Facebook i valgkampen

For tiden går det en merkelig diskusjon på FB-siden Kommunevalg Tjøme 2015. Noen mener at enkeltpersoner har ”tatt mye plass” og derfor trenger å bli satt på plass. Jeg fryser litt på ryggen av slike argumenter for vi må ikke glemme hva slikt egentlig dreier seg om – ytringsfrihet – og ytringskultur.

I løpet av de siste årene er verden snudd på hodet når det gjelder debattkultur. Sosiale medier er i ferd med å erobre seg en plass i et hittil elitestyrt offentlig ordskifte. Redaktører og journalister har inntil for et tiår siden, i en hellig allianse med politikere og representanter for næringsliv og organisasjoner, klart å skape et skille mellom styrende og styrte. Sammen har de skaffet seg en plass på toppen av den offentlige næringskjeden – og trukket stigen opp etter seg. Dette har blant annet Facebook gjort noe med. Aftenposten har i dag en artikkel som viser hvordan uetisk redaksjonsforvaltning kan ramme personer som ikke tilfredsstiller fordomsfulle holdninger blant journalister. Les den!

Bevares – sosiale medier har sine kostnader. Personvernet er under press, sarkasmene og injuriene hagler, anstendig ordskifte er jevnt over mangelvare. For noen av oss – som er opptatt av etikk, språk og språkfølelse er det av og til et mareritt å lese avisenes kommentarfelt.

Men ikke noe av dette rammer ”vår” side. Fra en litt famlende start utøver nå redaktøren det skjønn som en redaktør av og til er avkrevd – selv på en Facebook-side. Jeg var skeptisk en periode fordi jeg syntes administrator var litt for streng i sine vurderinger og fordi jeg ikke syntes hun var liberal nok i utøvelsen av sin rolle. Som førstekandidat for mitt parti, og fordi jeg mener det er viktig at hun får slike synspunkter fra politikerne, ba jeg om et møte med henne om dette. Jeg skal ikke tillegge dette treffet noen betydning, men jeg ble i alle fall bedre kjent med både henne og FB-siden, og min respekt for arbeidet hun gjør har ikke blitt mindre etter dette – snarere tvert i mot. Og aldri – aldri – har jeg sett tendenser til overtramp som fortjener reaksjoner og/eller utestenging. Kommunevalg Tjøme 2015 har nå vokst – og vokser fortsatt. Ikke noen annen arena på Tjøme kan mønstre en slik aktivitet i det offentlige rom.Det eneste jeg av og til kunne ønske meg er litt mer humør og jeg fryder meg hver gang noen tillater seg å lenke til artige sleivspark som setter politikken inn i et litt mer uhøytidelig lys. Noe av den beste humor som er skapt har med makt og politikk å gjøre!

Jeg har aldri vært opptatt av at noen tar for mye plass i slike spalter. Noen har bedre tid enn andre, noen er mer innsiktsfulle enn andre, noen har mer på hjertet. Å fordømme mennesker for å mene for mye er intet annet enn et alvorlig angrep på ytringskulturen vår. I min verden møtes argumenter med argumenter. Er man uenig står det fritt til hver enkelt å melde seg på i diskusjonen – eller å la være å delta. At noen synes mer enn andre, kan ikke klandres dem som deltar – bare dem som ikke gjør det.

Som politiker er det viktig for meg å være der folk er. Trekker vi oss unna sosiale medier, gjør vi både politikken og velgerne en bjørnetjeneste. Vi har, eller i alle fall burde ha – bedre kjennskap til kommunalpolitikken enn velgerne. Når vi i sosiale medier møter innspill og temaer som oppleves som umodne, kanskje utdebatterte og vedtatt, er det vår fordømte plikt å opplyse om – og debattere – dette. En kommune får aldri bedre politikere enn den fortjener. Det er i den offentlige samtalen at vi først og fremst skal veies og måles, ikke på bakrommene og i hemmelige møter med administrasjon eller andre maktpersoner.

En person har sagt hun vil trekke seg fra ”vår” Facebook-side fordi hun føler seg uthengt av et par debattanter. Slikt vil være et tap for FB-siden, et tap for politikerne og til syvende og sist et tap for henne. En debattside om viktige temaer i kommunevalgkampen er ikke et realityshow der noen skal dømmes ut og må reise hjem. Og derfor ville det være min største politiske seier til nå om jeg kunne bidra til at ”den utstøtte” nå kommer tilbake dit hun var.

Vi har alle en Maier-historie. Jeg har to…

Mens jeg skriver dette blir Fred Anton Maier bisatt i Nøtterøy kirke.

Vi skriver 16. januar 1966. Det er Norgesmesterskap på skøyter, på Marienlyst stadion i Drammen. Fred Anton Maier, mitt store forbilde – var skyhøy favoritt. Det var skitkaldt, men jeg holdt ut til langt utpå søndagen for å få med Maiers 10.000 meter og den påfølgende medaljeseremonien der jeg var overbevist om at Fred Anton skulle stå øverst på pallen…

Mange i min generasjon har problemer med å forstå unge jenters frydefulle hvin ved synet av Justin Bieber eller One Direction. Ikke jeg. For i 1966 kunne jeg ha gått gjennom ild og vann for helten fra Nøtterøy. Hver gang vi reiste på besøk til familien på Tjøme så jeg langt etter huset ved Borgheim der min kusines mann hadde innbilt meg at Maier bodde. Kanskje klippet han plenen, kanskje var han på vei til bilen…(i fjor fikk jeg vite av Pål Syse – som vet hvor alle bor på Nøtterøy – at jeg hadde sett på feil hus). Jeg leste alt om Maier i avisene og satt klistret foran radioen ved hvert stevne han deltok. Kupper’n var akkurat litt for gammel for meg, men Maier var den unge og friske, sympatiske idrettsmannen – en som alltid innfridde. Kupper’n var litt for breial på en måte, litt for mye showmann. Jeg likte han, gudbedre, men ikke så godt som den mye mer beskjedne Maier. Også trodde jeg altså at jeg visste hvor han bodde – og skåret poeng på det hver gang vi diskuterte skøyter på skolen. Og det var ofte…

I 1966 var min mor leid inn som servitør på Park Hotell i Drammen, der NM-banketten skulle holdes. I lang tid hadde jeg forberedt meg. Mor, et svært pålitelig menneske, fikk med seg papir og blyant og beskjed om å få Fred Anton Maiers autograf. Som takk for det hadde jeg på metallsløyden hamret ut et tinnfat på 15×10 cm – min gave til den nybakte norgesmesteren. Prestasjonen var i ytterkanten av min kompetanse, og jeg innbiller meg den dag i dag at det aldri har vært laget et flottere tinnfat.

