På æren løs

(Publisert først i Klassekampen 15. juni, 2011)
Etter rettssaken som ambulansesjåfør Erik Schjenken har vunnet mot Dagbladet hadde pressen en unik sjanse til en vårrengjøring når det gjelder overgrep mot enkeltmennesker. Den sjansen er norske redaktører nå i ferd med å takke nei til.

Saken i Oslo Tingrett dreier seg om sonderingen mellom meningsytringer og faktaytringer, et kjernepunkt i pressejussen. Men først noen ord om hendelsesforløpet: Ambulansen forlot den skadede somalieren Ali Farah i Sofienbergparken fordi han, etter sjåførenes mening, var 1) utagerende og 2) ikke så sterkt skadet at det var grunn til å ta ham med i ambulansen. Dette viste seg senere å være en delvis feilvurdering. Årsaken til at Farah ble overlatt til politiet er siden utdypet av ambulansesjåførene og støttet av medisinere som mente at Farahs symptomer, til og med for leger, kunne være vanskelig å identifisere. Den til dels utagerende oppførselen til Farah er i tillegg problematisert ved påvisning av cannabis-stoffer i blodet til den skadede. Av forskjellige grunner, som Schjenken og hans kollega må bære noe av ansvaret for, ble ambulansepersonellets opptreden likevel umiddelbart oppfattet som rasistisk motivert av dem som var vitne til opptrinnet. Det er derfor forståelig at aviser og kringkasting til å begynne med dannet seg en hypotese om at vi sto overfor et tilsynelatende grovt utslag av rasisme utøvd av offentlig tjenestemenn.

Vi ser nå for oss den videre mekanismen i mediesaken– aviser som ringer eksperter og politikere for å få kommentarer til avisenes beskrivelse av det som de mener har skjedd. Vi var i august 2007 og politikerne var midt oppe i en hektisk valgkamp der fristelsen til å ta hardt i var påtrengende. Like påtrengende kan hensynet blant Schjenkens overordnede vært for å holde seg inne med myndighetspersonene (og pressen) som uttalte seg. Punkt 1 i krisehåndteringen fra helseforetaket var å påsette sjåførene Schjenken og hans kollega munnkurv i saken. I neste omgang blir så maktpersonenes synspunkter brukt av pressen som påskudd for å ta enda hardere i på kommentarplass.

Det virkelige tankekors for pressen i denne saken burde være at de to ambulansesjåførene aldri ble gitt mulighet for å korrigere det inntrykket av rasisme som ble skapt. En vesentlig forutsetning for at ”the marketplace of ideas”, den frie og åpne meningsutveksling skal fungere, ble dermed ikke ivaretatt. Ytringsfriheten virket med andre ord ikke slik den er ment å virke. Hva gjør så avisen når den ikke klarer å balansere sin fremstilling ved å la ambulansesjåførene kommet til orde? Behersker den seg i sine kommentarer? Nei, den klandrer de to for ikke å ha brutt taushetsplikten. Schjenken selv er altså å laste for den mangelfulle dekningen i Dagbladet! Det er nesten som man må gni seg i øynene av å lese saksfremstillingen på dette punktet.

Schjenkensaken har en parallell, den såkalte Bærums-saken der legen Stig Ottesen ikke fikk anledning til å ivareta sitt syn under anklager om aktiv dødshjelp. Godt ledet av Aftenposten (som forresten fikk SKUP-diplom for saken, ikke ulikt at et foto av en blødende Ali Farah ble kåret til Årets Bilde av pressen) ble det iverksatt et korstog mot en dyktig medisiner. Flere politikere og ledende helsepersonligheter kastet seg på og vred kniven rundt i såret til Ottesen. Mens den nevnte avisen nærmet seg nullpunktet i sin journalistikk, måtte Ottesen sitte til sammen 28 dager i forhør med politiet (han oppfattet avhørene som en lettelse fordi han endelig fikk anledning til å forklare seg – en mulighet han ellers ikke fikk). Saken ble henlagt og Ottesen har etter hvert gjenvunnet sitt gode navn og rykte. Politikerne Inge Lønning og Olav Gunnar Ballo fortjener ros for at de siden offentlig har bedt ham om unnskyldning. Vi venter nå på at Kristin Halvorsen skal unnskylde seg overfor Schjenken.

