Hva er det med journalister og tall?

Jeg er lærer i journalistikk – har vært det i 15 år. Engang foreleste jeg på Handelshøyskolen BI som hadde opprettet en linje i økonomisk journalistikk. Linjen ble lagt ned på grunn av for få søkere. ”Det er lettere å lære en økonom journalistikk enn en journalist økonomi”, som Trygve Hegnar har sagt. Han har selvsagt rett. Jeg har ingen empirisk undersøkelse å vise til – vet bare at jeg så godt som aldri møter journalister som har interesse for tall og matematikk. Visst fins de, men de tilhører et begredelig mindretall.

Når kunnskapsløshet smitter over i dårlig og misvisende journalistikk kan vi stå overfor et demokratisk problem. I dagens situasjon med fake news og bevisst plantet propaganda, er det viktigere enn noensinne at redaksjonene våre er godt nok utrustet med tallknusere. Publikum må kunne stole på at faktasjekken er like godt forankret når det dukker opp et tall – som når det dukker opp uttalelser.

Mandag 31. januar brakte for eksempel nrk.no en nyhetssak om politireformen som ble ”slaktet” av politiets egne tjenestefolk. Det var riktignok en undersøkelse som var gjennomført som et referansepunkt sommeren 2016 – før reformen var satt ut i live (det er meningen at den skal følges opp etter hvert som den iverksettes). La gå at ikke landets mektigste nyhetsredaksjon nevnte dette med et ord. La gå at Trygve Slagsvold Vedum straks fant grunn til å reagere på sin vanlige febrile måte straks noen tar ordet reform i sin munn. La gå at ikke journalisten nevner med et ord at bare rundt en tredel av tjenestefolkene faktisk besvarte spørreskjemaet. La gå at meningsmålerne derfor advarte mot å trekke for bastante konklusjoner.

Mitt anliggende er at journalisten slapp forbi kvalitetssjekken i sin egen redaksjon og tillot seg å stille følgende spørsmål til landets justisminister: ” ”Du sier politiet ønsker denne reformen, men i denne undersøkelsen er det altså 81 prosent som ikke sier at reformen vil ha en positiv effekt for kriminalitetsbekjempelsen?”

Men se: Like ovenfor blir undersøkelsen riktig referert:
”Kun 19 prosent er enige i at «nærpolitireformen vil bidra til mer effektiv kriminalitetsbekjempelse». 41 prosent er bestemt uenige i påstanden, mens 39 prosent ikke har noen mening.”

Journalisten gjør altså et poeng av at 81% ikke sier at reformen vil ha en positiv effekt. Dette er en pussig formulering – og egentlig ganske uinteressant (det er jo selvsagt mye en polititjenesteperson ”ikke sier”). En riktig tolkning av undersøkelsen er selvsagt at ”fire av ti tjenestepersoner mener reformen ikke vil bidra til effektiv kriminalitetsbekjempelse.” Det kan selvsagt være oppsiktsvekkende nok, men neppe nok til å ta frem totalslakt-kortet.

Et annet eksempel: Min tidligere professor i statistikk og metode, Ottar Hellevik, har påvist at Tønsbergs Blads undersøkelse av holdningen til Bypakke Tønsbergregionen er misvisende. Avisen sammenlikner for eksempel med en undersøkelse fra 2014 – uten at spørsmålene var like. Elementært! Hadde jeg vært Slagsvold Vedum ville jeg kanskje kalt undersøkelsen katastrofal og forlangt at ”noen må gå”. Kanskje har avisa krav på en bedre leverandør av meningsmålinger, men jeg skal nøye med å hevde at publikum har krav på noe bedre.

På samme måte har vi krav på at ikke fylkesordfører Hogsnes og stortingsrepresentant Eidem Løvaas får fritt leide til å tolke trafikktellingene fra oktober som at mellom 80 og 90 prosent av trafikken fra øyene skal nordover. Ikke et eneste kritisk spørsmål fra journalisten. Jeg vil oppfordre Tønsbergs Blad til å trykke oppsummeringstabellen i trafikkundersøkelsen der vi med enkel prosentregning kan slå fast at:

47% av trafikken fra øyene til Tønsberg skal til sentrum
18% av trafikken skal vestover på Semslinna
Litt under 21% skal gjennom byen og nordover
12% skal gjennom byen og østover.

Tidligere fikk Nøtterøys ordfører Jonstang også lov til frekt å slå sammen et par av alternativene i TBs meningsmåling og konkludere med at over 50% av befolkningen vil ha en nord/sør-løsning i bypakka. Ingen stilte hans regneegenskaper i tvil.

Det kan også være grunn til å anbefale et regnekurs hos professor Hellevik for journalisten i TB som til stadighet gjentar at 13% ”skal sørover” – også i en sak som dreier seg om trafikkpresset på Kjellekrysset (der det for Tønsbergs luftforurensings skyld er revnende likegyldig hvor bilene skal etter at de har passert Semslinna). Kanskje er det også på tide å hedre nettopp Hellevik for den innsatsen han nedlegger i å kikke journalister i kortene – slik han for eksempel gjorde det den gang han (og nå er det riktig å bruke ordet) slaktet konseptvalgutredningen til Vegvesenet – den som blant annet ledet til det uføret bypakka nå er kommet i.

Advertisements

Teppefall 2016

Våren 1989 var jeg elev på Forsvarets Høyskole og på studiereise i Europa. Et av stoppene var Berlin, selve nervesenteret i den kalde krigen. I hovedkvarteret i britisk sektor fikk vi forelesninger på høyeste nivå om utviklingen i Europa. Vi møtte amerikanere og tyskere med skuldrene fulle av stjerner og striper. Det jeg husker best var at ingen av dem var i nærheten av å forutsi det som skulle skje et drøyt halvår senere da Berlinmuren falt.

 

Noe av den samme følelsen sitter jeg med i det 2016 går over i historien. Svært få ble på disse tider i fjor tatt seriøst dersom de satset på Donald Trump og Brexit-generalen Nigel Farage som årets vinnere. Dypest sett dreier begge merkeårene, med 27 års mellomrom, seg om uforutsigbare sammenbrudd i politiske tankemønstre.