Fred Anton ble aldri Norgesmester den kalde søndagskvelden på Marienlyst Stadion For opp av hatten spratt kaninen Svein Erik Stiansen (faren til alpinisten Tom Stiansen) som på dette tidspunktet var en mye dårligere skøyteløper enn TT-mannen fra Nøtterøy. Stiansen gikk en inni granskauen sterk 1500-meter som Fred Anton var langt unna å matche. Min helt hadde en teoretisk sjanse til å ta ham igjen ved å gå 29 sekunder fortere på 10.000, men i samløp med den formsterke OSK-løperen ga Maier opp etter 5000 meter og nøyde seg med å skli inn til distanseeier.

Maier tok tapet med fatning. Det gjorde ikke jeg. Jeg var tretten år, men gråten var ikke langt unna da jeg gikk hjem. Bankett ble det uansett. Mor serverte, og overrakte tinnfatet – nå som et plaster på såret. Jeg sov da hun kom hjem, men morgenen etter ga hun meg stolt bankett-menyen, med autografen til samtlige elitedeltakere – Per Ivar Moe, Magne Thomassen, Bjørn Tveter (en annen TT-løper) sammen med norgesmesteren og – selvsagt Fred Anton Maier.

To år senere bodde jeg i London, men skøyteinteressen hadde ikke avtatt. Jeg hadde fortsatt kladdebøkene med Maiers rundetider på 5- og 10.000 meter. Problemet var radiomottakingen, for britene har aldri vært- og kommer aldri til å bli en skøytenasjon. Løsningen ble det stedet i London der jeg hadde søkt meg frem til det beste mottakerforholdet for mellombølgesendingene. På gode dager kunne jeg, på den medbrakte Kurer’en, ta inn NRK fra tårnet i den norske sjømannskirken. Og det var her, klistret til mottakeren, at jeg fikk med meg Fred Anton Maiers seier på 5000 meter under OL i Grenoble. Akkurat der og da var jeg den eneste nordmann i London som registrerte at Nøtterøy-mannen hadde erobret sitt første OL-gull. Og jeg husker fortsatt hvordan alles oppmerksomhet var rettet mot meg da journalisten in spe kunne rapportere om resultatet for et svært så oppmerksomt publikum – midt i kirkekaffen. 1968 var for øvrig Fred Antons store år – han fikk sølv på 10.000 i OL, gikk til topps både i EM og i VM, fikk Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett som ”årets idrettsmann”. Året før hadde han fått Egebergs ærespris – Fred Anton var også en fremragende syklist.

Jeg møtte ham aldri og nå får jeg heller aldri mulighet for det. Kanskje like greit – for slik kan jeg fortsatt leve i troen på at tinnfatet i alle disse årene prydet hans hjem.

Og så kan man saktens lure på hva denne historien har med Venstrepolitikk, Johan Sverdrup og lokalpolitikken på Tjøme å gjøre. Ikke noe annet enn at jeg godt kan tenke meg, om et par år, å være innbygger i samme kommune som der min ungdoms helt er stedt til hvile…

Forgubbing og kommunereform

Forgubbing av min lokalkommune er nylig blitt brukt av statens representant i fylket som argument for at Tjøme bør slås sammen med Nøtterøy og Tønsberg i en storkommune. I denne argumentasjonen ligger en underforstått påstand om at små kommuner med mange pensjonister i forhold til den yrkesaktive delen av befolkningen, vil utgjøre en økonomisk belastning frem mot 2040.

Til mitt fag hører kildekritikk. Jeg blir for eksempel alltid skeptisk når jeg får høre at tallenes tale er klar. Tolkningen av tallene er alltid en del av fakta. Derfor er det grunn til å se nærmere på forgubbingspåstanden slik den nå brukes politisk av fylkesmannen.

Erling Lae har hentet tall fra Statistisk Sentralbyrå. I dette tallmaterialet går det frem at vi i Tjøme kommune i 2014 hadde 4,1 personer i yrkesaktiv alder per personer over 67 i befolkningen. I følge tallene vil vi i 2040 bare være 1,8 personer til å ”forsørge” dem over 67. Jeg er enig med Lae i at dette i utgangspunktet kan virke alarmerende, men hva ligger bak tallene – og som fylkesmannen snakker mindre om?

Statistisk sentralbyrå opererer med begrepet ”forsørgerbyrde” og ”total forsørgerbyrde” i befolkningen. Det først begrepet dreier seg om personer over 67, det andre tallet refererer til personer i aldersgruppen 0-19 i tillegg til dem over 67. Dette gir mening på landsnivå, det er jo staten som ”forsørger” de over 67 gjennom pensjonen (som pensjonistene riktignok også har betalt for). Men på kommunenivå blir tallet mindre interessant. Pensjonister får stort sett sin inntekt fra Staten og betaler skatt til kommunen. I så måte blir pensjonistene bare en byrde i den grad de samlet sett belaster kommunale tjenester mer enn de betaler i skatt. Mer interessant blir det å betrakte den såkalte forgubbingen dersom man i statistikken over forsørgerbyrde trekker inn personer under 20. For en mindre andel befolkning under denne aldersgrensen fører jo uvilkårlig til en relativt sett mye mindre økonomisk belastning på kommunen. Ungdom betaler jo ikke særlig mye skatt og utgjør derfor nesten utelukkende en ”utgiftspost”.

Med andre ord er det godt mulig å snu argumentasjonen til Lae. Et tall som 1,8 i yrkesaktiv alder per person over 67 kan gi bedre økonomi enn for eksempel Tønsberg som har 2,8 i inntektsgivende alder for samme gruppen.