For dem som har levd noen år i pressen er det vel kjent at det i injuriesaker lenge var et stående aksiom at sannheten ”frigjør eller feller”. Dersom man fremsatte uriktige krenkende påstander, eller videreformidlet andres, var det nærmest det samme som å havne i saksa. Gradvis er dette blitt endret, og utviklingen er delvis selvopplevd. Jeg var selv redaksjonell leder i Bladet Tromsø da avisa i 1988 videreformidlet rettsstridige påstander mot en gruppe selfangere, i utgangspunktet fremmet av en statlig oppnevnt inspektør. Saken, som avisa måtte til Strasbourg for å få medhold i, er blitt en klassisk signaldom i EMD. På samme måte har Tønsberg Blad-dommen fra Høyesterett i den såkalte Bopliktsaken (som pressen igjen måtte til menneskerettsdomstolen for å vinne), vært med på å svekke det absolutte sannhetskravet i injuriesaker. I denne saken erkjente avisen at påstander om såkalt boplikt-juks var feil, men vant frem på argumentene om stor offentlig interesse, på å sannsynliggjøre avisens gode tro og på å ha gitt de krenkede god anledning til å fremstille sin side av sakskomplekset.

Vi skal likevel ikke la oss forlede til å tro at pressen nå har fått carte blanche til omdømmekrenkelser. I begge disse dommene var det utslagsgivende at presseetikken var godt ivaretatt, blant annet ved at den injurierte partens rett til samtidig imøtegåelse var sikret. I dom etter dom er det siden århundreskiftet stadig oftere henvist til imøtegåelsesretten som en betingelse for å sikre ytringsvernet etter artikkel 10 i EMK. Dette er naturlig. Det er jo nettopp den offentlige samtalen, der så mange synspunkter som mulig kommer til uttrykk, som i et demokrati er tenkt å danne et tilnærmet sant bilde av det som virkelig har funnet sted. I saker der imøtegåelsesretten av forskjellige årsaker ikke kan innvilges, må dette etter mitt skjønn føre til at pressen demper sine spekulasjoner og er ekstra nøye i sin kildekritikk. Det var aldri Dagbladet i Schjenken-saken og det må avisen svi for.

Fra mange representanter for pressen hevdes det nå at ”kommentaren er fri” og at Dagbladet derfor har fått sin ytringsrett utilbørlig beskåret. Dette er en pervertert fremstilling av både presseetikk og pressejuss. Det er meningene (value judgements i EMD-sjargongen), ikke meningsjournalistikken som sådan som nyter et sterkere vern enn faktapåstander (factual statements). Når Dagbladet i kommentarer eller på reportasjeplass skriver faktisk usant, som for eksempel at Ali Farah ikke ble undersøkt av ambulansepersonellet, at han lå livløs da ambulansen kom tilstede, er dette påstander som ikke uten videre vernes av ytringsretten. Noen av disse krenkelsene kan være vanskelig å forstå ved første øyekast. For eksempel bruker Oslo Tingrett mye plass på å drøfte hvorvidt Farah hadde tisset på seg da ambulansen kom (slik avisen fremstilte det). Hadde han gjort det, ville det ha vært et klart symptom på en alvorlig hjerneskade og trolig i seg selv vært grunnlag for å avskjedige Schjenken dersom han ikke hadde oppdaget det.

