Ungdommen, ungdommen, ungdommen

Under siste folkemøte på Tjøme – i tilknytning til kommunereformen – foreslo en av Høyres representanter at 16-åringene i kommunen skal høres i den opinionsundersøkelsen som skal foretas i slutten av mai. Han tok ordene ut av munnen min (hverken han eller jeg hadde vel fått med oss at det for lengst er besluttet at 16-åringene skal høres i opinionsundersøkelsen).

Men jeg mener vi bør gå lengre enn som så. Stemmerett for 16-åringer må etter min mening prøves ut i stor skala. Av og til må politikere være så ærlige å innrømme at vi har sovet i timen. 1. juni i fjor gikk fristen ut for å slenge seg på muligheten for å bli med på regjeringens igangsatte forsøk med stemmerett for 16-åringer. I Tønsberg foreslo Venstres Suzy Haugan at byen skulle søke om å få bli med på prøveordningen. Hun fikk tommelen ned. Vi burde ha gjort det samme på Tjøme. Men – for å omskrive et sitat – vi er så få her i bygda og det kan være vanskelig å henge med for folkevalgte som har bunker med papirer å sette seg inn i til hvert møte i kommunen.

Et krav om å senke stemmerettsalderen virker merkelig for mange. Jo eldre vi blir, jo yngre blir ungdommen. For mitt eget vedkommende – jeg jobber med ungdom stort sett i aldersgruppen 18 – 25 – blir jeg av og til overrasket over det relativt lave kunnskapsnivået om politikk og samfunn som preger generasjonen. På den annen side er jeg ofte like overrasket over hvor modne de er på andre av livets områder. De tar til seg lærdom mye raskere enn jeg selv husker å ha gjort det – de har innsikt i læringsmetoder og datainnsamling som stadig forbløffer meg. De suger til seg kunnskap om samfunnet på en måte som er en utfordring for deres lærere – og evnen til kildekritikk er høyt utviklet. La gå at mye av tiden brukes til tullete nettoppslag og likes på Facebook, men trender og interessefelt etablerer seg raskere enn før, og dersom verdifull kunnskap gjøres interessant og relevant for generasjonen, er det ingen grenser for hvor mye som kan absorberes på kort tid. Det er denne bølgen av relevant kunnskapstørst som en nedsetting av stemmerettsalderen må bygge på.

Og det kan vi begynne med å bygge på allerede nå. Her i bygda står vi overfor det viktigste veivalget i vår historie. Det er snakk om å oppløse kommunen. Den nevnte representanten fra Høyre har selvsagt helt rett i at 16-åringene bør få være med å bestemme om kommunen skal søke seg sammenslått med Tønsberg og/eller Nøtterøy – eller velge å bli stående alene. Men det han ikke nevnte i sitt innlegg er at forut for en slik prosess må ungdomsskolen i kommunen (og videregående på Nøtterøy) sette i gang et omfattende prosjekt for å informere om valgalternativene. Det behøver ikke være så ressurskrevende og kan etter min mening best gjøres ved å invitere til flere debatter på skolen med deltakelse fra hele det politiske spektret samtidig som samfunnskunnskapslærerne skolerer de unge i demokrati, representasjon og generell samfunnsforståelse – med særlig vekt på kommunalkunnskap. Og hvorfor ikke arrangere et reelt skolevalg om temaet i bakkant av en slik prosess? Det må da være langt mer interessant enn å integrere ungdommen som en liten gruppe i en opinionsundersøkelse? Jeg mener selvsagt ikke at elever i ungdomsskolen og på videregående alene skal avgjøre bygdas videre skjebne, men en debattrunde på skolene vil gi politikerne verdifull innsikt i hvordan denne generasjonen ser på spørsmålet. Som en tilleggseffekt vil de/vi folkevalgte lære seg/oss å kommunisere politikk på en måte de/vi ikke er vante med. Vi må rett og slett lære oss å snakke prinsipielt og kunnskapsbasert – ikke slenge rundt oss med floskler, forutinntatte meninger og henvisninger til snøen som falt i fjor.

Bygget på erfaringene fra en slik runde, kan også kommunen starte en prosess for å igangsette stemmerett for 16-åringer ved kommende valg. Etter høstens kommunevalg vil vi ha skaffet oss betydelig erfaring på dette området, blant annet fra Horten – som gikk motsatt vei av Tønsberg da bystyret klubbet ned Suzy Haugans forslag. Der får ungdommer på 16 år anledning til å legge sin stemme i urnene 14. september. En av de viktigste årsaken til å senke stemmerettsalderen er ikke bare at 16-åringer bør ha innflytelse på sin egen hverdag, men at de i denne aldersgruppen er betydelig mer åpne for samfunnskunnskap enn folk som har begynt i arbeid, fått unger og er (trist som det er) mer opptatt av å bygge hus og hjem enn å delta i samfunnslivet. De delene av Europa som har hatt ordning med å la 16-åringer stemme ved valg, har opplevd en sterkere valgdeltakelse blant de yngste velgerne enn i gjennomsnittsbefolkningen. Samfunnskunnskapsfaget vil få en helt annen betydning dersom ungdommene vet hva en valgurnene er og samtidig får inntrykk av høytideligheten og alvoret i demokratiske prosesser. Faget vil gå fra å være teori til å bli instrumentelt. Det er nå mer enn ti år siden KrF’s leder Dagfinn Høybråten slo seg opp med slagordet ”Barna. Barna. Barna.” han ble øyeblikkelig latterliggjort . Uten å blunke parafraserte Aps partisekretær Martin Kollberg ham med å proklamere ”Fagbevegelsen. Fagbevegelsen. Fagbevegelsen”. Høyres tenketank, Civita, visste straks å gjøre narr av ham. “Venstresiden har som kjent vært mest opptatt av kos og frukt. Det er ikke tilfeldig at det heter fagbevegelsen og ikke kosebevegelsen”, skrev en medarbeider av Cristin Clemet. Det er derfor med forventinger om et liv som evig satireobjekt at jeg nå foreslår: Ungdommen. Ungdommen. Ungdommen. Vi sees i gymsalen på ungdomsskolen – til debatt!

Hva er det med Miljøpartiet?

Sammen med den grønne knoppskytingen på trærne begynner det nå å avtegne seg klare standpunkter når det gjelder Tjøme og kommunereformen. En informasjonsbrosjyre er sendt ut på bakgrunn av en rådmannsutredning, det er avholdt tre folkemøter og debatt-temperaturen stiger i kommunen. Dette lover godt foran årets kommunevalg der det skal velges representanter som skal foreta det endelige veivalget for kommunens skjebne. Under folkemøtene har bygdas Høyre-ordføreren gjort et poeng av at han anbefaler en Tønsberg-Nøtterøy-Tjøme-løsning (TNT) som ordfører og ikke Høyre-representant. Fylkesmannen, Erling Lae, den tidligere Høyre-byrådslederen i Oslo gjør også et stort poeng av sin upartiske holdning til spørsmålet. Men ingen som har vært til stede på møtene kan være i tvil om at også Lae foretrekker en storkommune. Tilfeldigvis er det ingen i Tjøme Høyre som har uttrykt den aller minste uenighet med de to. Partiet går helhjertet inn for TNT.