 

2016 var året da det representative demokratiet ble satt på en av sine mest alvorlige prøver. Brexit- og Trump-bølgen er skapt av sviktende tillit, ikke bare til politisk lederskap, men til politikken som sådan. I kjølvannet av store folkevandringer, aldrende befolkning og uthuling av velferdsstatens rettigheter, blåser det en anti-politisk vind over vesten. Samtidig er den økonomiske makten blitt mer usynlig, den har søkt tilflukt i cyberspace der den opprettholder sitt tak på oss gjennom ideologien om at det er til befolkningens gunst at det samles inn store datamengder om oss. I dag brukes den til å gruppere oss i forbrukerkategorier eller velgergrupper. I realiteten er det i dag fem store verdensomspennede amerikanske selskaper (og ett kinesisk) som er i ferd med å ta over all informasjonskontroll av betydning gjennom utviklingen av kunstig intelligens. I kampen seg i mellom er de fem – Google, Facebook, Amazon, Microsoft, og IBM – i ferd med å legge bak seg en slagmark av forvitret personvern og konkursrammet tradisjonell, kritisk journalistikk.

 

Rundt omkring i verden sitter fattige, men IT-kompetente ungdommer og tjener til livets opphold ved å produsere ”fake news” som distribueres for å generere klikk – som igjen kan omsettes i annonsekroner. Men virkelig alvorlig er det når organiserte aksjonsgrupper eller enda verre – nasjoner, tar i bruk vårt globale nettverk for å hacke og lekke negative meddelelser i den hensikt å gripe inn i demokratiske prosesser. Dette skjedde for antakelig – hvem vet – første gang i noe omfang i 2016 og jeg opplever det som noe av det mest skremmende fra året som gikk.

 

Verden er blitt så komplisert at en gjennomsnittsparlamentariker, på Løvebakken eller i Brüssel, langt mindre velgerne, ikke har forutsetning for å skjønne hva som er sannhet og hva som er spinn. Kombinasjonen av en uforståelig og sterkt ekspanderende teknologi, kunnskapsetterslep og følelsen av at politikere meler sin egen kake, skaper gjensidig mistillit mellom teknokrater, politikere og befolkning. Svært få, verken politikere eller analytikere er i stand til å forklare hvordan ungdommer i et av verdens beste land, reiser til Syria for å delta i nedslakting av fattige, ulykkelige mennesker.

 

Årsaken til Hillary Clintons tap i det amerikanske presidentvalget er blitt forklart med hennes manglende evne til å gripe den virkelig politiske stemningen i dette sammensatte landet. Demokratene førte en valgkamp basert på særinteressene til en rekke amerikanske identiteter i stedet for å henvende seg til ”det store vi” av middelklassevelgere uten noen spesiell ”tilhørighet”. Talspersoner for disse forskjellige identitetene, etnisk og religiøst eller seksuelt utsatte grupper, fremstår gjerne som eliter. De er taleføre, skyver akademikere foran seg og pressen elsker dem. Dette er opplagt en utfordring ikke bare for venstresiden, noe Hillary neppe kan sies å tilhøre, men for hele spekteret av de partiene som befinner seg innenfor de fundamentalistiske ytterkantene i politikken – også i Norge. Men å ivareta minoriteters rettigheter uten å svikte det store flertallet av oss som ikke først og fremst har vår identitet i disse gruppene, er ingen enkel øvelse.

 

Norgespoeten fremfor noen – Edvard Hoem – skriver i klassekampen i dag: ”Altfor mange velmeinande idealistar har hengt seg opp i det eg vil kalle livssyns- og livsstilabsolutisme, der riktige meiningar av alle saker er blitt viktigare enn å vinne politiske sigarar. For å vinne i politikk må ein danne alliansar, inngå kompromiss, finne fram til forlik og fellesløysingar, mellom folk som ser ulikt på mange ting, men djupast sett har felles interesser”.

 

Jeg skulle ønske løsningen var så enkel – for snakk med dem som står bak årets mest omtalte kompromiss – statsbudsjettet. For da opinionsvekta ble tatt frem kom var det de mest steile og ubøyelige som endte som vinnere mens sentrum knapt fikk en stemme mer.

 

”Folk flest” etterlyser lederskikkelser som snakker til hjertene deres – og egeninteressene – i et lett tilgjengelig språk i stedet for til oljeindustrien, samfunnsviterne, kjønnsforskerne, psykologene, fagforeningene eller klimaforskerne. Dette havet av velgeravmakt blir stadig større. Erna Solberg uttrykker det riktig når hun i et intervju med Klassekampen i romjula sukker over at ingen går i fakkeltog for helheten i politikken. Nei, vi gjør ikke det fordi ”helhet” er komplisert, ekspertstyrt og full av vanskelige etiske dilemmaer. Dessuten er helheten temmelig kjedelig. Det er lettere å ty til underholdning, eller til politikere som angivelig går til kamp mot elitene – men underkommuniserer at de selv befinner seg på toppen av samfunnets næringskjede – Listhaug og Trump er som sådan samme ulla.

 

Eller vi tyr til partier som sanker stemmer på at alt bør bli som det engang var – enten det dreier seg om kommunestruktur, etnisk ”rene” samfunn eller tiden før EØS. ”Make America Great Again” er i grunnen ikke noe annet enn et bygdedyr som har forspist seg og blitt litt for stort for sine fotspor. Og glemt er Ibsens mer enn hundre år gamle sviende oppgjør i Peer Gynt, med det innadvendte – både i Norge og USA: Troll, vær deg selv – nok!

 

De som støtter tilbakeskuende politikere har i grunnen ikke garanti for noe annet enn at de blir skuffet. Bare glem det: Fremtiden kan ikke gjenskape fortiden!

 

Andre stemmesankere ser løsninger i å bytte ut våre tradisjoner med et slags globalisert verdisyn – og konkluderer med å marsjere ut av kommunestyret i når ordføreren inviterer til å synge Deilig er jorden. Dette er den delen av norsk venstreside som dyrker politisk vådeskudd som hobby og legger stadig flere alen mellom seg og et Norge som er på leting etter en ny verdiforankring i en verden vi ikke skjønner helt.

 

Så går teppet ned for 2016 – mistillitens år. Jeg kommer ikke til å savne det. Men det kan bli verre. 2017 kan bli uroens år. Det står i fare for å fylles med fremtidsangst, utrygghet, isolasjon og apati. ”Trump-medisinen kan vise seg å være verre en sykdommen”, som Suzanne Brøgger har uttrykt det.