Hva har så SSB å si om den totale forsørgerbyrden for våre tre kommuner? I 2040 vil vi på Tjøme, igjen i følge fremskrivningene til SSB, være 1115 personer under 20 (opp fra 1038 i år). På Nøtterøy er tallene hhv . 5628 mot 5380). For Tønsberg er tallene 11944 mot 9795 i år, altså en forholdsmessig mye sterkere økning. Den totale forsørgerbyrde, der barn og eldre blir slått sammen, blir, dersom man tar disse tallene med i betraktning, relativt lik for de tre kommunene. I Tønsberg regner SSB at det blir 1,3 yrkesaktive per barn+eldre i 2040, på Nøtterøy er tallet 1,2 og på Tjøme 1,1 (tallene for i dag er hhv 1,6 – 1,4 og 1,6)

Hvis vi forutsetter at inntektsregnskapet for de eldre isolert sett går i pluss (altså at de legger igjen mer i kommunekassa enn de koster – hvilket er vanskelig å hente ut eksakte tall om) og at yngre derimot er en ”mer kostbar” del av befolkningen, vil sannsynligvis forgubbingen ”lønne” seg, rent økonomisk. Hvis vi i tillegg legger inn at pensjonsalderen justeres oppover med 3-5 år, vil selvsagt tallene se helt annerledes ut – og til fordel for Tjømes økonomiske situasjon.

På den annen side er jo mye av kommuneøkonomien basert på statlige overføringer, altså inntekter som blant annet er ment å utligne forskjellene som skapes av ugunstig alderssammensetning av befolkningen. Hvert år gjøres det opp regnskap mellom staten og kommunen basert på såkalte kriteriedata. Sammenlignet med landsgjennomsnittet blir for eksempel Tjøme, i 2015, trukket i overkant av 6 millioner kroner gjennom inntektssystemet. Dette skyldes i hovedsak lave barnetall – altså bortfall av de utgiftene kommunen ville ha hatt ved normal aldersfordeling. Det er liten grunn til å tro at ikke dette overføringssystemet skal overleve uansett hva slags kommunemodell vi vil bestemme oss for.

Noe annet dreier seg om det rent sosiale. Som gammel gubbe vil jeg helst bo i et samfunn som har et relativt stort antall yngre i befolkningen. Derfor er jeg enig i at vi bør etterstrebe å øke den yrkesaktive andelen av befolkningen. Men dette kan jo umulig løses ved å slå sammen kommunene i vår region. De eldre vil uansett være blant oss – og helst i vårt lokalmiljø der de har sin forankring. Som enslig kommune besitter Tjøme omtrent de samme virkemidlene for å tiltrekke seg en ung befolkning til vårt nærområde som en storkommune der Tønsberg er med.

Til grunn for det overnevnte tallmaterialet ligger en tanke om at helse- og livskvalitet holdes konstant over perioden 2015 til 2040. Men kan vi forutsette det? Neppe, etter min mening. Når jeg har engasjert meg lokalpolitisk er det nettopp med tanke på å gjøre Tjøme til et attraktivt bo- og oppvekststed for barnefamilier. Jeg har stor tro på at vi skal lykkes med det, ikke minst fordi vi vet at natur og frisk luft vil bli satt større pris på i årene som kommer. Dessuten vil jeg bidra til å gi våre eldre landets beste tilbud. Jeg vil tilrettelegge for at vi kan jobbe lenger – blant annet ved å sørge for en radikal IKT-utbygging, strekking av fibernett etc. Tjøme har i dag et svært aktivt eldremiljø preget av at folk kjenner hverandre og engasjerer seg lokalt, ikke minst som frivillige. Fokuset på dette må skjerpes. Vi må ta samhandlingsreformens krav om forebyggende helse alvorlig. Det vil gi en friskere og mer oppegående (”produserende”) eldre del av befolkningen. Jeg har tro på at den mest radikale endringen av vårt samfunn frem mot 2040 vil skje ved at pensjonistene, som stadig blir friskere, vil yte mer, både til fordel for seg selv og sitt lokalsamfunn. Lykkes vi i dette, vil vi kunne ”overføre” en stadig større del av det kommunale budsjettet til de yngre generasjonene i form av bedre aktivitetstilbud, idrettsbaner m.m. I tillegg mener jeg kommunen i mye større grad bør legge til rette for at flere hytteeiere – med god økonomi og muligheter for å jobbe hjemmefra – skal melde flytting til Tjøme og dermed bidra vesentlig mer til økonomien i kommunen (der de fra før oppholder seg mer enn halve året). Selvsagt fins det skjær i sjøen. Vi vet i liten grad hvor mye økt levealder i kombinasjon med økt forventning til helsehjelp, vil belaste vår økonomi. Vi vet heller ikke hvordan en stor, og voksende gruppe av unge uføre vil påvirke regnskapet. Heller ikke hvordan et mer fremmedgjort miljø i en storkommune som Tønsberg vil påvirke kriminalitet, utrygghet eller sosial uro. Men det er liten grunn til å tro at en sammenslåing med Tønsberg vil gjøre livskvaliteten i Tjømesamfunnet bedre.

Heller tvert i mot.

 

 

 

Ungdommen, ungdommen, ungdommen

Under siste folkemøte på Tjøme – i tilknytning til kommunereformen – foreslo en av Høyres representanter at 16-åringene i kommunen skal høres i den opinionsundersøkelsen som skal foretas i slutten av mai. Han tok ordene ut av munnen min (hverken han eller jeg hadde vel fått med oss at det for lengst er besluttet at 16-åringene skal høres i opinionsundersøkelsen).

Men jeg mener vi bør gå lengre enn som så. Stemmerett for 16-åringer må etter min mening prøves ut i stor skala. Av og til må politikere være så ærlige å innrømme at vi har sovet i timen. 1. juni i fjor gikk fristen ut for å slenge seg på muligheten for å bli med på regjeringens igangsatte forsøk med stemmerett for 16-åringer. I Tønsberg foreslo Venstres Suzy Haugan at byen skulle søke om å få bli med på prøveordningen. Hun fikk tommelen ned. Vi burde ha gjort det samme på Tjøme. Men – for å omskrive et sitat – vi er så få her i bygda og det kan være vanskelig å henge med for folkevalgte som har bunker med papirer å sette seg inn i til hvert møte i kommunen.