Til å begynne med forholdt Schjenken seg lojalt til pålegget om ikke å uttale seg. Først etter et par måneder med vedvarende medietrykk, valgte han å publisere sin versjon i en avdempet kronikk i Aftenposten. I en kommentar gjør VG’s sjefredaktør under Ali Farah-saken, Bernt Olufsen, seg til talsmenn for dem som mente Schjenken hadde gjort lurt i å holde seg anonym og ikke stå fram med navn og bilde. At dette hevdes av en tidligere VG-redaktør er ganske pussig. I den såkalte MEMO-saken (Høyesterett) fra 2009 henviser retten for eksempel til at det er ”irrelevant” at en krenket person av-anonymiserer seg selv, slik en libaneser gjorde da han sto frem i (nettopp) VG og hevdet at han var personen bak et oppslag om ”sosiale bomber” i innvandrer-miljøet. Selv mener jeg det var klokt av både libaneseren og Schjenken etter hvert å ”stå fram”. Bare på denne måten hadde de mulighet for å gi krenkelsen et ansikt – bare på denne måten var de to i stand til å spille på den samme følelsesmessige banehalvdel som pressen. Vi lever som kjent i en tidsalder der emosjoner er den sikreste garantien for å nå fram i offentligheten. Ingen kan på den annen side klandre Schjenken for at han ventet så lenge med å identifisere seg for publikum. Hadde han stått frem med detaljer om saken før disse var kjent fra annet hold, ville det ganske sikkert ha medført avskjedigelse fra stillingen.

Det er kanskje forståelig at Dagbladets sjefredaktør føler behov for å stemple dommen som ”hinsides” og at den “nærmest blindt ser vekk fra at kommentarer må være frie i et samfunn med ytringsfrihet” (dagbladet.no, 31.mai). Mindre begripelig er kommentarene fra Aftenposten der Harald Stanghelle mener det er ”feil å dømme Dagbladets skarpe meningsytringer som injurierende”. Olufsen er enda krassere i sin kritikk. I en høyst selektiv gjengivelse av domspremissene (VG 6. juni) unnlater han å nevne alle ubestridte faktafeil som avisen begår. Hans billige retoriske poeng om at dommeren er frimurer (noe Schjenken, for ordens skyld, ikke er) kan man kanskje sette på kontoen for et tastatur som løper løpsk. Skal man imidlertid først være personlig, er det derimot betimelig å nevne at Aftenpostens kommentator er leder i Norsk Redaktørforening og dermed så å si er Lars Helles fagforeningsleder (etter mitt syn bør Stanghelle selv ikke unnlate å nevne dette når han kommenterer medietemaer). Olufsen (m.fl.) har kritisert Schjenkens advokat for hans omkostningsoppgave. Uten videre kan jeg slutte meg til hans påpekning av at regningen på 1.04 mill. er for stor, men den tidligere sjefredaktøren burde vel vært nøye med å nevne at honorarkravet fra Dagbladets prosessfullmektig er nesten 70% høyere!

Slik sett virker det uforståelig at Dagbladet skal bruke ressurser på å forfølge saken ytterligere. Sett nå en stopper for dette som i utgangspunktet aldri burde endt i retten, men vært forlikt gjennom en unnskyldning og et mindre oppreisningsbeløp til Schjenken! Det hadde vi alle blitt klokere av.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Sportsjournalistene underkommuniserer vold

Antakelig er voldsskulturen i ishockey det mest underkommniserte budskapet fra sportsjournalistene. For meg er det en meningsløs motsetning i at Brækhus ikke får lov til å utøve sin idrett i Norge mens en bande med voldsutøere utstyrt med slagvåpen får fritt utløp for sin aggressivitet på islagte arenaer. For en trykt versjon av dette innlegget se dagens Klassekampen.

Trenger vi denne idretten?

Oslo Tingrett har dømt en ishockeyspiller til 30 dagers samfunnsstraff for å ha forsøkt å bite en politimann. Under rettssaken innrømte idrettsmannen å ha bruk ishockey-kølle mot en person på et utested, han ”åpnet for at han kan ha simulert et hockeyslag inne på Lorry”, i følge VG-nett (rett skal være rett – denne voldsutøvelsen ble han ikke dømt for). Nå er i utgangspunktet en dom mot en ishockey-spiller for biting et ganske komisk paradoks, det dreier seg jo om en idrettsgren som ikke er særlig kjent for velfungerende tanngarder. Men saken er mer alvorlig enn som så. For år om annet, ettersom den ene voldsepisoden etter den andre rammer hockey’en, spør jeg meg selv: Hvorfor trenger vi denne idretten?