 

Men vi kan også fylle året med håp, tillit, solidaritet og kunnskap. For vi vil jo så gjerne være optimister. Vi vil så gjerne at løftene fra Paris-avtalen skal holdes like mye som våpenhvilen i Syria eller den skjøre freden i Colombia. Derfor griper vi Aftenpostens lederartikkel på nyttårsaften begjærlig:

 

” Utviklingstrekkene som har gitt de største overskriftene i 2016 er bekymringsfulle. Men det er ingen grunn til panikk. Til dét har det skjedd for mye positivt i verden i året som har gått. Det bør være plass til en viss dose fremtidstro også blant de største pessimistene ved inngangen til et nytt år.”

 

La oss ønske det var så vel!

 

Godt nytt år!

Ansettelse av rådmann i Færder kommune Orientering gitt i Partssammensatt utvalg 7.3 v/ Varaordfører Tjøme, Carl-Erik Grimstad

Arbeidsutvalget for Fellesnemda la mandag 7.3. frem en innstilling som anbefaler at rådmann i Nøtterøy kommune skal tilbys stillingen som den første rådmann i Færder kommune. Innstillingen tar forbehold om kongelig resolusjon vedrørende opprettelsen av kommunen. Denne er for øvrig ventet i løpet av dette halvåret.

Hvorfor slikt hastverk? vil noen spørre seg.

Til det vil jeg si: Vi har med mange hundre ansatte å gjøre – to administrasjoner som er utålmodige når det gjelder den fremtidige strukturen i kommunen. Vi har garantert at alle ansatte får beholde jobben, men det kan selvsagt ikke være slik at alle nøyaktig skal få fortsette å gjøre det de gjør i dag. Mange steder i organisasjonen vil det for eksempel være dobbelt sett med kandidater til enkelte jobber og dette må selvsagt utredes og fattes vedtak om. Da trenger den nye kommunen en kompetent prosjektleder. Det vil være temmelig meningsløst om dette ikke skal være samme person som rådmannen i Færder. Hadde vi ansatt en person som på prosjekt fram til 1.1.2018, ville den nye rådmannen ha måttet overta en administrasjon som han/hun ikke hadde hatt mulighet til å påvirke sammensettingen av. En slik situasjon er ikke bare lite ønskverdig, men også egnet til å sette arbeidstakerne i kommunen under unødvendig stress.

 

AUs mening har vært, og er, at vi alle er best tjent med en prosjektleder som får anledning til å sette sammen sitt arbeidslag på den måten som han/hun finner best for Færder. Det kan bare skje dersom prosjektleder og ny rådmann er samme person. En slik person vil også være den beste til å takle konflikter som uvilkårlig oppstår i en fusjonsprosess.

 

Vi leker ikke med arbeidstakerne i en organisasjon som Færder kommune, en arbeidsplass som vil få mer enn 2000 ansatte. Det beste vi kan tilby dem som vi alle er så avhengig av er 1) full medbestemmelse i ansettelsesprosessen og 2) størst mulig sikkerhet og forutsigbarhet i arbeidssituasjonen.

 

Dette har gjort det nødvendig å avklare rådmannssituasjonen så raskt som mulig, noe vi for øvrig vedtok allerede i kommunestyremøtene 20. januar der vi besluttet å søke om sammenslåing. Her heter det:

”Det nedsettes en fellesnemnd i henhold til inndelingslovens § 26 til å forberede sammenslåingen av kommunene. Fellesnemnda skal bestå av 19 representanter. 7 fra Tjøme og 12 fra Nøtterøy. Fellesnemnda settes sammen av formannskapet i de to kommunene og gruppeledere fra partier som ikke er representert i formannskap. Fellesnemndas mandat følger av dokumentet « etablering av ny kommune Tjøme – Nøtterøy. Forhandlingsutvalgets utredning». Fellesnemdas første oppgave er å avklare rådmannsfunksjonen i den nye kommunen. ”

  1. februar vedtok vi i Fellesnemda å Arbeidsutvalgets oppgaver. Der heter det blant annet at AU skal:

”forberede og gi innstilling til ansettelse av rådmann for Færder kommune”.

Både kommunestyret og Fellesnemda har hatt enstemmige vedtak i disse sakene – altså har alle partigrupper godtatt dette. På disse to vedtakene hviler den formelle kompetansen til den innstillingen vi leverer i dag.

De ansatte, både fra Tjøme og Nøtterøy, har hele tiden vært involvert i denne prosessen gjennom representasjon i partssammensatt utvalg. Der har de ikke vært gissel for politikere som mer enn gjerne fryder seg over anledningen til å høre sine egne stemmer. De har deltatt med viktige synspunkter, jeg tror ikke noen av dem har hatt følelsen av å være veggpryd i denne situasjonen. Vi, som politikere, har vært avhengig av dem for å kunne bedømme de kandidatene som var aktuelle til stillingen.

 

Da AU begynte sitt arbeid med det mandat som var pålagt oss, var i vi i utgangspunktet ikke bundet av å ansette noen spesiell kandidat til stillingen som rådmann. Vår innstilling kunne ha endt med at vi anbefalte en utlysning av stillingen.

 

Når AU er i en prosess med å ansette en person er vi i realiteten å betrakte som et ansettelsesutvalg. Mens våre møter ellers er åpne, er møtene i ansettelsesutvalg lukket. Dette har ikke noe med å bryte prinsippet om en gjennomsiktig og åpen forvaltningen å gjøre. Hver og en av oss har krav på å få diskutert våre søknader til en stilling i et lukket forum der deltakerne har taushetsplikt. Derfor kan jeg heller ikke gå inn på hvordan ordskiftet forløp i denne prosessen. Vi hadde i ansettelsesutvalgt det jeg vil betrakte som en ryddig og ganske vanlig rekrutteringsprosess. Vi hadde først en runde på søkerkriterier, som for øvrig er offentlig tilgjengelig og sikkert kan legges frem hvis ønskelig. Deretter la våre personalsjefer, som også var med i prosessen, på et tidlig tidspunkt la frem et forskning- og utredningsarbeid som KS har fått utarbeidet av advokatfirmaet DeLoitte. Sluttrapporten på dette hadde tittelen: ”Arbeidsgiverpolitikk i kommunesammenslåinger”. AU har lent seg tungt på dette arbeidet, hvilket jeg mener er helt legitimt. KS er ikke en rådmannsorganisasjon, den er et tjenesteytende organ for norske kommuner. Vi har ingen grunn til å anta at det ikke ligger et nøytralt og godt juridisk arbeid bak rapporten.