Et krav om å senke stemmerettsalderen virker merkelig for mange. Jo eldre vi blir, jo yngre blir ungdommen. For mitt eget vedkommende – jeg jobber med ungdom stort sett i aldersgruppen 18 – 25 – blir jeg av og til overrasket over det relativt lave kunnskapsnivået om politikk og samfunn som preger generasjonen. På den annen side er jeg ofte like overrasket over hvor modne de er på andre av livets områder. De tar til seg lærdom mye raskere enn jeg selv husker å ha gjort det – de har innsikt i læringsmetoder og datainnsamling som stadig forbløffer meg. De suger til seg kunnskap om samfunnet på en måte som er en utfordring for deres lærere – og evnen til kildekritikk er høyt utviklet. La gå at mye av tiden brukes til tullete nettoppslag og likes på Facebook, men trender og interessefelt etablerer seg raskere enn før, og dersom verdifull kunnskap gjøres interessant og relevant for generasjonen, er det ingen grenser for hvor mye som kan absorberes på kort tid. Det er denne bølgen av relevant kunnskapstørst som en nedsetting av stemmerettsalderen må bygge på.

Og det kan vi begynne med å bygge på allerede nå. Her i bygda står vi overfor det viktigste veivalget i vår historie. Det er snakk om å oppløse kommunen. Den nevnte representanten fra Høyre har selvsagt helt rett i at 16-åringene bør få være med å bestemme om kommunen skal søke seg sammenslått med Tønsberg og/eller Nøtterøy – eller velge å bli stående alene. Men det han ikke nevnte i sitt innlegg er at forut for en slik prosess må ungdomsskolen i kommunen (og videregående på Nøtterøy) sette i gang et omfattende prosjekt for å informere om valgalternativene. Det behøver ikke være så ressurskrevende og kan etter min mening best gjøres ved å invitere til flere debatter på skolen med deltakelse fra hele det politiske spektret samtidig som samfunnskunnskapslærerne skolerer de unge i demokrati, representasjon og generell samfunnsforståelse – med særlig vekt på kommunalkunnskap. Og hvorfor ikke arrangere et reelt skolevalg om temaet i bakkant av en slik prosess? Det må da være langt mer interessant enn å integrere ungdommen som en liten gruppe i en opinionsundersøkelse? Jeg mener selvsagt ikke at elever i ungdomsskolen og på videregående alene skal avgjøre bygdas videre skjebne, men en debattrunde på skolene vil gi politikerne verdifull innsikt i hvordan denne generasjonen ser på spørsmålet. Som en tilleggseffekt vil de/vi folkevalgte lære seg/oss å kommunisere politikk på en måte de/vi ikke er vante med. Vi må rett og slett lære oss å snakke prinsipielt og kunnskapsbasert – ikke slenge rundt oss med floskler, forutinntatte meninger og henvisninger til snøen som falt i fjor.

Bygget på erfaringene fra en slik runde, kan også kommunen starte en prosess for å igangsette stemmerett for 16-åringer ved kommende valg. Etter høstens kommunevalg vil vi ha skaffet oss betydelig erfaring på dette området, blant annet fra Horten – som gikk motsatt vei av Tønsberg da bystyret klubbet ned Suzy Haugans forslag. Der får ungdommer på 16 år anledning til å legge sin stemme i urnene 14. september. En av de viktigste årsaken til å senke stemmerettsalderen er ikke bare at 16-åringer bør ha innflytelse på sin egen hverdag, men at de i denne aldersgruppen er betydelig mer åpne for samfunnskunnskap enn folk som har begynt i arbeid, fått unger og er (trist som det er) mer opptatt av å bygge hus og hjem enn å delta i samfunnslivet. De delene av Europa som har hatt ordning med å la 16-åringer stemme ved valg, har opplevd en sterkere valgdeltakelse blant de yngste velgerne enn i gjennomsnittsbefolkningen. Samfunnskunnskapsfaget vil få en helt annen betydning dersom ungdommene vet hva en valgurnene er og samtidig får inntrykk av høytideligheten og alvoret i demokratiske prosesser. Faget vil gå fra å være teori til å bli instrumentelt. Det er nå mer enn ti år siden KrF’s leder Dagfinn Høybråten slo seg opp med slagordet ”Barna. Barna. Barna.” han ble øyeblikkelig latterliggjort . Uten å blunke parafraserte Aps partisekretær Martin Kollberg ham med å proklamere ”Fagbevegelsen. Fagbevegelsen. Fagbevegelsen”. Høyres tenketank, Civita, visste straks å gjøre narr av ham. “Venstresiden har som kjent vært mest opptatt av kos og frukt. Det er ikke tilfeldig at det heter fagbevegelsen og ikke kosebevegelsen”, skrev en medarbeider av Cristin Clemet. Det er derfor med forventinger om et liv som evig satireobjekt at jeg nå foreslår: Ungdommen. Ungdommen. Ungdommen. Vi sees i gymsalen på ungdomsskolen – til debatt!

Hva er det med Miljøpartiet?

Sammen med den grønne knoppskytingen på trærne begynner det nå å avtegne seg klare standpunkter når det gjelder Tjøme og kommunereformen. En informasjonsbrosjyre er sendt ut på bakgrunn av en rådmannsutredning, det er avholdt tre folkemøter og debatt-temperaturen stiger i kommunen. Dette lover godt foran årets kommunevalg der det skal velges representanter som skal foreta det endelige veivalget for kommunens skjebne. Under folkemøtene har bygdas Høyre-ordføreren gjort et poeng av at han anbefaler en Tønsberg-Nøtterøy-Tjøme-løsning (TNT) som ordfører og ikke Høyre-representant. Fylkesmannen, Erling Lae, den tidligere Høyre-byrådslederen i Oslo gjør også et stort poeng av sin upartiske holdning til spørsmålet. Men ingen som har vært til stede på møtene kan være i tvil om at også Lae foretrekker en storkommune. Tilfeldigvis er det ingen i Tjøme Høyre som har uttrykt den aller minste uenighet med de to. Partiet går helhjertet inn for TNT.