 

I går ble det klart at Arbeiderpartiet, til tross for intern uenighet, har skjønt at det ikke går an å gå til høstens valg uten en anbefaling til velgerne. I løpet av kort tid vil partiet ta stilling, og det skal bli spennende å se hvordan et større mindretall i AP vil forholde seg etter at det skjer. For i dette spørsmålet kan det ikke være snakk om noen salomonisk løsning. Det foreligger tre alternativer og ingen av dem kan kombineres med noen av de andre.

Fremskrittspartiet, som har ligget usedvanlig lavt på folkemøtene, har flagget et klart ja til Nøtterøy/Tjøme-alternativet.

Det ble på møtet i går også klart at Fellesliste av SV og Rødt går for det såkalte 0-alternativet – at Tjøme skal fortsette som egen kommune.

Tjømelista og Venstre har argumentert for en sammenslåing med Nøtterøy, men ulikt noen de andre grupperingene vil ikke disse partiene ha noen folkeavstemning i tilknytning til valget.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er så langt det eneste partiet som stiller liste, som ikke har tatt stilling – og heller ikke har sagt at det vil gjøre det før valget. I går så Randi Hagen Fjellberg, ordførerkandidaten til MDG, at partiet har som prinsipp å ”lytte til folket” i slike spørsmål.

Det kan synes besnærende og sparer sikkert partigruppen for mange interne stridigheter, men er for lettvint. Velgerne kommer til å straffe dem hardt for denne unnfallenheten. Ingen kan be om folks stemmer uten å gjøre det klart hva partiet står for – særlig i den viktigste saken i kommunens historie.

Straffen vil bli dobbel – for også de partiene som ikke har gjort det klart hvordan resultatet av folkeavstemningen skal tolkes, kommer til å slite. I går bagatelliserte Gunstein Sundene (H) det store problemet hans parti står for i denne saken. Han vil stå fritt til selv å definere hva ”et klart mandat” fra folkeavstemningen vil bestå av. Dette vitner etter mitt skjønn om mangel på respekt for dem som legger sin stemmeseddel i urnen. En folkeavstemning med tre valgalternativer er i statsvitenskaplig sammenheng en pussig konstruksjon. Så vidt jeg vet har landet aldri opplevd en slik avstemning. Ikke så rart – for hva består et flertall i når velgeren står overfor tre valg? Igjen er det nødvendig å være konkret for å illustrere Gunstein Sundenes vanskelige standpunkt: Hva om vi ender i 40% TNT, 30 % NT og 30% T? Er dette et klart flertall? Ikke så etter mitt skjønn – fordi vi ikke har noen mulighet for å sjekke ut preferansene til dem som stemmer NT eller T. Hva hvis det er slik at disse velgergruppene (som til sammen utgjør 60% av stemmene – altså et slags flertall) kanskje heller vil slå seg sammen om et felles standpunkt enn å gå for Tønsberg.

Sundene kunne ha kommet unna problemstillingen ved å forplikte seg til kun å fortsette sitt TNT-løp dersom mer enn 50% av stemmene støtter dette. Det ville ha gitt mening i demokratisk sammenheng. Men både Sundene og jeg vet at slik stemningen på Tjøme er for tiden, kommer dette neppe til å skje. Slik jeg tolker Høyre ønsker partiet derfor å gjøre som reven – skaffe seg to utganger: Partiet vet at det vil tape stemmer på (som eneste parti) å gå for TNT – uansett valgutfall. Derfor holder Høyre fast på at det vil se an folkeavstemningen. Slik håper partiet at det skal holde på de Høyrevelgerne som helst ser at Tjøme slår seg sammen med Nøtterøy.

Problemet med en slik holdning er at velgerne ikke er dumme. TN-stemmene som tradisjonelt stemmer Høyre, forstår at deres parti gjennom sin prinsippløse holdning prøver å skaffe seg en blankofullmakt til å la partiledelsen skalte og valte med resultatet fra folkeavstemningen som det vil.

Dette rammer selvsagt også de andre partiene som lar seg besnære av argumentet om å la folkets røst høres. Ingen av dem kunne ha festet seg ved det mest klargjørende spørsmålet som er kommet fra salen under de tre folkemøtene som er avholdt. På første møtet spurte en av deltakerne: Hvorfor i all verden skal jeg stemme under folkeavstemningen?

Og uten at politikerne kan svare på dette, har vi et demokratisk problem.

Venstres råd i denne saken etter mitt skjønn den eneste farbare veien å gå: Stem på det partiet som du føler best kan kjempe for det standpunktet du selv har i spørsmålet om kommunesammenslåingen! Husk at det er det nye flertallet i kommunestyret som eventuelt kommer til å føre forhandlinger om en sammenslåing. Som velger må du sørge for at det partiet som står for ditt standpunkt får flertall. Bare et slikt flertall har troverdighet i forhandlinger med en annen kommune. Det er den beste – kanskje den eneste – garantien du har for at din stemme faktisk betyr noe.

Dette betyr ikke at Venstre er motstander av folkeavstemning i enhver sammenheng. Ved klare ja/nei-alternativer i enkle fremforhandlede saker (ja/nei til alkohol, målform i kommunen etc) kan slikt ha noe for seg. Men i en sak som inneholder så mange tolkningsmuligheter og fremtidige forhandlingssituasjoner, gir en folkeavstemning ingen mening. Det dreier seg heller langt på vei om et varslet bedrag.

Folkeavstemning som ideologi

Fylkesmannen i Vestfold, Erling Lae, har rost min hjemkommune, Tjøme, for at vi har hatt et ryddig forhold til kommunereformen i vårt område. Jeg er ikke så sikker på om rosen er fortjent.

I kommunen vår står det om tre alternativer: Tjøme kan velge å gå sammen med Nøtterøy, vi kan velge Nøtterøy og Tønsberg (det såkalte TNT-alternativet) eller vi kan velge å stå alene. Alternativet Tønsberg/Tjøme er i realiteten en vanskelig konstruksjon. For det første ligger Nøtterøy mellom kommunene og for det andre har Nøtterøy allerede slått fast at noen sammenslåing med Tønsberg ikke kan komme på tale nå. Nøtterøy har avsluttet prosessen med Tønsberg fordi det relativt tidlig ble klart at befolkningen vil stå på egne ben eller eventuelt gå sammen med Tjøme – forutsatt at Tjøme vil. Nøtterøy avsluttet prosessen med en stemmes overvekt i kommunestyret (Høyre stemte for en avvikling av prosessen til tross for at partiet mener at de to kommunene bør slå seg sammen – og har måttet tåle mye kritikk for dette).

