtha nærmest av prinsipp ikledd seg en kappe av mediekritikk, kanskje ønsker hun å rydde opp i de punkter i Vær Varsom-plakaten som regulerer bruk av skjult metode. Dette kan selvsagt være hederlig nok, men prinsessens utgangspunkt er usedvanlig lite egnet til formålet.
Presseetisk er det punkt 3.10 i Vær Varsom-plakaten som i hovedsak regulerer bruk av skjult identitet eller metode. Dette punktet har blitt kalt walraff-paragrafen etter den tyske journalisten Günther Walraff som gjennom en serie med reportasjer avdekket sterkt kritikkverdige samfunnsforhold etter å ha opptrådt i forkledning. Walraff ble noe av et ideal i journalistkretser, men kan ha forledet noen til å glorifisere fordekte metoder og falsk identitet. Den generelle handlingsregelen i pressen er fortsatt å opptre åpent med motiver og hvem man er og hvem man representerer (VVP, pkt. 3.3).
Likevel er det åpenbart at det fins en hel skala av fordekt identitet og metodebruk. Det er en stor forskjell på bruk av skjult kamera og opptak i for eksempel Kadra-saken (TV-opptak på en imams kontor) til å unnlate å gi seg til kjenne som journalist i et demonstrasjonstog på åpen gate. I det første tilfelle vil journalisten operere på kanten av juridiske personvernbestemmelser. I det andre tilfellet vil få reagere på at en journalisten unnlater å gi seg til kjenne for blant annet å slippe å bli utsatt for mishag fra en hissig menneskemengde. I enkelte situasjoner kan det sågar være etisk nødvendig å unnlate å røpe ens identitet, for eksempel i deler av forbrukerjournalistikken der det kan være grunn til å tro at statusen som journalist vil medføre fordeler i en kjøpssituasjon. Ingen restaurantanmelder med respekt for seg selv og sitt yrke sier i fra at hun/han er journalist.
Som i presseetikken er det i samfunnsvitenskapelig sammenheng fullt forsvarlig å delta i en forsamling som deltakende observatør uten å gi seg til kjenne. Vi må derfor skille mellom skjult identitet og en helt vanlig fordekt observatør-rolle. De som tror at begge deler dreier seg om ”under cover”- aktivitet har sett for mange amerikanske TV-serier. Skal man skildre hatstemningen på en tribune under en fotballkamp, vifter man ikke med pressekortet. I tilfellet journalisten i BA er det liten tvil om at enkelte mennesker ville lagt større bånd på seg om alle visste at det var en representant fra pressen til stede. Altså er klagernes ankepunkt om bruk av ”skjult identitet” ikke særlig dekkende for situasjonen på ”engleskolen”.
Hva så med klagernes påpekning av at skolens virksomhet ikke er av ”vesentlig samfunnsmessig betydning” slik det stilles krav til i VVP 3.10 dersom skjult identitet skal kunne legitimeres? På dette punktet gjør prinsessen og hennes kollega Elisabeth Samnøy seg mindre betydningsfulle enn de faktisk er. Vi har å gjøre med en virksomhet der kongens datter bruker sin tittel for å markedsføre en kommersielt drevet ”skole” i vinnings hensikt. På arrangementet var bruttoinntektene trolig på mellom 150.000 og 200.000 kroner for tre dagers arbeid. Tilsvarende kurs er fulltegnet i flere andre deler av landet. Få vil være i tvil om at et kurs drevet av Sandøy uten prinsessen ved sin side, neppe ville ha trukket fulle hus. For mange vil det være en billig penge å betale kr. 3000 for nærkontakt med kongsdatteren over tre dager. I det minste er det noe å skrive hjem om eller å fortelle til barnebarna. Det hviler fortsatt en eksklusivitet over adgang til kongefamilien. Den dagen den tar slutt, kan vi være på vei mot 1) republikk og 2) en prinsesse på NAV-støtte.
Hva mer er – også fra et forbrukersynspunkt er det høyst legitimt å dekke saken uten å gi seg tilkjenne som journalist. Få ville ha blunket om pressen hadde deltatt på et kurs i tresløyd for å avdekke en sjarlatan. Hvorfor skulle ikke forbrukerne ha krav på veiledning når det gjelder de markedsførte engleseansene?
I tillegg er det historisk sett en sterk innbilt historisk forbindelse mellom religion, kvasireligion og kongelighet som gjør Märthas virksomhet særlig uspiselig. Helt ut på 1800-tallet var det mange som mente at kongen hadde spesielle legende egenskaper. Lange køer av syke mennesker stilte seg i kø hos kongene i Frankrike og England for å la seg helbrede med ”the royal touch”. Vi må være forsiktig med å avskrive dette som tilstander i en mørk sen-middelalder. Selv under Elisabeth IIs kroning i London i 1953 mente omtrent en fjerdedel av den britiske befolkningen at dronningen hadde sin autoritet fra Gud. Under statsreligionsdebattene i Sverige og Norge har vi opplevd den merkverdighet at både Carl Gustav og Harald V har insistert på at grunnlovene fortsatt skal inneholde pålegg om religionstilhørighet for dem selv og deres etterkommere. De gjorde det åpenbart fordi de kjenner bindingene i de kristne miljøene i landet til monarkiet. Statistikken viser oss at i disse miljøene har kongehusene sine mest lojale tilhengere. Også i dette markedet fisker med andre ord prinsessen. I tillegg har kongsdatteren markedsført seg som håndspålegger, og således trådt inn i et medisinsk felt med faglig sprengkraft. Märtha-skolen er ikke bare en ”snakkis”, etter manges mening har vi å gjøre med en virksomhet som driver rå kommersiell utnyttelse landet rundt – som om vi har med et samfunn å gjøre som aldri har opplevd opplysningstiden.
Den New Age-inspirerte kommersialismen kan på lengre sikt bli en byrde for hennes familie – grunnlovsbestemmelser eller ei. Engledyrkelsen er for eksempel høyst problematisk i forhold til den integreringsprofilen som prinsessens bror og svigerinne har anlagt. Engler er og blir et kristent symbol som nødvendigvis må virke merkelig på utøvere av landets mange nye religioner. Et kontrollspørsmål: Hvor mange muslimer deltok i alternativmessen på Lillestrøm da Märtha ledet 1000 mennesker i meditasjon?
Pressen ville derfor etter mitt skjønn svikte sitt samfunnsoppdrag om man ikke fulgte nøye med på hva ”Astarte Education” til enhver tid driver med. Dette innebærer å ta i bruk et bredest mulig spekter av journalistisk metode der det er påkrevet. Det fremstår derfor etter mitt skjønn relativt uforståelig at prinsessen og hennes kollega velger å bringe en sak inn for PFU uten et bedre klagegrunnlag eller en mer gjennomtenkt medieanalyse. Det kan virke som om kursarrangørene ikke fullt ut har tenkt igjennom at et avslag på en PFU-klage kan innbære et betydelig prestisjetap. Også i PFU-sammenhenger er det derfor rimelig å snakke om en prosessrisiko. I dette tilfellet er den så høy at engleklagen aldri burde vært skrevet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s