 

I går ble det klart at Arbeiderpartiet, til tross for intern uenighet, har skjønt at det ikke går an å gå til høstens valg uten en anbefaling til velgerne. I løpet av kort tid vil partiet ta stilling, og det skal bli spennende å se hvordan et større mindretall i AP vil forholde seg etter at det skjer. For i dette spørsmålet kan det ikke være snakk om noen salomonisk løsning. Det foreligger tre alternativer og ingen av dem kan kombineres med noen av de andre.

Fremskrittspartiet, som har ligget usedvanlig lavt på folkemøtene, har flagget et klart ja til Nøtterøy/Tjøme-alternativet.

Det ble på møtet i går også klart at Fellesliste av SV og Rødt går for det såkalte 0-alternativet – at Tjøme skal fortsette som egen kommune.

Tjømelista og Venstre har argumentert for en sammenslåing med Nøtterøy, men ulikt noen de andre grupperingene vil ikke disse partiene ha noen folkeavstemning i tilknytning til valget.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er så langt det eneste partiet som stiller liste, som ikke har tatt stilling – og heller ikke har sagt at det vil gjøre det før valget. I går så Randi Hagen Fjellberg, ordførerkandidaten til MDG, at partiet har som prinsipp å ”lytte til folket” i slike spørsmål.

Det kan synes besnærende og sparer sikkert partigruppen for mange interne stridigheter, men er for lettvint. Velgerne kommer til å straffe dem hardt for denne unnfallenheten. Ingen kan be om folks stemmer uten å gjøre det klart hva partiet står for – særlig i den viktigste saken i kommunens historie.

Straffen vil bli dobbel – for også de partiene som ikke har gjort det klart hvordan resultatet av folkeavstemningen skal tolkes, kommer til å slite. I går bagatelliserte Gunstein Sundene (H) det store problemet hans parti står for i denne saken. Han vil stå fritt til selv å definere hva ”et klart mandat” fra folkeavstemningen vil bestå av. Dette vitner etter mitt skjønn om mangel på respekt for dem som legger sin stemmeseddel i urnen. En folkeavstemning med tre valgalternativer er i statsvitenskaplig sammenheng en pussig konstruksjon. Så vidt jeg vet har landet aldri opplevd en slik avstemning. Ikke så rart – for hva består et flertall i når velgeren står overfor tre valg? Igjen er det nødvendig å være konkret for å illustrere Gunstein Sundenes vanskelige standpunkt: Hva om vi ender i 40% TNT, 30 % NT og 30% T? Er dette et klart flertall? Ikke så etter mitt skjønn – fordi vi ikke har noen mulighet for å sjekke ut preferansene til dem som stemmer NT eller T. Hva hvis det er slik at disse velgergruppene (som til sammen utgjør 60% av stemmene – altså et slags flertall) kanskje heller vil slå seg sammen om et felles standpunkt enn å gå for Tønsberg.

Sundene kunne ha kommet unna problemstillingen ved å forplikte seg til kun å fortsette sitt TNT-løp dersom mer enn 50% av stemmene støtter dette. Det ville ha gitt mening i demokratisk sammenheng. Men både Sundene og jeg vet at slik stemningen på Tjøme er for tiden, kommer dette neppe til å skje. Slik jeg tolker Høyre ønsker partiet derfor å gjøre som reven – skaffe seg to utganger: Partiet vet at det vil tape stemmer på (som eneste parti) å gå for TNT – uansett valgutfall. Derfor holder Høyre fast på at det vil se an folkeavstemningen. Slik håper partiet at det skal holde på de Høyrevelgerne som helst ser at Tjøme slår seg sammen med Nøtterøy.

Problemet med en slik holdning er at velgerne ikke er dumme. TN-stemmene som tradisjonelt stemmer Høyre, forstår at deres parti gjennom sin prinsippløse holdning prøver å skaffe seg en blankofullmakt til å la partiledelsen skalte og valte med resultatet fra folkeavstemningen som det vil.

Dette rammer selvsagt også de andre partiene som lar seg besnære av argumentet om å la folkets røst høres. Ingen av dem kunne ha festet seg ved det mest klargjørende spørsmålet som er kommet fra salen under de tre folkemøtene som er avholdt. På første møtet spurte en av deltakerne: Hvorfor i all verden skal jeg stemme under folkeavstemningen?

Og uten at politikerne kan svare på dette, har vi et demokratisk problem.

Venstres råd i denne saken etter mitt skjønn den eneste farbare veien å gå: Stem på det partiet som du føler best kan kjempe for det standpunktet du selv har i spørsmålet om kommunesammenslåingen! Husk at det er det nye flertallet i kommunestyret som eventuelt kommer til å føre forhandlinger om en sammenslåing. Som velger må du sørge for at det partiet som står for ditt standpunkt får flertall. Bare et slikt flertall har troverdighet i forhandlinger med en annen kommune. Det er den beste – kanskje den eneste – garantien du har for at din stemme faktisk betyr noe.

Dette betyr ikke at Venstre er motstander av folkeavstemning i enhver sammenheng. Ved klare ja/nei-alternativer i enkle fremforhandlede saker (ja/nei til alkohol, målform i kommunen etc) kan slikt ha noe for seg. Men i en sak som inneholder så mange tolkningsmuligheter og fremtidige forhandlingssituasjoner, gir en folkeavstemning ingen mening. Det dreier seg heller langt på vei om et varslet bedrag.

Folkeavstemning som ideologi

Fylkesmannen i Vestfold, Erling Lae, har rost min hjemkommune, Tjøme, for at vi har hatt et ryddig forhold til kommunereformen i vårt område. Jeg er ikke så sikker på om rosen er fortjent.