Da skulle man tro at alternativene er krystallklare og at det befolkningen på Tjøme må ta stilling til er ett av to: Stå alene eller gå sammen med Nøtterøy. Disse to alternativene egner seg etter mitt skjønn godt for å la befolkningen selv bestemme – hvis det ikke var for tre forhold: 1) Beslutningen om kommunesammenslåing faller sammen i tid med kommunevalget til høsten og 2) Flere av partiene i kommunen er foreløpig sterkt splittet i synet på sammenslåing og ønsker å la en folkeavstemning bestemme for seg samt 3) Flere Høyre-politikere håper nå på å bruke et flertall på Tjøme for TNT som en brekkstang for å snu flertallet på Nøtterøy.

Situasjonen er ikke ideell fra et demokratisk synspunkt. Vår styreform er bygget på representativitet. Vi velger enkeltrepresentanter til et kommunestyre. Det er disse representantene som til syvende og sist kommer til å beslutte en sammenslåing. Folkeavstemninger kan bare være rådgivende. I en så alvorlig sak som en eventuell avvikling av hjemkommunen har velgerne selvsagt derfor krav på å få vite hvor enkeltrepresentantene på valg står i et slikt spørsmål. Demokratisk sett kan selvsagt dette løses ved at partiene avkrever en lojalitetserklæring fra sine listekandidater om å følge et folkeflertall (hva nå det er – jeg kommer tilbake til det). Partiet binder sine representanter. Men dette er ikke juridisk mulig, og antakelig heller ikke politisk holdbart. En valgt representant kan, etter forhandlinger med en annen kommune, komme til at betingelsene som blir satt av den andre kommunen er urimelige og at han/hun vil avvise hele tanken om en sammenslåing til tross for hva ”folket” mener. Dette er en høyst reell problemstilling for Tjøme siden vår befolkning bare vil utgjøre 20% av en Nøtterøy/Tjøme-kommune og mindre enn 10% av en TNT-kommune. Vi er således særlig sårbare i en forhandlingssituasjon.

Så vidt jeg kan se, tilhører det sjeldenhetene at et parti unnlater å ta stilling i en slik sak i forkant av et kommunevalg. Bakgrunnen for det er åpenbar: velgerne vil ikke gi sin stemme til et parti som ikke tar stilling i en så viktig sak som en kommunesammenslåing. Når for eksempel Arbeiderpartiet på Tjøme er så sterkt splittet i denne saken at partiet velger å skyve opinionen foran seg, vil partiet oppfattes som prinsippløse vegrere. Historisk sett har partiet ved folkeavstemningene om EU-medlemskap nærmest blitt slitt i stykker ved å anbefale medlemskap mens befolkningen ønsket det annerledes. Men verken for statsminister Bratteli (i 1972) eller Gro Harlem Brundtland (1994) var det et alternativ å unnlate å ta stilling. Den verst tenkelige løsningen for landets største parti ville være å gå inn i en folkeavstemning uten å gi velgerne et klart råd. Det er tross alt det vi har politikere til for.

Kommunestyret på Tjøme har vedtatt en totrinnsprosess frem mot en avgjørelse om en eventuell sammenslåing: I mai skal det avholdes en opinionsundersøkelse og ved valget 14. september skal folket uttale seg i en separat avstemning. En slik prosess, som for øvrig Venstre stemte mot, må nødvendigvis føre med seg at velgerne i god tid har klart for seg 1) hva avstemningstemaet er og 2) hvordan partiene (og enkeltrepresentantene i partiene) forholder seg til å tolke dette avstemningsresultatet.

La meg illustrere denne problemstillingen med følgende episode fra et av folkemøtene som nylig ble avholdt: Høyres representant uttalte at han, til tross for at partiet går inn for en TNT-sammenslutning, vil bøye seg for ”et klart flertall” i folkeavstemningen. Jeg kan ikke tro at representanten regner med å slippe unna uten å bli avkrevd svar på hva som menes med et slikt flertall. Ved å henvise til et tolkbart resultat gir han seg selv på mange måter en blankofullmakt til å vurdere folkeavstemningen som han vil. Enhver sentral politiker ville umiddelbart blitt latterliggjort i pressen ved et slikt utsagn, men i lokalpolitikken er det, fortvilende nok, mulig å slippe unna med å unnlate å svare for seg.

Å bruke et eventuelt ja til TNT på Tjøme som en brekkstang for å få Nøttlendingene til å bli med på lasset kan virke som et siste desperat forsøk på å redde Høyre unna en alvorlig velgersvikt ved valget. Partiet har i dag ordføreren i alle de tre kommunene, men av disse er det åpenbart Nøtterøys ordfører som er i den verste kattepinen. Han vet godt at velgerflertallet på øya ikke vil hoppe til køys med Tønsberg. Han har derfor avbrutt utredningen av en sammenslåing med byen til tross for at han og hans parti ser dette som den mest attraktive løsningen. Han sier med andre ord nei, men mener ja – opplagt fordi han regner med at dette er hans eneste mulighet for å bli sittende som ordfører. Hans parti avviser samtidig folkeavstemning som politisk løsning – selvsagt fordi partiet på denne måten vil kunne komme til å bli bundet i neste valgperiode til å ikke argumentere for en sammenslutning med Tønsberg. Ikke for noen pris ønsker Nøtterøy Høyre å komme i en slik posisjon. På den annen side fremstår dermed partiet i de tre kommunene som litt merkelig – på Nøtterøy argumenteres det prinsipielt sterkt mot folkeavstemning mens man på Tjøme argumenterer like sterkt prinsipielt for å la folket få bestemme.

Vi vil selvsagt aldri få ”et klart flertall” i en folkeavstemning der velgerne må forholde seg til tre alternative voteringstemaer. La oss ta dette konkret: Ved et tenkt, men ikke helt usannsynlig – avstemningsresultat på Tjøme ender det slik: 1) 30% vil at nåværende kommunestruktur skal bestå 2) 40% vil at Tjøme og Nøtterøy skal bli ett og 3) 30% går fot TNT (vi må forutsette at 60% av befolkningen har stemt, men dette er selvsagt langt fra sikkert).

I normale omstendigheter vil de fleste tolke dette som at Tjøme har valgt seg Nøtterøy – basta! For Høyre vil dette være et uønsket alternativ og partiet ville derfor, men en viss rett, kunne påberope seg at flertallet ikke er klart nok. Det er tross alt mindre enn halvparten av stemmene, og kanskje så lite som 20-30% av velgermassen, som har gått for dette alternativet. Skulle situasjonen være motsatt – at 40% går for TNT og 30% for Nøtterøy alene, vil partiet kunne argumentere på motsatt måte: Flertallet er klart nok – det er tross alt det et de fleste på Tjøme har ønsket seg.