 

Rapporten fra DeLoitte klargjør de rettskrav som er knyttet til rådmannsstillingen. Jeg vil herunder referere til dette og samtidig supplere med hvordan AU, slik jeg opplever det, har forhold seg til de enkelte punktene:

 

”Rapportens pkt. 9.2 Nærmere om «rettskrav»

«Rettskrav» på stilling er ikke et begrep som benyttes i arbeidsmiljøloven. Det følger imidlertid av rettspraksis at dersom en nyopprettet stilling medfører en vesentlig grad av videreføring av en nedlagt/bortfalt stilling, vil ikke arbeidsgiver stå fritt til å bytte ut vedkommende med en ny.

Spørsmålet er således om noen av lederne i de enkelte kommunene har rettskrav på tilsvarende stilling i den nye kommunen. Dette må vurderes konkret i forhold til stillingens innhold før og etter sammenslåingen.

Det må foretas en kartlegging av eksisterende lederstillingers innhold, ansvar og krav til kompetanse. Dette må vurderes opp mot hva som er satt av krav for de tilsvarende stillingene i den nye kommunen. Kravene som stilles til den nye stillingen må være saklig begrunnet og ikke for å omgå enkelte som kan ha rettskrav.

I utgangspunktet vil en kommunesammenslåing innebære at den tilsvarende leder- eller nøkkelstillingen i den nye kommunen har samme ansvarsområde, men vil betjene et større område med flere innbyggere, ansatte mv.. Økning i kommunens størrelse og antall ansatte vedkommende leder vil ha ansvar for, kan utelukke et rettskrav på stillingen i den nye større kommunen. Dersom to kommuner slås sammen – en liten og en stor – vil lederen i den store kommunen kunne ha rettskrav på stillingen. Dette må vurderes konkret ut fra hva endringen faktisk innebærer av økt ansvar som følge av økt antall brukere, ansatte mv. Dersom lederstillingen i den nye kommunen også får økt ansvar utover sammenslåingen, for eksempel som følge av omorganisering, kan dette tilsi at heller ikke lederen fra den store kommunen vil ha rettskrav på stillingen i den nye kommunen. ”

AU har lagt til grunn at arbeidsmengde, endringen i antall innbyggere, arbeidsfelt mv. ikke vil endre seg nevneverdig for den rådmannen vi har innstilt til stillingen. Vi har også lagt til grunn at arbeidsfelt, organisasjon etc. er av en slik karakter at også rådmannen i Tjøme vil ha rettskrav på rådmannstillingen i Færder selv om forskjellen på Tjøme og Færder befolkningsmessig er betydelig. Med dette mener jeg å si at vi alle anså rådmannen i Tjøme som kvalifisert til stillingen. Det heter for øvrig i sluttrapporten til DeLoitte:

”Hvorvidt den enkelte leder er kvalifisert for den noenlunde tilsvarende lederstillingen i den nye kommunen, er irrelevant for spørsmålet om rettskrav. Det må legges til grunn at den enkelte leder har vært kvalifisert i den lederstillingen vedkommende har innehatt. I og med at rettskrav kun oppstår der det kan være tale om videreføring av stillingen, må det være en forutsetning at vedkommende er kvalifisert. ”

I ansettelsesprosessen ble det ganske tidlig klart at Christine Norum ikke var aktuell som søker til stillingen.

(……)

”Det å være leder i en sammenslått kommune vil på alle ledernivå kunne være mer krevende enn å være leder i en etablert virksomhet. Særlig gjelder dette i en oppstartsperiode der ulike kulturer, holdninger og rutiner skal forenes. Dette kan være utfordringer utover det å ha vært leder i en kommune som eventuelt har gjennomført en større omorganisering. Blant annet vil en leder i en sammenslått kommune i større grad måtte forholde seg til og håndtere at de ansatte har ulike individuelle arbeidsvilkår som kan skape særskilte utfordringer. Når det skal kartlegges hvilken kompetanse som stilles til lederstillingen i den nye kommunen må disse forholdene vurderes. Det kan innebære at det er saklig å stille krav til lederegenskaper utover det som har vært gjort i de tilsvarende lederstillingene i de enkelte kommunene. Det kan medføre at ingen av de tidligere lederne har rettskrav på stillingen.

Ovennevnte gjør seg særlig gjeldende for rådmannsstillingen. En sammenslåing vil kunne møte motstand både fra kommunens innbyggere og de ansatte. Øverste ledelse har ansvar for å etablere en ny organisasjonskultur, og vil nødvendigvis støte på utfordringer utover dem en rådmann i en etablert virksomhet opplever.”

AU har, slik jeg ser det, lagt til grunn at det ikke er forhold verken i Tjøme eller Nøtterøy som er så spesielle – og forskjellige – at rettskravet ikke skulle være gjeldende. AU har lagt særlig vekt på at det ikke har vært uttrykt noen form for mistillit til rådmannen på Nøtterøy eller stilt spørsmål ved hvorvidt hun både er kvalifisert og ellers egnet til å tiltre i stillingen som rådmann i Færder. Vi føler oss således på trygg grunn når vi har slått fast at rådmannen på Nøtterøy har rettskrav på stillingen.

Spørsmålet som melder seg er da hvorvidt stillingen likevel burde eller kunne vært utlyst. Om dette temaet skriver DeLoitte i sin sluttrapport:

”Dersom en ansatt har rettskrav på stillingen, må vedkommende plasseres inn i det fremtidige organisasjonskartet i denne stillingen. Stillingen skal ikke lyses ut verken internt eller eksternt (min understrekning) Det innebærer at de øvrige arbeidstakere som har innehatt tilsvarende leder- eller nøkkelstilling i sin kommune i utgangspunktet blir overtallig i den nye kommunen, og må håndteres etter de kriterier som gjelder for overtallighet. ”

Det har vært hevdet at vi ikke har mulighet formelt til å ansette en rådmann før kongelig resolusjon om sammenslåingen er på plass. Som grunnlag for en slik påstand er det anført at Fellesnemden ikke kan fatte ”vedtak som binder den nye kommunen før sammenslåingen er vedtatt ved kongelig resolusjon”, slik det står Kommunaldepartementets egen veileder til kommunereformen. Det må bero på en misforståelse at dette gjelder rådmannsstillingen. Tvert i mot har både Fylkesmannen og viktigst, Kommunalministeren selv, gjort det klart at vi kan ansette en rådmann under forutsetning av kongelig resolusjon. Det er det vi gjør i dag. For øvrig har jeg lyst til å legge til at det ikke er mange som vil tørre å sette penger på at Jan Tore Sanner ville nekte oss regjeringens godkjennelse (jeg tror ikke engang – uten at jeg sjekket dette – at Han Majestet selv vil finne grunn til å protestere på vår søknad).