I kommunen vår står det om tre alternativer: Tjøme kan velge å gå sammen med Nøtterøy, vi kan velge Nøtterøy og Tønsberg (det såkalte TNT-alternativet) eller vi kan velge å stå alene. Alternativet Tønsberg/Tjøme er i realiteten en vanskelig konstruksjon. For det første ligger Nøtterøy mellom kommunene og for det andre har Nøtterøy allerede slått fast at noen sammenslåing med Tønsberg ikke kan komme på tale nå. Nøtterøy har avsluttet prosessen med Tønsberg fordi det relativt tidlig ble klart at befolkningen vil stå på egne ben eller eventuelt gå sammen med Tjøme – forutsatt at Tjøme vil. Nøtterøy avsluttet prosessen med en stemmes overvekt i kommunestyret (Høyre stemte for en avvikling av prosessen til tross for at partiet mener at de to kommunene bør slå seg sammen – og har måttet tåle mye kritikk for dette).

Da skulle man tro at alternativene er krystallklare og at det befolkningen på Tjøme må ta stilling til er ett av to: Stå alene eller gå sammen med Nøtterøy. Disse to alternativene egner seg etter mitt skjønn godt for å la befolkningen selv bestemme – hvis det ikke var for tre forhold: 1) Beslutningen om kommunesammenslåing faller sammen i tid med kommunevalget til høsten og 2) Flere av partiene i kommunen er foreløpig sterkt splittet i synet på sammenslåing og ønsker å la en folkeavstemning bestemme for seg samt 3) Flere Høyre-politikere håper nå på å bruke et flertall på Tjøme for TNT som en brekkstang for å snu flertallet på Nøtterøy.

Situasjonen er ikke ideell fra et demokratisk synspunkt. Vår styreform er bygget på representativitet. Vi velger enkeltrepresentanter til et kommunestyre. Det er disse representantene som til syvende og sist kommer til å beslutte en sammenslåing. Folkeavstemninger kan bare være rådgivende. I en så alvorlig sak som en eventuell avvikling av hjemkommunen har velgerne selvsagt derfor krav på å få vite hvor enkeltrepresentantene på valg står i et slikt spørsmål. Demokratisk sett kan selvsagt dette løses ved at partiene avkrever en lojalitetserklæring fra sine listekandidater om å følge et folkeflertall (hva nå det er – jeg kommer tilbake til det). Partiet binder sine representanter. Men dette er ikke juridisk mulig, og antakelig heller ikke politisk holdbart. En valgt representant kan, etter forhandlinger med en annen kommune, komme til at betingelsene som blir satt av den andre kommunen er urimelige og at han/hun vil avvise hele tanken om en sammenslåing til tross for hva ”folket” mener. Dette er en høyst reell problemstilling for Tjøme siden vår befolkning bare vil utgjøre 20% av en Nøtterøy/Tjøme-kommune og mindre enn 10% av en TNT-kommune. Vi er således særlig sårbare i en forhandlingssituasjon.

Så vidt jeg kan se, tilhører det sjeldenhetene at et parti unnlater å ta stilling i en slik sak i forkant av et kommunevalg. Bakgrunnen for det er åpenbar: velgerne vil ikke gi sin stemme til et parti som ikke tar stilling i en så viktig sak som en kommunesammenslåing. Når for eksempel Arbeiderpartiet på Tjøme er så sterkt splittet i denne saken at partiet velger å skyve opinionen foran seg, vil partiet oppfattes som prinsippløse vegrere. Historisk sett har partiet ved folkeavstemningene om EU-medlemskap nærmest blitt slitt i stykker ved å anbefale medlemskap mens befolkningen ønsket det annerledes. Men verken for statsminister Bratteli (i 1972) eller Gro Harlem Brundtland (1994) var det et alternativ å unnlate å ta stilling. Den verst tenkelige løsningen for landets største parti ville være å gå inn i en folkeavstemning uten å gi velgerne et klart råd. Det er tross alt det vi har politikere til for.

Kommunestyret på Tjøme har vedtatt en totrinnsprosess frem mot en avgjørelse om en eventuell sammenslåing: I mai skal det avholdes en opinionsundersøkelse og ved valget 14. september skal folket uttale seg i en separat avstemning. En slik prosess, som for øvrig Venstre stemte mot, må nødvendigvis føre med seg at velgerne i god tid har klart for seg 1) hva avstemningstemaet er og 2) hvordan partiene (og enkeltrepresentantene i partiene) forholder seg til å tolke dette avstemningsresultatet.

La meg illustrere denne problemstillingen med følgende episode fra et av folkemøtene som nylig ble avholdt: Høyres representant uttalte at han, til tross for at partiet går inn for en TNT-sammenslutning, vil bøye seg for ”et klart flertall” i folkeavstemningen. Jeg kan ikke tro at representanten regner med å slippe unna uten å bli avkrevd svar på hva som menes med et slikt flertall. Ved å henvise til et tolkbart resultat gir han seg selv på mange måter en blankofullmakt til å vurdere folkeavstemningen som han vil. Enhver sentral politiker ville umiddelbart blitt latterliggjort i pressen ved et slikt utsagn, men i lokalpolitikken er det, fortvilende nok, mulig å slippe unna med å unnlate å svare for seg.

Å bruke et eventuelt ja til TNT på Tjøme som en brekkstang for å få Nøttlendingene til å bli med på lasset kan virke som et siste desperat forsøk på å redde Høyre unna en alvorlig velgersvikt ved valget. Partiet har i dag ordføreren i alle de tre kommunene, men av disse er det åpenbart Nøtterøys ordfører som er i den verste kattepinen. Han vet godt at velgerflertallet på øya ikke vil hoppe til køys med Tønsberg. Han har derfor avbrutt utredningen av en sammenslåing med byen til tross for at han og hans parti ser dette som den mest attraktive løsningen. Han sier med andre ord nei, men mener ja – opplagt fordi han regner med at dette er hans eneste mulighet for å bli sittende som ordfører. Hans parti avviser samtidig folkeavstemning som politisk løsning – selvsagt fordi partiet på denne måten vil kunne komme til å bli bundet i neste valgperiode til å ikke argumentere for en sammenslutning med Tønsberg. Ikke for noen pris ønsker Nøtterøy Høyre å komme i en slik posisjon. På den annen side fremstår dermed partiet i de tre kommunene som litt merkelig – på Nøtterøy argumenteres det prinsipielt sterkt mot folkeavstemning mens man på Tjøme argumenterer like sterkt prinsipielt for å la folket få bestemme.