Det samme gjelder for så vidt Fremskrittspartiet på Tjøme som er for en sammenslåing med Nøtterøy, men som samtidig vil ”la folket høres” i et referendum. Også dette partiet vil stå fritt til å tolke ”flertallet” som det vil. For dette partiet vil situasjonen (med 40% for TNT) kunne tolkes negativt: Flertallet av tjømlingene (30% + 30%) ønsker seg jo ikke til Tønsberg – og det er det som må være det avgjørende!

Når det gjelder Miljøpartiet og Arbeiderpartiet, som foreløpig ikke har tatt stilling, er situasjonen egnet til å forvirre velgerne. Kandidatene på deres liste ber om folkets tillit, men samtidig vegrer de seg for å uttale seg om hvordan de skal tolke et avstemningsresultat. Velgerne vet med andre ord ikke hva de vil få dersom de stemmer på disse partiene under valget. I det viktigste spørsmålet i kommunens historie har partiene hiitl valgt å ikke rådgi sine velgere. Erfarne politikerne vet selvsagt at dette kommer til å straffe seg ved valget, men kostnadene ved å ta stilling nå (og dermed splitte partienes grupper) er tydeligvis større enn kostnadene man risikerer ved velgerflukt. Dermed avventer man den opinionsundersøkelsen som skal finne sted i kommunen i slutten av mai, før man bestemmer seg for hvilken vei kappen skal vendes.

Hvis MDG og AP går for ett av de to sammenslåingsalternativene engang i juni, blir selvsagt ikke situasjonen lettere for dem. Da vil de havne i den samme uklare situasjonen som Høyre og FrP: velgerne kan umulig vite med sikkerhet hva de vil få dersom de stemmer på deres kandidater! Alt blir overlatt partienes tolkninger av hva ”folket” mener. Derfor må partiene – dersom de velger å klargjøre sin holdning til spørsmålet – samtidig gjøre rede for hvordan de skal tolke ete avstemningsresultat. Som jeg har vist er dette ikke enkelt å avklare – med mindre man gjør som Jagland – å sette en prosentsats (36,9) for oppslutningen under valg. Og mange av oss husker hvilke katastrofale følger en slik løsning fikk.

Dette er bakgrunnen for at Venstre har avvist tanken om en folkeavstemning. Vi vil bare la oss binde av vårt program der vi går for forhandlinger om en sammenslåing med Nøtterøy. Dette ber vi om velgernes støtte til og slikt forplikter uansett hva en folkeavstemning måtte bringe med seg. Skulle avstemningen ende med et ja til Tønsberg, vil vi stemme imot i kommunestyret – uansett. Dette skylder vi dem som har stemt på oss. For oss fremstår fagre løfter om ”å la folket bestemme” bare uttrykk for en tom retorikk, en ideologi der et folkeflertallsargument brukes av partiene for å skape seg manøvreringsrom til å gjøre som partiene vil.

Når Venstre har sagt ja til forhandlinger med Nøtterøy om sammenslåing, betyr dette ikke at vi automatisk starter fusjonsprosessen. Vi vil selvsagt avvente resultatet av forhandlingene før det blir gjort et endelig vedtak i saken. Vi selger oss ikke for enhver pris. Her er det bl.a. helsetilbud, skoler, barnehager og bibliotek i spill, og det er åpenbart at vi ikke kan akseptere at befolkningen får et dårligere tilbud enn det vi har i dag.

 

 

 

Hvorfor trenger vi et bibliotek? …

Verden er da så full av heldigitaliserte tilbud? E-avisene tar over for papiret, e-bøkene fins i stadig større antall, det inngås avtaler om opphavsrett som gjør at bøker frigis lenge før den vanlige grensen på 70 år fra forfatterens dødsår. Hvorfor trenger vi hyllemeter på hyllemeter med papir som samler støv?

 

Svaret er enkelt. Det er nettopp vår digitaliserte verden som gjør at vi trenger offentlig finansierte, ikke-kommersielle møteplasser – i dag og i morgen mer enn noensinne. Teknologien er i ferd med å skape en ensom verden. Elektronisk kommunikasjon kan ikke erstatte varmen i et blikk, trykket av en hånd – rådet fra et menneske du ikke har bedt om råd. Jeg ser daglig studenter som melder seg ut av fellesskapet. Privilegerte, intelligente, attraktivt utseende ungdommer som plutselig begynner å utebi fra studier som de har betalt mye for å ta eksamen i. Jeg får høre av medstudentene deres at mange av dem har snudd døgnet, de er blitt nattdyr som lever sitt liv i ly av dataskjermen. Når morgenen kommer orker de ikke delta i sosiale sammenhenger enten det er skole eller jobb. Mange arbeidsplasser opplever det samme. Og trygdebudsjettene øker.

 

Jeg tror selvsagt ikke at bibliotekene er svaret på alt. De kan ikke erstatte samtalen på postkontoret (kontoret som ikke lenger fins), de kan ikke erstatte ordvekslingen i bankkøen (banken fins ikke lenger), de kan ikke erstatte praten på bussen (bussrutene innskrenkes og matpakkebilistene overtar). De kan heller ikke erstatte praten på butikken etter at vi får varene sendt hjem på døren for å spare tid. Bibliotekene kan heller ikke overta for ungdomsklubbene. Men vi kan bruke dem til å bøte på noen av de negative utslagene av den tiltakende privatiseringen av det offentlige liv.

 

”Bibliotekene er, og bør i fremtiden være et tilbud helt uten terskel. Vi vet blant annet at bibliotekene er en av de viktigste integreringsarenaene vi har – og det skal det fortsette å være. I et moderne samfunn må folkebibliotekene utvikle sin rolle som møteplass og debattarena. Det stilles høye krav til folkebibliotek i dag. Bibliotekene må være tilgjengelige og innbydende og ha oppdaterte samlinger og utstyr. Lånerne forventer stadig mer digitalt innhold i biblioteksamlingene og at dette er tilgjengelig på en enkel og brukervennlig måte. En av hovedutfordringene er å utvikle bibliotekene slik at de fremdeles er relevante og kan ivareta sin samfunnsrolle.”

 

Ordene er ikke mine, men kulturministerens da hun i fjor talte på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings årskonferanse. Dette er store ord – og de forplikter:

 

På Tjøme er vi for tiden i en spesiell situasjon når det gjelder bibliotekets fremtid. Den er todelt: 1) Vi står foran en utvikling av sentrum i bygda dit et flertall mener at biblioteket bør flyttes og 2) Vi står foran en mulig kommunesammenslåing med Nøtterøy og eventuelt Tønsberg.