Jeg spør meg: hvem ville i dag ha funnet på å utstyre tolv menn med skarpe redskaper som gjør at de kan bevege seg med femti kilometer i timen, utstyre hver av deltakerne med langt slagvåpen og sperre dem inne på en bane omgitt av et meterhøyt gjerde som ser ut til å ha ett formål – muskel – og skjelettlidelser. Innenfor denne lekegrinda utkjempes en kamp i vill fart om et prosjektil laget av et materiale som gjør det særlig interessant som odontologisk forskning.

Man behøver ikke være pingle for å ta avstand fra denne idretten. Aggressivitet i enkelte idretter er selvsagt ingen sjeldenhet og i og for seg heller ingen grunn til å avvise som moralsk betenkelig. De fleste kampidretter ville være umulig å utføre dersom man skulle undertrykke brutalitet. De som praktiserer slike idretter vet at brutaliteten kan fungere etisk og disiplinerende. Historien har mange eksempler på ungdommer som har kanalisert sin styrke, sitt mot og sin aggressivitet inn i kampsport i stedet for å gi det fritt utløp i kriminell atferd. I ishockey er brutaliteten derimot ikke en uttalt ambisjon, men heller en tilsynelatende uunngåelig bieffekt. Bølleatferd fremstår som et underkommunisert siktemål heiet frem av et stadig krympende fragleberg av mer eller mindre artikulerte supportere. Ishockeyen har aldri påført oss annet i Norge enn å forsterke mindreverdighetskomplekset i forhold til svenskene og bør dø som idrettsgren jo før jo heller. At hockey-sesongen i tillegg er altfor lang, de norske lagene for få og ingen uten de helt spesielt interesserte klarer å følge med på når sluttspillet begynner og når det tar slutt (utpå forsommeren en gang), bidrar heller ikke til sportsgrenens interesse blant ”folk flest”.

Ja, jeg vet jeg erter på meg Arild Rønsen nå. For noen på norsk venstreside ser støtte til ishockey’en ut til å være så politisk korrekt at det nærmest er synonymt med abonnementet på den avisa du nå holder i hånda. Men da skal man vite at idrettens opprinnelse oser av aristokrati og overklassementalitet heller enn proletariat og østkantfolk. Den beste norske ishockeyspilleren i Norge i 1905 (25 år før sportsgrenen ble organisert her til lands) var åpenbart dronning Maud. Fra hun var en silkehanske stor spilte hun og hennes familie ishockey på sjøen ved Sandringhamgodset mens livrékledde tjenere beveget seg ustøtt rundt spillerne og serverte pønsj av krystallglass. ”Vi har hatt de mest herlige skøyteopplevelsene her i tre dager nå”, skrev prinsesse Maud julen 1892 til sin unge tremenning og nære venn, Prins Alexander, ”Alge” – bror av prinsessens bestevenninne May, den senere dronning Mary. ”Jeg spiller ishockey hele tiden, det er kjempemorsomt. Så trist at ingen av dere kan stå på skøyter, du burde lære det. ”

Det er derfor mye god republikanisme i å ta avstand fra ishockey’en. Smelt heller isen på arenaene og fyll vannet i de mange tomme bassengene rundt om i landet. Det kan redde liv i stedet for å påføre kraniebrudd.

85 kommentarer

Lagret under Uncategorized

- 15-åring døde på rømmen

Noen pressedebatter er bedre – og viktigere – enn andre. I går var politiet, representanter for redaksjonsledelsen i BA og BT samt leserombudet i BT samlet for å diskutere avisenes dekning i sommerens store sak i Bergen. Salen besto av førti engasjerte journaliststudenter på Norges Kreative Fagskole i byen (min deltakelse i panelet skyldes at jeg underviser i presseetikk på skolen – som, for uten Bergen, har avdelinger i Oslo, Trondheim og Stavanger).