Vi vil selvsagt aldri få ”et klart flertall” i en folkeavstemning der velgerne må forholde seg til tre alternative voteringstemaer. La oss ta dette konkret: Ved et tenkt, men ikke helt usannsynlig – avstemningsresultat på Tjøme ender det slik: 1) 30% vil at nåværende kommunestruktur skal bestå 2) 40% vil at Tjøme og Nøtterøy skal bli ett og 3) 30% går fot TNT (vi må forutsette at 60% av befolkningen har stemt, men dette er selvsagt langt fra sikkert).

I normale omstendigheter vil de fleste tolke dette som at Tjøme har valgt seg Nøtterøy – basta! For Høyre vil dette være et uønsket alternativ og partiet ville derfor, men en viss rett, kunne påberope seg at flertallet ikke er klart nok. Det er tross alt mindre enn halvparten av stemmene, og kanskje så lite som 20-30% av velgermassen, som har gått for dette alternativet. Skulle situasjonen være motsatt – at 40% går for TNT og 30% for Nøtterøy alene, vil partiet kunne argumentere på motsatt måte: Flertallet er klart nok – det er tross alt det et de fleste på Tjøme har ønsket seg.

Det samme gjelder for så vidt Fremskrittspartiet på Tjøme som er for en sammenslåing med Nøtterøy, men som samtidig vil ”la folket høres” i et referendum. Også dette partiet vil stå fritt til å tolke ”flertallet” som det vil. For dette partiet vil situasjonen (med 40% for TNT) kunne tolkes negativt: Flertallet av tjømlingene (30% + 30%) ønsker seg jo ikke til Tønsberg – og det er det som må være det avgjørende!

Når det gjelder Miljøpartiet og Arbeiderpartiet, som foreløpig ikke har tatt stilling, er situasjonen egnet til å forvirre velgerne. Kandidatene på deres liste ber om folkets tillit, men samtidig vegrer de seg for å uttale seg om hvordan de skal tolke et avstemningsresultat. Velgerne vet med andre ord ikke hva de vil få dersom de stemmer på disse partiene under valget. I det viktigste spørsmålet i kommunens historie har partiene hiitl valgt å ikke rådgi sine velgere. Erfarne politikerne vet selvsagt at dette kommer til å straffe seg ved valget, men kostnadene ved å ta stilling nå (og dermed splitte partienes grupper) er tydeligvis større enn kostnadene man risikerer ved velgerflukt. Dermed avventer man den opinionsundersøkelsen som skal finne sted i kommunen i slutten av mai, før man bestemmer seg for hvilken vei kappen skal vendes.

Hvis MDG og AP går for ett av de to sammenslåingsalternativene engang i juni, blir selvsagt ikke situasjonen lettere for dem. Da vil de havne i den samme uklare situasjonen som Høyre og FrP: velgerne kan umulig vite med sikkerhet hva de vil få dersom de stemmer på deres kandidater! Alt blir overlatt partienes tolkninger av hva ”folket” mener. Derfor må partiene – dersom de velger å klargjøre sin holdning til spørsmålet – samtidig gjøre rede for hvordan de skal tolke ete avstemningsresultat. Som jeg har vist er dette ikke enkelt å avklare – med mindre man gjør som Jagland – å sette en prosentsats (36,9) for oppslutningen under valg. Og mange av oss husker hvilke katastrofale følger en slik løsning fikk.

Dette er bakgrunnen for at Venstre har avvist tanken om en folkeavstemning. Vi vil bare la oss binde av vårt program der vi går for forhandlinger om en sammenslåing med Nøtterøy. Dette ber vi om velgernes støtte til og slikt forplikter uansett hva en folkeavstemning måtte bringe med seg. Skulle avstemningen ende med et ja til Tønsberg, vil vi stemme imot i kommunestyret – uansett. Dette skylder vi dem som har stemt på oss. For oss fremstår fagre løfter om ”å la folket bestemme” bare uttrykk for en tom retorikk, en ideologi der et folkeflertallsargument brukes av partiene for å skape seg manøvreringsrom til å gjøre som partiene vil.

Når Venstre har sagt ja til forhandlinger med Nøtterøy om sammenslåing, betyr dette ikke at vi automatisk starter fusjonsprosessen. Vi vil selvsagt avvente resultatet av forhandlingene før det blir gjort et endelig vedtak i saken. Vi selger oss ikke for enhver pris. Her er det bl.a. helsetilbud, skoler, barnehager og bibliotek i spill, og det er åpenbart at vi ikke kan akseptere at befolkningen får et dårligere tilbud enn det vi har i dag.

 

 

 

Hvorfor trenger vi et bibliotek? …

Verden er da så full av heldigitaliserte tilbud? E-avisene tar over for papiret, e-bøkene fins i stadig større antall, det inngås avtaler om opphavsrett som gjør at bøker frigis lenge før den vanlige grensen på 70 år fra forfatterens dødsår. Hvorfor trenger vi hyllemeter på hyllemeter med papir som samler støv?

 

Svaret er enkelt. Det er nettopp vår digitaliserte verden som gjør at vi trenger offentlig finansierte, ikke-kommersielle møteplasser – i dag og i morgen mer enn noensinne. Teknologien er i ferd med å skape en ensom verden. Elektronisk kommunikasjon kan ikke erstatte varmen i et blikk, trykket av en hånd – rådet fra et menneske du ikke har bedt om råd. Jeg ser daglig studenter som melder seg ut av fellesskapet. Privilegerte, intelligente, attraktivt utseende ungdommer som plutselig begynner å utebi fra studier som de har betalt mye for å ta eksamen i. Jeg får høre av medstudentene deres at mange av dem har snudd døgnet, de er blitt nattdyr som lever sitt liv i ly av dataskjermen. Når morgenen kommer orker de ikke delta i sosiale sammenhenger enten det er skole eller jobb. Mange arbeidsplasser opplever det samme. Og trygdebudsjettene øker.