 

De fleste kjenner til at Tønsberg og Nøtterøy har et samarbeid over kommunegrensene gjennom et av landets flotteste bibliotek i slottsfjellbyens sentrum. Færre kjenner til at Tønsberg nylig har ”pynta brura” i sitt frieri med Tjøme ved ”forplikte seg til” at biblioteket skal bestå. Det synes temmelig søkt. Alle vet at bystyret ikke kan binde sitt flertall i neste kommunevalgperiode. Og noen vet også at den svake økonomien i byen har ført til kutt i by-bibliotekets budsjetter.

 

Biblioteket på Tjøme har en annen funksjon enn det store i byen nord for oss. Når vårt samfunnshus eventuelt rives (noe det ser ut til å være flertall for), må et nytt bibliotek ta inn i seg denne rollen. Vi trenger med andre ord en sal som kan huse et møte med opp til 150-200 mennesker. Over hele landet rapporteres det fra biblioteksjefene om for små lokaler til å fylle de funksjonene som kulturministeren (og andre) ser for seg.

 

Hva er så disse funksjonene – rent konkret?

 

Vi ser for oss at bibliotekene blir kommunenes kommunikasjonssentraler. De skal inneholde alt fra turist- og informasjonskontor til kurslokaler der det kan utdannes – og etterutdannes – kompetanse til å takle morgendagens IKT-utfordringer. Det må være like naturlig å gå på biblioteket for å lære seg det nyeste PC-verktøyet som å kjøpe nye klær. Nylig var jeg på et møte om digital kompetanse der mange støttet tanken på at søknader og annen offentlig kommunikasjon med fordel kan utføres til biblioteket hvis det der er tilgjengelig assistanse for å lete seg frem i datajungelen. Mange opplever det som stigmatiserende å bruke NAV-kontoret i slike sammenhenger. På biblioteket senker de trygde- eller arbeidssøkende skuldrene og opplever et fellesskap som inkluderer snarere enn ekskluderer. I et eget lokale kan det ytes leksehjelp fra frivillige – og kanskje også fra lærere. Omgivelsene er annerledes enn på skolen og kanskje fins det også en kafé i umiddelbar nærhet? Men aller viktigst: vi trenger store nok lokaler til offentlig samhandling – til debattmøter, til samtalekvelder, til inspirasjon for politisk aktivitet. Biblioteksjefene har med den nye bibliotekloven fått en større og mer uavhengig rolle. Jeg ser for meg at mye av kommunens kommunikasjon flyttes hit, for eksempel ved at ledelsen i disse kommunikasjonssentralene driver kommunens Facebook-side og fyller den med interessant, morsom og kontroversiell informasjon på en annen måte enn den kommunens ledelse kan tillate seg.

 

På sommeren befolkes Tjøme bibliotek av en større antall hytteboere. Men mens det i helsesektoren snakkes om at pengene skal følge pasienten er det ingen som snakker om det tilsvarende på kultursektoren. Det er derfor naturlig – fra et politisk perspektiv – å skaffe nasjonale kulturpenger til samlingssteder der gjestene strømmer til i hopetall og nærmest dominerer bygda i feriesesongen. Det er ikke mange kommuner som har slike utfordringer og vi har i så måte mye å vinne på å gå sammen med kommuner som Hemsedal og Geilo i et fremstøt mot statlige myndigheter.

 

I samtaler om fremtidig kommunestruktur er jeg tilhenger av å stille så få absolutte krav som mulig. Vi skal skape et nytt lokalsamfunn sammen – og det vil ikke være bra for prosessen om altfor mange absolutte krav stilles – fra noen av partene. MEN: det er ett unntak – biblioteket. For min del bør det stilles ultimatum fra Tjømes side dersom noen truer med å legge ned denne viktige funksjonen her ytterst i havgapet. Nøtterøy kan gjerne gå i forhandlinger med oss, men da må den nye kommunen belage seg på en styrking – ikke en svekking – av vår viktigste fellesarena. Bibliotekene er ikke som før – offentlige rom der de ansatte hysjende pekefingre råder grunnen – de er , og bør fortsette å være – fellesskap i praksis. Det må være like meningsløst å legge ned vårt bibliotek som å ta fra oss kirken.

 

På æren løs

(Publisert først i Klassekampen 15. juni, 2011)
Etter rettssaken som ambulansesjåfør Erik Schjenken har vunnet mot Dagbladet hadde pressen en unik sjanse til en vårrengjøring når det gjelder overgrep mot enkeltmennesker. Den sjansen er norske redaktører nå i ferd med å takke nei til.

Saken i Oslo Tingrett dreier seg om sonderingen mellom meningsytringer og faktaytringer, et kjernepunkt i pressejussen. Men først noen ord om hendelsesforløpet: Ambulansen forlot den skadede somalieren Ali Farah i Sofienbergparken fordi han, etter sjåførenes mening, var 1) utagerende og 2) ikke så sterkt skadet at det var grunn til å ta ham med i ambulansen. Dette viste seg senere å være en delvis feilvurdering. Årsaken til at Farah ble overlatt til politiet er siden utdypet av ambulansesjåførene og støttet av medisinere som mente at Farahs symptomer, til og med for leger, kunne være vanskelig å identifisere. Den til dels utagerende oppførselen til Farah er i tillegg problematisert ved påvisning av cannabis-stoffer i blodet til den skadede. Av forskjellige grunner, som Schjenken og hans kollega må bære noe av ansvaret for, ble ambulansepersonellets opptreden likevel umiddelbart oppfattet som rasistisk motivert av dem som var vitne til opptrinnet. Det er derfor forståelig at aviser og kringkasting til å begynne med dannet seg en hypotese om at vi sto overfor et tilsynelatende grovt utslag av rasisme utøvd av offentlig tjenestemenn.

Vi ser nå for oss den videre mekanismen i mediesaken– aviser som ringer eksperter og politikere for å få kommentarer til avisenes beskrivelse av det som de mener har skjedd. Vi var i august 2007 og politikerne var midt oppe i en hektisk valgkamp der fristelsen til å ta hardt i var påtrengende. Like påtrengende kan hensynet blant Schjenkens overordnede vært for å holde seg inne med myndighetspersonene (og pressen) som uttalte seg. Punkt 1 i krisehåndteringen fra helseforetaket var å påsette sjåførene Schjenken og hans kollega munnkurv i saken. I neste omgang blir så maktpersonenes synspunkter brukt av pressen som påskudd for å ta enda hardere i på kommentarplass.