Men så:

Alle disse forholdene er egentlig underordnet det viktigste i denne saken – nemlig at det ikke har meldt seg én person som ikke mener at Toril Eeg er den beste personen vi kan ønske oss i denne jobben. Selv kjenner jeg henne ikke spesielt godt, men jeg har etter hvert fått et ganske solid nettverk av politikere og administratorer i Vestfold og de kjenner henne godt etter år med samarbeid. Ikke én av disse har ment noe annet enn at Nøtterøy i dag har en av de beste rådmennene i fylket. Det jeg derimot har observert i den tiden vi har holdt på med denne sammenslåingen, er at samarbeidet mellom de to rådmennene i våre kommuner har gått knirkefritt. For meg personlig har det vært spesielt å oppleve ikke bare én, men to ledere, som er så tilgjengelig og imøtekommende som Toril Eeg og Christine Norum.

Det er ingen sak å skape seg venner i en rådmannsjobb ved å snakke både ansatte og politikere etter munnen. Det har imidlertid ingen av rådmennene gjort i den tiden jeg har jobbet nær på dem. De har derimot stilt krav til politikerne og bedt om avklaringer og retningslinjer der det er nødvendig. Vi har, så langt jeg kan bedømme det, administrasjoner både i Tjøme og Nøtterøy som er interessert i å gjøre oss bedre som politikere. Og det er min viktigste personlige grunn for, uten forbehold, å gå inn for at vi innstiller Toril Eeg som den første rådmannen i Færder kommune.

 

77 kommuner i Norge?

I 1836 (etter kongelig sanksjon i 1837) ble formannskapslovene vedtatt i Norge. De dannet grunnlaget for det representative lokaldemokratiet vi har i Norge i dag. Representativiteten som system var allerede slått fast i Grunnloven, men nå ble dette innført i herredene og i byene. Det tok altså nesten 25 år før ordning med indirekte demokrati tok form i lokalsamfunnene. Frem til 1835/6 hadde alle forslag til lokalforfatning tatt utgangspunkt i almuesamlinger, altså et direkte demokrati, ikke ulikt den demokratiske modellen som de greske bystatene var organisert etter.

Almuesamlingen var selvsagt ikke for hvem som helst i almuen, bare de som hadde formue eller embeder. Formannskapslovene kom ikke som resultat av et folkelig press, skriver Kaare Frøland skriver i sin bok ”Vestfold Fylkeskommune gjennom 150 år”. De kom heller som et resultat av behovet for å få i stand en effektiv lokaladministrasjon. Etter at lovene (det var to av dem) ble vedtatt var det 392 såkalte formannskapsdistrikter i Norge, hvorav 37 i byene. Hundre år etter var tallet steget til 682 herreder (altså landkommuner) og 65 bykommuner, men da var selvsagt stemmeretten radikalt endret (antallet kommuner i Norge var på sitt høyeste i 1930 da tallet var 744. I dag har vi 428 kommuner. Utsira er den minste med så vidt over 200 innbyggere, Oslo den største rundt 650.000). Wikipedia har en god oversiktsartikkel over utviklingen, men noe av den må tas med en klype salt. For eksempel påstanden: ”Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som et misforhold av nordmenn som nå skulle være et «fritt» folk. Det var i første rekke bøndene som fremsatte krav om lokalt selvstyre. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene som lå til grunn for den franske revolusjon og fra grunnlovens ånd. ” Dette er nok en overdrivelse av det folkelige engasjementet rundt formannskapslovene. Lovene fra 1837 var nok i mye større grad et eliteprosjekt som skulle gi sentralmakten bedre kontroll blant annet med skatteinnkreving.

Ikke alle var overbevist om at den demokratiske organiseringen av kommune-Norge var et lurt trekk. Frøland siterer for eksempel prins Carl (den senere kong Carl XV) som i et brev beskriver situasjonen slik: ”Bøndene i Norge har tatt en retning som er farlig, den å søke å gjøre hvert amt til et lite rike! Deres kommunalforsamling er farlig, da den gir dem våpen i hende til det. De er ikke som våre uvant med representasjonens faser, tvert i mot! De har lett for å tale og eier en sakkunnskap som forbauser”.

Så leser vi at NHO vil ha 77 kommuner i Norge. Vestfold skal, for å gjøre administrasjonen så effektiv som mulig ha fire kommuner. ”Kartet er tegnet ut fra hva som er naturlige bo- og arbeidsregioner. Trendene viser urbanisering. Derfor må hver kommune ha en by”, sier Kristin Saga, NHOs regiondirektør i Vestfold til Tønsbergs Blad.

Når noen vil at politikk skal formes etter hva som er «naturlig», blir jeg uten videre skeptisk. En organisering etter NHOs ønsker, vil i mitt tilfelle gi en kommunestørrelse på mellom 70 og 80.000 mennesker. Jeg ser dette som ubegrunnet gigantomani. For Tjømes vedkommende vil det (hvis vi legger befolkningstallet til grunn) lokalbefolkningen en innflytelse som tilsvarer 3 av 45 representanter i Tønsberg bystyre. Ut fra en demokratisk tankegang mener jeg vi i vårt lokalmiljø har en så radikalt forskjellig holdning til en rekke sentrale politiske saker at det ville være et overgrep å avspise oss med en slik representasjon. Det vil være feil å overføre vår lokale selvrådrett til en Tønsberg bykommune når det gjelder reguleringssaker, bo- og livsvilkår (kultur, helse, eldreomsorg), flyktningepolitikk, skolepolitikk – og ikke minst natur- og miljøvernsaker. Det som fremstår som effektivt og naturlig for NHO fremstår for meg som unaturlig og ineffektivt.