 

Jeg tror selvsagt ikke at bibliotekene er svaret på alt. De kan ikke erstatte samtalen på postkontoret (kontoret som ikke lenger fins), de kan ikke erstatte ordvekslingen i bankkøen (banken fins ikke lenger), de kan ikke erstatte praten på bussen (bussrutene innskrenkes og matpakkebilistene overtar). De kan heller ikke erstatte praten på butikken etter at vi får varene sendt hjem på døren for å spare tid. Bibliotekene kan heller ikke overta for ungdomsklubbene. Men vi kan bruke dem til å bøte på noen av de negative utslagene av den tiltakende privatiseringen av det offentlige liv.

 

”Bibliotekene er, og bør i fremtiden være et tilbud helt uten terskel. Vi vet blant annet at bibliotekene er en av de viktigste integreringsarenaene vi har – og det skal det fortsette å være. I et moderne samfunn må folkebibliotekene utvikle sin rolle som møteplass og debattarena. Det stilles høye krav til folkebibliotek i dag. Bibliotekene må være tilgjengelige og innbydende og ha oppdaterte samlinger og utstyr. Lånerne forventer stadig mer digitalt innhold i biblioteksamlingene og at dette er tilgjengelig på en enkel og brukervennlig måte. En av hovedutfordringene er å utvikle bibliotekene slik at de fremdeles er relevante og kan ivareta sin samfunnsrolle.”

 

Ordene er ikke mine, men kulturministerens da hun i fjor talte på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings årskonferanse. Dette er store ord – og de forplikter:

 

På Tjøme er vi for tiden i en spesiell situasjon når det gjelder bibliotekets fremtid. Den er todelt: 1) Vi står foran en utvikling av sentrum i bygda dit et flertall mener at biblioteket bør flyttes og 2) Vi står foran en mulig kommunesammenslåing med Nøtterøy og eventuelt Tønsberg.

 

De fleste kjenner til at Tønsberg og Nøtterøy har et samarbeid over kommunegrensene gjennom et av landets flotteste bibliotek i slottsfjellbyens sentrum. Færre kjenner til at Tønsberg nylig har ”pynta brura” i sitt frieri med Tjøme ved ”forplikte seg til” at biblioteket skal bestå. Det synes temmelig søkt. Alle vet at bystyret ikke kan binde sitt flertall i neste kommunevalgperiode. Og noen vet også at den svake økonomien i byen har ført til kutt i by-bibliotekets budsjetter.

 

Biblioteket på Tjøme har en annen funksjon enn det store i byen nord for oss. Når vårt samfunnshus eventuelt rives (noe det ser ut til å være flertall for), må et nytt bibliotek ta inn i seg denne rollen. Vi trenger med andre ord en sal som kan huse et møte med opp til 150-200 mennesker. Over hele landet rapporteres det fra biblioteksjefene om for små lokaler til å fylle de funksjonene som kulturministeren (og andre) ser for seg.

 

Hva er så disse funksjonene – rent konkret?

 

Vi ser for oss at bibliotekene blir kommunenes kommunikasjonssentraler. De skal inneholde alt fra turist- og informasjonskontor til kurslokaler der det kan utdannes – og etterutdannes – kompetanse til å takle morgendagens IKT-utfordringer. Det må være like naturlig å gå på biblioteket for å lære seg det nyeste PC-verktøyet som å kjøpe nye klær. Nylig var jeg på et møte om digital kompetanse der mange støttet tanken på at søknader og annen offentlig kommunikasjon med fordel kan utføres til biblioteket hvis det der er tilgjengelig assistanse for å lete seg frem i datajungelen. Mange opplever det som stigmatiserende å bruke NAV-kontoret i slike sammenhenger. På biblioteket senker de trygde- eller arbeidssøkende skuldrene og opplever et fellesskap som inkluderer snarere enn ekskluderer. I et eget lokale kan det ytes leksehjelp fra frivillige – og kanskje også fra lærere. Omgivelsene er annerledes enn på skolen og kanskje fins det også en kafé i umiddelbar nærhet? Men aller viktigst: vi trenger store nok lokaler til offentlig samhandling – til debattmøter, til samtalekvelder, til inspirasjon for politisk aktivitet. Biblioteksjefene har med den nye bibliotekloven fått en større og mer uavhengig rolle. Jeg ser for meg at mye av kommunens kommunikasjon flyttes hit, for eksempel ved at ledelsen i disse kommunikasjonssentralene driver kommunens Facebook-side og fyller den med interessant, morsom og kontroversiell informasjon på en annen måte enn den kommunens ledelse kan tillate seg.

 

På sommeren befolkes Tjøme bibliotek av en større antall hytteboere. Men mens det i helsesektoren snakkes om at pengene skal følge pasienten er det ingen som snakker om det tilsvarende på kultursektoren. Det er derfor naturlig – fra et politisk perspektiv – å skaffe nasjonale kulturpenger til samlingssteder der gjestene strømmer til i hopetall og nærmest dominerer bygda i feriesesongen. Det er ikke mange kommuner som har slike utfordringer og vi har i så måte mye å vinne på å gå sammen med kommuner som Hemsedal og Geilo i et fremstøt mot statlige myndigheter.

 

I samtaler om fremtidig kommunestruktur er jeg tilhenger av å stille så få absolutte krav som mulig. Vi skal skape et nytt lokalsamfunn sammen – og det vil ikke være bra for prosessen om altfor mange absolutte krav stilles – fra noen av partene. MEN: det er ett unntak – biblioteket. For min del bør det stilles ultimatum fra Tjømes side dersom noen truer med å legge ned denne viktige funksjonen her ytterst i havgapet. Nøtterøy kan gjerne gå i forhandlinger med oss, men da må den nye kommunen belage seg på en styrking – ikke en svekking – av vår viktigste fellesarena. Bibliotekene er ikke som før – offentlige rom der de ansatte hysjende pekefingre råder grunnen – de er , og bør fortsette å være – fellesskap i praksis. Det må være like meningsløst å legge ned vårt bibliotek som å ta fra oss kirken.