Det virkelige tankekors for pressen i denne saken burde være at de to ambulansesjåførene aldri ble gitt mulighet for å korrigere det inntrykket av rasisme som ble skapt. En vesentlig forutsetning for at ”the marketplace of ideas”, den frie og åpne meningsutveksling skal fungere, ble dermed ikke ivaretatt. Ytringsfriheten virket med andre ord ikke slik den er ment å virke. Hva gjør så avisen når den ikke klarer å balansere sin fremstilling ved å la ambulansesjåførene kommet til orde? Behersker den seg i sine kommentarer? Nei, den klandrer de to for ikke å ha brutt taushetsplikten. Schjenken selv er altså å laste for den mangelfulle dekningen i Dagbladet! Det er nesten som man må gni seg i øynene av å lese saksfremstillingen på dette punktet.

Schjenkensaken har en parallell, den såkalte Bærums-saken der legen Stig Ottesen ikke fikk anledning til å ivareta sitt syn under anklager om aktiv dødshjelp. Godt ledet av Aftenposten (som forresten fikk SKUP-diplom for saken, ikke ulikt at et foto av en blødende Ali Farah ble kåret til Årets Bilde av pressen) ble det iverksatt et korstog mot en dyktig medisiner. Flere politikere og ledende helsepersonligheter kastet seg på og vred kniven rundt i såret til Ottesen. Mens den nevnte avisen nærmet seg nullpunktet i sin journalistikk, måtte Ottesen sitte til sammen 28 dager i forhør med politiet (han oppfattet avhørene som en lettelse fordi han endelig fikk anledning til å forklare seg – en mulighet han ellers ikke fikk). Saken ble henlagt og Ottesen har etter hvert gjenvunnet sitt gode navn og rykte. Politikerne Inge Lønning og Olav Gunnar Ballo fortjener ros for at de siden offentlig har bedt ham om unnskyldning. Vi venter nå på at Kristin Halvorsen skal unnskylde seg overfor Schjenken.

For dem som har levd noen år i pressen er det vel kjent at det i injuriesaker lenge var et stående aksiom at sannheten ”frigjør eller feller”. Dersom man fremsatte uriktige krenkende påstander, eller videreformidlet andres, var det nærmest det samme som å havne i saksa. Gradvis er dette blitt endret, og utviklingen er delvis selvopplevd. Jeg var selv redaksjonell leder i Bladet Tromsø da avisa i 1988 videreformidlet rettsstridige påstander mot en gruppe selfangere, i utgangspunktet fremmet av en statlig oppnevnt inspektør. Saken, som avisa måtte til Strasbourg for å få medhold i, er blitt en klassisk signaldom i EMD. På samme måte har Tønsberg Blad-dommen fra Høyesterett i den såkalte Bopliktsaken (som pressen igjen måtte til menneskerettsdomstolen for å vinne), vært med på å svekke det absolutte sannhetskravet i injuriesaker. I denne saken erkjente avisen at påstander om såkalt boplikt-juks var feil, men vant frem på argumentene om stor offentlig interesse, på å sannsynliggjøre avisens gode tro og på å ha gitt de krenkede god anledning til å fremstille sin side av sakskomplekset.

Vi skal likevel ikke la oss forlede til å tro at pressen nå har fått carte blanche til omdømmekrenkelser. I begge disse dommene var det utslagsgivende at presseetikken var godt ivaretatt, blant annet ved at den injurierte partens rett til samtidig imøtegåelse var sikret. I dom etter dom er det siden århundreskiftet stadig oftere henvist til imøtegåelsesretten som en betingelse for å sikre ytringsvernet etter artikkel 10 i EMK. Dette er naturlig. Det er jo nettopp den offentlige samtalen, der så mange synspunkter som mulig kommer til uttrykk, som i et demokrati er tenkt å danne et tilnærmet sant bilde av det som virkelig har funnet sted. I saker der imøtegåelsesretten av forskjellige årsaker ikke kan innvilges, må dette etter mitt skjønn føre til at pressen demper sine spekulasjoner og er ekstra nøye i sin kildekritikk. Det var aldri Dagbladet i Schjenken-saken og det må avisen svi for.

Fra mange representanter for pressen hevdes det nå at ”kommentaren er fri” og at Dagbladet derfor har fått sin ytringsrett utilbørlig beskåret. Dette er en pervertert fremstilling av både presseetikk og pressejuss. Det er meningene (value judgements i EMD-sjargongen), ikke meningsjournalistikken som sådan som nyter et sterkere vern enn faktapåstander (factual statements). Når Dagbladet i kommentarer eller på reportasjeplass skriver faktisk usant, som for eksempel at Ali Farah ikke ble undersøkt av ambulansepersonellet, at han lå livløs da ambulansen kom tilstede, er dette påstander som ikke uten videre vernes av ytringsretten. Noen av disse krenkelsene kan være vanskelig å forstå ved første øyekast. For eksempel bruker Oslo Tingrett mye plass på å drøfte hvorvidt Farah hadde tisset på seg da ambulansen kom (slik avisen fremstilte det). Hadde han gjort det, ville det ha vært et klart symptom på en alvorlig hjerneskade og trolig i seg selv vært grunnlag for å avskjedige Schjenken dersom han ikke hadde oppdaget det.

Til å begynne med forholdt Schjenken seg lojalt til pålegget om ikke å uttale seg. Først etter et par måneder med vedvarende medietrykk, valgte han å publisere sin versjon i en avdempet kronikk i Aftenposten. I en kommentar gjør VG’s sjefredaktør under Ali Farah-saken, Bernt Olufsen, seg til talsmenn for dem som mente Schjenken hadde gjort lurt i å holde seg anonym og ikke stå fram med navn og bilde. At dette hevdes av en tidligere VG-redaktør er ganske pussig. I den såkalte MEMO-saken (Høyesterett) fra 2009 henviser retten for eksempel til at det er ”irrelevant” at en krenket person av-anonymiserer seg selv, slik en libaneser gjorde da han sto frem i (nettopp) VG og hevdet at han var personen bak et oppslag om ”sosiale bomber” i innvandrer-miljøet. Selv mener jeg det var klokt av både libaneseren og Schjenken etter hvert å ”stå fram”. Bare på denne måten hadde de mulighet for å gi krenkelsen et ansikt – bare på denne måten var de to i stand til å spille på den samme følelsesmessige banehalvdel som pressen. Vi lever som kjent i en tidsalder der emosjoner er den sikreste garantien for å nå fram i offentligheten. Ingen kan på den annen side klandre Schjenken for at han ventet så lenge med å identifisere seg for publikum. Hadde han stått frem med detaljer om saken før disse var kjent fra annet hold, ville det ganske sikkert ha medført avskjedigelse fra stillingen.