Likevel er det åpenbart at verden har forandret seg siden 1930. Samferdselen er blitt revolusjonert. Tidligere var Sandefjord Tjømes mest naturlige by å reise til, i dag er Tønsberg udiskutabelt den byen vi identifiserer oss med. IKT har gjort oss i stand til å kommunisere enklere med hverandre. Behovet for fysiske møteplasser for å utøve politikk er ikke det samme. Sentralmaktens behov for å gjennomføre like standarder over hele landet, gir behov for å pålegge kommunene oppgaver de ikke tidligere hadde. I det siste året har statlige forordninger vært en velsignelse for Tjøme. Uten Fylkesmannens inngrep i kommuneplanen som vår Høyrestyrte administrasjon har lagt frem, ville vi ha blitt en mindre attraktiv kommune å bo og virke i. Dilemmaet for oss som fortsatt har tro på lokalpolitisk engasjement og innflytelse, er derfor at vi må skape en kommunestørrelse som gir best mulighet for å styre landet på en mest mulig demokratisk måte. Derfor støtter jeg tanken om at fremtidens kommuner i Norge bør ha en høyere minimumsgrense for befolkningen enn i det som er tilfellet i dag. I dag er Tjøme ikke en liten kommune i norsk sammenheng. Vår befolkningsstørrelse er omtrent gjennomsnittet i Norge (5000). Det regjeringsoppnevnte utvalget som ligger til grunn for kommunereformen har foreslått 15-20.000. Jeg synes den ideelle størrelsen på norske kommuner bør ligge så tett opp til denne grensen som mulig. Mitt hovedargument er demokratisk innflytelse, politisk engasjement og folks mulighet for å øve innflytelse på egen livssituasjon – uten at kulturelle og identitetsmessige sider ved lokalsamfunnet går tapt. At en sammenslåing av Tjøme og Nøtterøy for meg er det rette valget er heldigvis på linje med det flertallet av min kommunens innbyggere (i følge en opinionsundersøkelse) ønsker seg!

” De (lokalbefolkningen) har lett for å tale og eier en sakkunnskap som forbauser”, skrev altså prins Carl. Jeg tror NHO ville ha måttet erkjenne det samme dersom man hadde tatt seg bryet med å stikke fingeren i jorda. Og det er med ord og saklig argumentasjon at vi skal møte NHO-inspirerte tanker i tiden fremover.

 

Facebook i valgkampen

For tiden går det en merkelig diskusjon på FB-siden Kommunevalg Tjøme 2015. Noen mener at enkeltpersoner har ”tatt mye plass” og derfor trenger å bli satt på plass. Jeg fryser litt på ryggen av slike argumenter for vi må ikke glemme hva slikt egentlig dreier seg om – ytringsfrihet – og ytringskultur.

I løpet av de siste årene er verden snudd på hodet når det gjelder debattkultur. Sosiale medier er i ferd med å erobre seg en plass i et hittil elitestyrt offentlig ordskifte. Redaktører og journalister har inntil for et tiår siden, i en hellig allianse med politikere og representanter for næringsliv og organisasjoner, klart å skape et skille mellom styrende og styrte. Sammen har de skaffet seg en plass på toppen av den offentlige næringskjeden – og trukket stigen opp etter seg. Dette har blant annet Facebook gjort noe med. Aftenposten har i dag en artikkel som viser hvordan uetisk redaksjonsforvaltning kan ramme personer som ikke tilfredsstiller fordomsfulle holdninger blant journalister. Les den!

Bevares – sosiale medier har sine kostnader. Personvernet er under press, sarkasmene og injuriene hagler, anstendig ordskifte er jevnt over mangelvare. For noen av oss – som er opptatt av etikk, språk og språkfølelse er det av og til et mareritt å lese avisenes kommentarfelt.

Men ikke noe av dette rammer ”vår” side. Fra en litt famlende start utøver nå redaktøren det skjønn som en redaktør av og til er avkrevd – selv på en Facebook-side. Jeg var skeptisk en periode fordi jeg syntes administrator var litt for streng i sine vurderinger og fordi jeg ikke syntes hun var liberal nok i utøvelsen av sin rolle. Som førstekandidat for mitt parti, og fordi jeg mener det er viktig at hun får slike synspunkter fra politikerne, ba jeg om et møte med henne om dette. Jeg skal ikke tillegge dette treffet noen betydning, men jeg ble i alle fall bedre kjent med både henne og FB-siden, og min respekt for arbeidet hun gjør har ikke blitt mindre etter dette – snarere tvert i mot. Og aldri – aldri – har jeg sett tendenser til overtramp som fortjener reaksjoner og/eller utestenging. Kommunevalg Tjøme 2015 har nå vokst – og vokser fortsatt. Ikke noen annen arena på Tjøme kan mønstre en slik aktivitet i det offentlige rom.Det eneste jeg av og til kunne ønske meg er litt mer humør og jeg fryder meg hver gang noen tillater seg å lenke til artige sleivspark som setter politikken inn i et litt mer uhøytidelig lys. Noe av den beste humor som er skapt har med makt og politikk å gjøre!

Jeg har aldri vært opptatt av at noen tar for mye plass i slike spalter. Noen har bedre tid enn andre, noen er mer innsiktsfulle enn andre, noen har mer på hjertet. Å fordømme mennesker for å mene for mye er intet annet enn et alvorlig angrep på ytringskulturen vår. I min verden møtes argumenter med argumenter. Er man uenig står det fritt til hver enkelt å melde seg på i diskusjonen – eller å la være å delta. At noen synes mer enn andre, kan ikke klandres dem som deltar – bare dem som ikke gjør det.

Som politiker er det viktig for meg å være der folk er. Trekker vi oss unna sosiale medier, gjør vi både politikken og velgerne en bjørnetjeneste. Vi har, eller i alle fall burde ha – bedre kjennskap til kommunalpolitikken enn velgerne. Når vi i sosiale medier møter innspill og temaer som oppleves som umodne, kanskje utdebatterte og vedtatt, er det vår fordømte plikt å opplyse om – og debattere – dette. En kommune får aldri bedre politikere enn den fortjener. Det er i den offentlige samtalen at vi først og fremst skal veies og måles, ikke på bakrommene og i hemmelige møter med administrasjon eller andre maktpersoner.

En person har sagt hun vil trekke seg fra ”vår” Facebook-side fordi hun føler seg uthengt av et par debattanter. Slikt vil være et tap for FB-siden, et tap for politikerne og til syvende og sist et tap for henne. En debattside om viktige temaer i kommunevalgkampen er ikke et realityshow der noen skal dømmes ut og må reise hjem. Og derfor ville det være min største politiske seier til nå om jeg kunne bidra til at ”den utstøtte” nå kommer tilbake dit hun var.

Vi har alle en Maier-historie. Jeg har to…

Mens jeg skriver dette blir Fred Anton Maier bisatt i Nøtterøy kirke.