Det er kanskje forståelig at Dagbladets sjefredaktør føler behov for å stemple dommen som ”hinsides” og at den “nærmest blindt ser vekk fra at kommentarer må være frie i et samfunn med ytringsfrihet” (dagbladet.no, 31.mai). Mindre begripelig er kommentarene fra Aftenposten der Harald Stanghelle mener det er ”feil å dømme Dagbladets skarpe meningsytringer som injurierende”. Olufsen er enda krassere i sin kritikk. I en høyst selektiv gjengivelse av domspremissene (VG 6. juni) unnlater han å nevne alle ubestridte faktafeil som avisen begår. Hans billige retoriske poeng om at dommeren er frimurer (noe Schjenken, for ordens skyld, ikke er) kan man kanskje sette på kontoen for et tastatur som løper løpsk. Skal man imidlertid først være personlig, er det derimot betimelig å nevne at Aftenpostens kommentator er leder i Norsk Redaktørforening og dermed så å si er Lars Helles fagforeningsleder (etter mitt syn bør Stanghelle selv ikke unnlate å nevne dette når han kommenterer medietemaer). Olufsen (m.fl.) har kritisert Schjenkens advokat for hans omkostningsoppgave. Uten videre kan jeg slutte meg til hans påpekning av at regningen på 1.04 mill. er for stor, men den tidligere sjefredaktøren burde vel vært nøye med å nevne at honorarkravet fra Dagbladets prosessfullmektig er nesten 70% høyere!

Slik sett virker det uforståelig at Dagbladet skal bruke ressurser på å forfølge saken ytterligere. Sett nå en stopper for dette som i utgangspunktet aldri burde endt i retten, men vært forlikt gjennom en unnskyldning og et mindre oppreisningsbeløp til Schjenken! Det hadde vi alle blitt klokere av.

Sportsjournalistene underkommuniserer vold

Antakelig er voldsskulturen i ishockey det mest underkommniserte budskapet fra sportsjournalistene. For meg er det en meningsløs motsetning i at Brækhus ikke får lov til å utøve sin idrett i Norge mens en bande med voldsutøere utstyrt med slagvåpen får fritt utløp for sin aggressivitet på islagte arenaer. For en trykt versjon av dette innlegget se dagens Klassekampen.

Trenger vi denne idretten?

Oslo Tingrett har dømt en ishockeyspiller til 30 dagers samfunnsstraff for å ha forsøkt å bite en politimann. Under rettssaken innrømte idrettsmannen å ha bruk ishockey-kølle mot en person på et utested, han ”åpnet for at han kan ha simulert et hockeyslag inne på Lorry”, i følge VG-nett (rett skal være rett – denne voldsutøvelsen ble han ikke dømt for). Nå er i utgangspunktet en dom mot en ishockey-spiller for biting et ganske komisk paradoks, det dreier seg jo om en idrettsgren som ikke er særlig kjent for velfungerende tanngarder. Men saken er mer alvorlig enn som så. For år om annet, ettersom den ene voldsepisoden etter den andre rammer hockey’en, spør jeg meg selv: Hvorfor trenger vi denne idretten?

Jeg spør meg: hvem ville i dag ha funnet på å utstyre tolv menn med skarpe redskaper som gjør at de kan bevege seg med femti kilometer i timen, utstyre hver av deltakerne med langt slagvåpen og sperre dem inne på en bane omgitt av et meterhøyt gjerde som ser ut til å ha ett formål – muskel – og skjelettlidelser. Innenfor denne lekegrinda utkjempes en kamp i vill fart om et prosjektil laget av et materiale som gjør det særlig interessant som odontologisk forskning.

Man behøver ikke være pingle for å ta avstand fra denne idretten. Aggressivitet i enkelte idretter er selvsagt ingen sjeldenhet og i og for seg heller ingen grunn til å avvise som moralsk betenkelig. De fleste kampidretter ville være umulig å utføre dersom man skulle undertrykke brutalitet. De som praktiserer slike idretter vet at brutaliteten kan fungere etisk og disiplinerende. Historien har mange eksempler på ungdommer som har kanalisert sin styrke, sitt mot og sin aggressivitet inn i kampsport i stedet for å gi det fritt utløp i kriminell atferd. I ishockey er brutaliteten derimot ikke en uttalt ambisjon, men heller en tilsynelatende uunngåelig bieffekt. Bølleatferd fremstår som et underkommunisert siktemål heiet frem av et stadig krympende fragleberg av mer eller mindre artikulerte supportere. Ishockeyen har aldri påført oss annet i Norge enn å forsterke mindreverdighetskomplekset i forhold til svenskene og bør dø som idrettsgren jo før jo heller. At hockey-sesongen i tillegg er altfor lang, de norske lagene for få og ingen uten de helt spesielt interesserte klarer å følge med på når sluttspillet begynner og når det tar slutt (utpå forsommeren en gang), bidrar heller ikke til sportsgrenens interesse blant ”folk flest”.

Ja, jeg vet jeg erter på meg Arild Rønsen nå. For noen på norsk venstreside ser støtte til ishockey’en ut til å være så politisk korrekt at det nærmest er synonymt med abonnementet på den avisa du nå holder i hånda. Men da skal man vite at idrettens opprinnelse oser av aristokrati og overklassementalitet heller enn proletariat og østkantfolk. Den beste norske ishockeyspilleren i Norge i 1905 (25 år før sportsgrenen ble organisert her til lands) var åpenbart dronning Maud. Fra hun var en silkehanske stor spilte hun og hennes familie ishockey på sjøen ved Sandringhamgodset mens livrékledde tjenere beveget seg ustøtt rundt spillerne og serverte pønsj av krystallglass. ”Vi har hatt de mest herlige skøyteopplevelsene her i tre dager nå”, skrev prinsesse Maud julen 1892 til sin unge tremenning og nære venn, Prins Alexander, ”Alge” – bror av prinsessens bestevenninne May, den senere dronning Mary. ”Jeg spiller ishockey hele tiden, det er kjempemorsomt. Så trist at ingen av dere kan stå på skøyter, du burde lære det. ”

Det er derfor mye god republikanisme i å ta avstand fra ishockey’en. Smelt heller isen på arenaene og fyll vannet i de mange tomme bassengene rundt om i landet. Det kan redde liv i stedet for å påføre kraniebrudd.

– 15-åring døde på rømmen

Noen pressedebatter er bedre – og viktigere – enn andre. I går var politiet, representanter for redaksjonsledelsen i BA og BT samt leserombudet i BT samlet for å diskutere avisenes dekning i sommerens store sak i Bergen. Salen besto av førti engasjerte journaliststudenter på Norges Kreative Fagskole i byen (min deltakelse i panelet skyldes at jeg underviser i presseetikk på skolen – som, for uten Bergen, har avdelinger i Oslo, Trondheim og Stavanger).

Rammen om saken vil være kjent for noen gjennom rikspressen – ei jente rømte fra en barnevernsinstitusjon og ble funnet død etter en overdose. Flere personer i Bergens rusmiljø ble siktet i tilknytning til saken. En mulig medvirkning til drap ble etterforsket, men er nå henlagt, så vidt jeg forstår.