Vi skriver 16. januar 1966. Det er Norgesmesterskap på skøyter, på Marienlyst stadion i Drammen. Fred Anton Maier, mitt store forbilde – var skyhøy favoritt. Det var skitkaldt, men jeg holdt ut til langt utpå søndagen for å få med Maiers 10.000 meter og den påfølgende medaljeseremonien der jeg var overbevist om at Fred Anton skulle stå øverst på pallen…

Mange i min generasjon har problemer med å forstå unge jenters frydefulle hvin ved synet av Justin Bieber eller One Direction. Ikke jeg. For i 1966 kunne jeg ha gått gjennom ild og vann for helten fra Nøtterøy. Hver gang vi reiste på besøk til familien på Tjøme så jeg langt etter huset ved Borgheim der min kusines mann hadde innbilt meg at Maier bodde. Kanskje klippet han plenen, kanskje var han på vei til bilen…(i fjor fikk jeg vite av Pål Syse – som vet hvor alle bor på Nøtterøy – at jeg hadde sett på feil hus). Jeg leste alt om Maier i avisene og satt klistret foran radioen ved hvert stevne han deltok. Kupper’n var akkurat litt for gammel for meg, men Maier var den unge og friske, sympatiske idrettsmannen – en som alltid innfridde. Kupper’n var litt for breial på en måte, litt for mye showmann. Jeg likte han, gudbedre, men ikke så godt som den mye mer beskjedne Maier. Også trodde jeg altså at jeg visste hvor han bodde – og skåret poeng på det hver gang vi diskuterte skøyter på skolen. Og det var ofte…

I 1966 var min mor leid inn som servitør på Park Hotell i Drammen, der NM-banketten skulle holdes. I lang tid hadde jeg forberedt meg. Mor, et svært pålitelig menneske, fikk med seg papir og blyant og beskjed om å få Fred Anton Maiers autograf. Som takk for det hadde jeg på metallsløyden hamret ut et tinnfat på 15×10 cm – min gave til den nybakte norgesmesteren. Prestasjonen var i ytterkanten av min kompetanse, og jeg innbiller meg den dag i dag at det aldri har vært laget et flottere tinnfat.

Fred Anton ble aldri Norgesmester den kalde søndagskvelden på Marienlyst Stadion For opp av hatten spratt kaninen Svein Erik Stiansen (faren til alpinisten Tom Stiansen) som på dette tidspunktet var en mye dårligere skøyteløper enn TT-mannen fra Nøtterøy. Stiansen gikk en inni granskauen sterk 1500-meter som Fred Anton var langt unna å matche. Min helt hadde en teoretisk sjanse til å ta ham igjen ved å gå 29 sekunder fortere på 10.000, men i samløp med den formsterke OSK-løperen ga Maier opp etter 5000 meter og nøyde seg med å skli inn til distanseeier.

Maier tok tapet med fatning. Det gjorde ikke jeg. Jeg var tretten år, men gråten var ikke langt unna da jeg gikk hjem. Bankett ble det uansett. Mor serverte, og overrakte tinnfatet – nå som et plaster på såret. Jeg sov da hun kom hjem, men morgenen etter ga hun meg stolt bankett-menyen, med autografen til samtlige elitedeltakere – Per Ivar Moe, Magne Thomassen, Bjørn Tveter (en annen TT-løper) sammen med norgesmesteren og – selvsagt Fred Anton Maier.

To år senere bodde jeg i London, men skøyteinteressen hadde ikke avtatt. Jeg hadde fortsatt kladdebøkene med Maiers rundetider på 5- og 10.000 meter. Problemet var radiomottakingen, for britene har aldri vært- og kommer aldri til å bli en skøytenasjon. Løsningen ble det stedet i London der jeg hadde søkt meg frem til det beste mottakerforholdet for mellombølgesendingene. På gode dager kunne jeg, på den medbrakte Kurer’en, ta inn NRK fra tårnet i den norske sjømannskirken. Og det var her, klistret til mottakeren, at jeg fikk med meg Fred Anton Maiers seier på 5000 meter under OL i Grenoble. Akkurat der og da var jeg den eneste nordmann i London som registrerte at Nøtterøy-mannen hadde erobret sitt første OL-gull. Og jeg husker fortsatt hvordan alles oppmerksomhet var rettet mot meg da journalisten in spe kunne rapportere om resultatet for et svært så oppmerksomt publikum – midt i kirkekaffen. 1968 var for øvrig Fred Antons store år – han fikk sølv på 10.000 i OL, gikk til topps både i EM og i VM, fikk Oscarstatuetten og Sportsjournalistenes statuett som ”årets idrettsmann”. Året før hadde han fått Egebergs ærespris – Fred Anton var også en fremragende syklist.

Jeg møtte ham aldri og nå får jeg heller aldri mulighet for det. Kanskje like greit – for slik kan jeg fortsatt leve i troen på at tinnfatet i alle disse årene prydet hans hjem.

Og så kan man saktens lure på hva denne historien har med Venstrepolitikk, Johan Sverdrup og lokalpolitikken på Tjøme å gjøre. Ikke noe annet enn at jeg godt kan tenke meg, om et par år, å være innbygger i samme kommune som der min ungdoms helt er stedt til hvile…

Forgubbing og kommunereform

Forgubbing av min lokalkommune er nylig blitt brukt av statens representant i fylket som argument for at Tjøme bør slås sammen med Nøtterøy og Tønsberg i en storkommune. I denne argumentasjonen ligger en underforstått påstand om at små kommuner med mange pensjonister i forhold til den yrkesaktive delen av befolkningen, vil utgjøre en økonomisk belastning frem mot 2040.

Til mitt fag hører kildekritikk. Jeg blir for eksempel alltid skeptisk når jeg får høre at tallenes tale er klar. Tolkningen av tallene er alltid en del av fakta. Derfor er det grunn til å se nærmere på forgubbingspåstanden slik den nå brukes politisk av fylkesmannen.

Erling Lae har hentet tall fra Statistisk Sentralbyrå. I dette tallmaterialet går det frem at vi i Tjøme kommune i 2014 hadde 4,1 personer i yrkesaktiv alder per personer over 67 i befolkningen. I følge tallene vil vi i 2040 bare være 1,8 personer til å ”forsørge” dem over 67. Jeg er enig med Lae i at dette i utgangspunktet kan virke alarmerende, men hva ligger bak tallene – og som fylkesmannen snakker mindre om?