Det presseetiske hovedspørsmålet knytter seg til identifiseringen av jenta. At også døde personer har krav på personvern er udiskutabelt, både juridisk og etisk. Rettslig sett er prinsippet blant annet slått fast i EMD-saken Éditions Plon mot Frankrike, i en sak der et forlag ble dømt for å ha publisert opplysninger om president Mitterrands i boken Le Grand Secret (som kort tid etter presidentens død, mot familiens ønske, omtalte hans kreftsykdom). Dommen hadde likevel en dobbelt bunn – forlaget ble ikke dømt for, på et senere tidspunkt, å ha sluppet boken) Etisk sett har PFU gjentatte ganger slått fast at også avdøde har krav på å bli skjermet for krenkende omtale, blant annet i en sak (193/05) der BA ble kritisert av utvalget for å ha identifisert navnet på en avdød, tidligere rusavhengig. Barne-aspektet i saken understreker dessuten at det er nødvendig å utvise en særlig varsomhet i dette tilfellet. Tilfellet i Bergen er et klassisk 4.8. – kasus. Det er altså flere grunner til at PFU med fordel kunne ha drøftet denne saken. Det måtte i så fall ha skjedd gjennom Kokkvolds initiativrett, foreldrene til jenta spilte en aktiv rolle i omtalen av saken.
Et større engasjement fra barneombudet når det gjelder barns personvern kunne også være å ønske. Artikkel 16 I barnekonvensjonen, som også er en del av vårt lovverk slår fast at “Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.” Og dessuten: “Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.” Ingen har med andre ord rett til å ofre identiteten til 15-åringen for å nå egne opplagsmål

Nå er det selvsagt ikke slik at alle barns identitet til enhver tid, og under enhver omstandighet, aldri skal kunne røpes. I gitte situasjoner kan vi være nødt til det, blant annet for å unngå forveksling med andre utsatte. Uansett må det avgjørende spørsmålet i denne saken være: Hvor nødvendig var å trykke 15-åringens navn og bilde i avisen?

I utgangspunktet er det grunn til å slå fast at saken er av stor, ja meget stor, offentlig interesse. Jeg mener selvsagt ikke at vi skulle unnlatt å omtale den – heller tvert i mot. Her er flust med humanitære og politiske problemstillinger, blant annet spørsmål om barnevernets rolle. Saken førte da også til at det på kommunens initiativ ble innledet offentlig gransking. Barne- og likestillingsministeren avbrøt sågar sommerferien for å dra til hjembyen og sette seg inn i saken. Spørsmålet som på profesjonsetisk vis må stilles er selvsagt hvorvidt saken kunne ha vært dekket uten at 15-åringens minne for evig vil bli knyttet til rusmisbruk. Kunne detaljene, og det kritikkverdige i saken, blitt dekket like godt uten at hennes identitet ble kjent? BA mener nei, det samme gjør BT, VG og Dagbladet. Jeg tror de alle er på ville veier.

Hvorfor identifisere i en slik sak? Argumentene som de lokale avisene i hovedsak fremførte, dreide seg om sakens viktighet, det var nødvendig å sette navn på jenta for at den skulle få den rette dimensjonen over seg. Lysbakken ville neppe ha kommet dersom ikke temaet hadde hatt så stort omfang, blir det hevdet. Dessuten var det et element av samtykke i saken, ble det sagt fra BA. Jentas mor sto fram med sin historie. Bilder av mor og barn som ble trykket nationwide, understreker dette.

Men samtykke er aldri et argument i seg selv, i noen tilfeller må vi underkaste medvirkning og godkjennelse fra kildene nærmere gransking. – I dette tilfellet tilsier vanlig kildekritikk særlig varsomhet. Moren var fratatt omsorgen for sin datter og var sterkt kritisk til barnevernet. Hvor troverdig var hennes fremstilling for å fortelle jentas historie? Hadde hun motiver som gjør henne tilbøyelig til å sette sine egne interesser foran sin avdøde datters? BA mener i tillegg at journaler som avisen hadde fått tak i, beviser at barnevernet hadde handlet kritikkverdig. Men igjen – vanlig kildekritikk tilsier stor grad av forsiktighet når det gjelder bruk av slike opplysninger. Gir journalene som avisen trykker uten blygsel, et utfyllende bilde av saken? Har leserne grunn til å tro at det er andre sider ved saken som ikke er omtalt fordi noen opptrer med en større grad av respekt for personvernet enn BA – kanskje fordi det for noen er forbundet med straffeansvar å røpe opplysninger om den 15-årige barnevernsklienten?

I gårsdagens debatt ble det til alt overmål hevdet (jeg vet ikke om det er ment som en unnskyldning) at det ikke var BA som identifiserte 15-åringen først. Det var det Facebook som gjorde, ble det sagt. Men det kan aldri bli noe prinsipp i vår profesjonsetikk å anføre andres umoral som begrunnelse for vår egen. Vi må alle feie for vår egen dør. Dersom grensene for identifisering skal forskyves som resultat av sosiale medier betydning, bør det etter min mening være i restriktiv retning. Fra et profesjonsetisk ståsted må vi bli tydeligere på å markere avstand til hobbybloggere og intimtyranner uten et minimum av faglig ballast.

Det er selvsagt lett å se at gode bilder av ei pen jente kombinert med en stor detaljrikdom i tilfanget av stoff om hennes liv, kan friste noen til å sette på trykk mer enn nødvendig. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at saken åpenbart er ”bedre” journalistisk sett, dersom den blir gitt et ansikt og en identitet. Men slike hensyn holder ikke når vi veier dem opp mot personvernet.

Dekningen av saken førte til mye kritikk fra leserne av BT. Leserombudet (en blogger i denne spalten) fant det etter hvert nødvendig å innta en stilling i saken som er i strid med sin egen avis’ dekning. Det står det stor respekt av. Dessuten aktualiserer Bergen-saken en annen nylig presseetisk debatt. Hva ville redaksjonen i BA ha landet på når det gjelder identifisering, dersom avisen hadde tatt uttalelsen den omtalte 2005-utalelsen fra PFU på alvor? Er det i det hele tatt noen i redaksjonen som har kunnskap om dette bruddet på god presseskikk?

De fleste av oss kan være enige i at identifisering er et av de vanskeligste temaene i presseetikken. Det er forståelig. Ingen tilfeller er likt et annet, her nytter det ikke med blåpapir-etikk, vi må resonnere og reflektere oss frem til svar og retningslinjer. I dette tilfellet reagerte mange lesere spontant og fornuftig på at en ung avdød person brukes som middel i opplagskrigen.

La debatten om sommerens tragiske Bergens-historie holdes levende!