Statistisk sentralbyrå opererer med begrepet ”forsørgerbyrde” og ”total forsørgerbyrde” i befolkningen. Det først begrepet dreier seg om personer over 67, det andre tallet refererer til personer i aldersgruppen 0-19 i tillegg til dem over 67. Dette gir mening på landsnivå, det er jo staten som ”forsørger” de over 67 gjennom pensjonen (som pensjonistene riktignok også har betalt for). Men på kommunenivå blir tallet mindre interessant. Pensjonister får stort sett sin inntekt fra Staten og betaler skatt til kommunen. I så måte blir pensjonistene bare en byrde i den grad de samlet sett belaster kommunale tjenester mer enn de betaler i skatt. Mer interessant blir det å betrakte den såkalte forgubbingen dersom man i statistikken over forsørgerbyrde trekker inn personer under 20. For en mindre andel befolkning under denne aldersgrensen fører jo uvilkårlig til en relativt sett mye mindre økonomisk belastning på kommunen. Ungdom betaler jo ikke særlig mye skatt og utgjør derfor nesten utelukkende en ”utgiftspost”.

Med andre ord er det godt mulig å snu argumentasjonen til Lae. Et tall som 1,8 i yrkesaktiv alder per person over 67 kan gi bedre økonomi enn for eksempel Tønsberg som har 2,8 i inntektsgivende alder for samme gruppen.

Hva har så SSB å si om den totale forsørgerbyrden for våre tre kommuner? I 2040 vil vi på Tjøme, igjen i følge fremskrivningene til SSB, være 1115 personer under 20 (opp fra 1038 i år). På Nøtterøy er tallene hhv . 5628 mot 5380). For Tønsberg er tallene 11944 mot 9795 i år, altså en forholdsmessig mye sterkere økning. Den totale forsørgerbyrde, der barn og eldre blir slått sammen, blir, dersom man tar disse tallene med i betraktning, relativt lik for de tre kommunene. I Tønsberg regner SSB at det blir 1,3 yrkesaktive per barn+eldre i 2040, på Nøtterøy er tallet 1,2 og på Tjøme 1,1 (tallene for i dag er hhv 1,6 – 1,4 og 1,6)

Hvis vi forutsetter at inntektsregnskapet for de eldre isolert sett går i pluss (altså at de legger igjen mer i kommunekassa enn de koster – hvilket er vanskelig å hente ut eksakte tall om) og at yngre derimot er en ”mer kostbar” del av befolkningen, vil sannsynligvis forgubbingen ”lønne” seg, rent økonomisk. Hvis vi i tillegg legger inn at pensjonsalderen justeres oppover med 3-5 år, vil selvsagt tallene se helt annerledes ut – og til fordel for Tjømes økonomiske situasjon.

På den annen side er jo mye av kommuneøkonomien basert på statlige overføringer, altså inntekter som blant annet er ment å utligne forskjellene som skapes av ugunstig alderssammensetning av befolkningen. Hvert år gjøres det opp regnskap mellom staten og kommunen basert på såkalte kriteriedata. Sammenlignet med landsgjennomsnittet blir for eksempel Tjøme, i 2015, trukket i overkant av 6 millioner kroner gjennom inntektssystemet. Dette skyldes i hovedsak lave barnetall – altså bortfall av de utgiftene kommunen ville ha hatt ved normal aldersfordeling. Det er liten grunn til å tro at ikke dette overføringssystemet skal overleve uansett hva slags kommunemodell vi vil bestemme oss for.

Noe annet dreier seg om det rent sosiale. Som gammel gubbe vil jeg helst bo i et samfunn som har et relativt stort antall yngre i befolkningen. Derfor er jeg enig i at vi bør etterstrebe å øke den yrkesaktive andelen av befolkningen. Men dette kan jo umulig løses ved å slå sammen kommunene i vår region. De eldre vil uansett være blant oss – og helst i vårt lokalmiljø der de har sin forankring. Som enslig kommune besitter Tjøme omtrent de samme virkemidlene for å tiltrekke seg en ung befolkning til vårt nærområde som en storkommune der Tønsberg er med.

Til grunn for det overnevnte tallmaterialet ligger en tanke om at helse- og livskvalitet holdes konstant over perioden 2015 til 2040. Men kan vi forutsette det? Neppe, etter min mening. Når jeg har engasjert meg lokalpolitisk er det nettopp med tanke på å gjøre Tjøme til et attraktivt bo- og oppvekststed for barnefamilier. Jeg har stor tro på at vi skal lykkes med det, ikke minst fordi vi vet at natur og frisk luft vil bli satt større pris på i årene som kommer. Dessuten vil jeg bidra til å gi våre eldre landets beste tilbud. Jeg vil tilrettelegge for at vi kan jobbe lenger – blant annet ved å sørge for en radikal IKT-utbygging, strekking av fibernett etc. Tjøme har i dag et svært aktivt eldremiljø preget av at folk kjenner hverandre og engasjerer seg lokalt, ikke minst som frivillige. Fokuset på dette må skjerpes. Vi må ta samhandlingsreformens krav om forebyggende helse alvorlig. Det vil gi en friskere og mer oppegående (”produserende”) eldre del av befolkningen. Jeg har tro på at den mest radikale endringen av vårt samfunn frem mot 2040 vil skje ved at pensjonistene, som stadig blir friskere, vil yte mer, både til fordel for seg selv og sitt lokalsamfunn. Lykkes vi i dette, vil vi kunne ”overføre” en stadig større del av det kommunale budsjettet til de yngre generasjonene i form av bedre aktivitetstilbud, idrettsbaner m.m. I tillegg mener jeg kommunen i mye større grad bør legge til rette for at flere hytteeiere – med god økonomi og muligheter for å jobbe hjemmefra – skal melde flytting til Tjøme og dermed bidra vesentlig mer til økonomien i kommunen (der de fra før oppholder seg mer enn halve året). Selvsagt fins det skjær i sjøen. Vi vet i liten grad hvor mye økt levealder i kombinasjon med økt forventning til helsehjelp, vil belaste vår økonomi. Vi vet heller ikke hvordan en stor, og voksende gruppe av unge uføre vil påvirke regnskapet. Heller ikke hvordan et mer fremmedgjort miljø i en storkommune som Tønsberg vil påvirke kriminalitet, utrygghet eller sosial uro. Men det er liten grunn til å tro at en sammenslåing med Tønsberg vil gjøre livskvaliteten i Tjømesamfunnet bedre.

Heller tvert i mot.