Rammen om saken vil være kjent for noen gjennom rikspressen – ei jente rømte fra en barnevernsinstitusjon og ble funnet død etter en overdose. Flere personer i Bergens rusmiljø ble siktet i tilknytning til saken. En mulig medvirkning til drap ble etterforsket, men er nå henlagt, så vidt jeg forstår.

Det presseetiske hovedspørsmålet knytter seg til identifiseringen av jenta. At også døde personer har krav på personvern er udiskutabelt, både juridisk og etisk. Rettslig sett er prinsippet blant annet slått fast i EMD-saken Éditions Plon mot Frankrike, i en sak der et forlag ble dømt for å ha publisert opplysninger om president Mitterrands i boken Le Grand Secret (som kort tid etter presidentens død, mot familiens ønske, omtalte hans kreftsykdom). Dommen hadde likevel en dobbelt bunn – forlaget ble ikke dømt for, på et senere tidspunkt, å ha sluppet boken) Etisk sett har PFU gjentatte ganger slått fast at også avdøde har krav på å bli skjermet for krenkende omtale, blant annet i en sak (193/05) der BA ble kritisert av utvalget for å ha identifisert navnet på en avdød, tidligere rusavhengig. Barne-aspektet i saken understreker dessuten at det er nødvendig å utvise en særlig varsomhet i dette tilfellet. Tilfellet i Bergen er et klassisk 4.8. – kasus. Det er altså flere grunner til at PFU med fordel kunne ha drøftet denne saken. Det måtte i så fall ha skjedd gjennom Kokkvolds initiativrett, foreldrene til jenta spilte en aktiv rolle i omtalen av saken.
Et større engasjement fra barneombudet når det gjelder barns personvern kunne også være å ønske. Artikkel 16 I barnekonvensjonen, som også er en del av vårt lovverk slår fast at “Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.” Og dessuten: “Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.” Ingen har med andre ord rett til å ofre identiteten til 15-åringen for å nå egne opplagsmål

Nå er det selvsagt ikke slik at alle barns identitet til enhver tid, og under enhver omstandighet, aldri skal kunne røpes. I gitte situasjoner kan vi være nødt til det, blant annet for å unngå forveksling med andre utsatte. Uansett må det avgjørende spørsmålet i denne saken være: Hvor nødvendig var å trykke 15-åringens navn og bilde i avisen?

I utgangspunktet er det grunn til å slå fast at saken er av stor, ja meget stor, offentlig interesse. Jeg mener selvsagt ikke at vi skulle unnlatt å omtale den – heller tvert i mot. Her er flust med humanitære og politiske problemstillinger, blant annet spørsmål om barnevernets rolle. Saken førte da også til at det på kommunens initiativ ble innledet offentlig gransking. Barne- og likestillingsministeren avbrøt sågar sommerferien for å dra til hjembyen og sette seg inn i saken. Spørsmålet som på profesjonsetisk vis må stilles er selvsagt hvorvidt saken kunne ha vært dekket uten at 15-åringens minne for evig vil bli knyttet til rusmisbruk. Kunne detaljene, og det kritikkverdige i saken, blitt dekket like godt uten at hennes identitet ble kjent? BA mener nei, det samme gjør BT, VG og Dagbladet. Jeg tror de alle er på ville veier.

Hvorfor identifisere i en slik sak? Argumentene som de lokale avisene i hovedsak fremførte, dreide seg om sakens viktighet, det var nødvendig å sette navn på jenta for at den skulle få den rette dimensjonen over seg. Lysbakken ville neppe ha kommet dersom ikke temaet hadde hatt så stort omfang, blir det hevdet. Dessuten var det et element av samtykke i saken, ble det sagt fra BA. Jentas mor sto fram med sin historie. Bilder av mor og barn som ble trykket nationwide, understreker dette.

Men samtykke er aldri et argument i seg selv, i noen tilfeller må vi underkaste medvirkning og godkjennelse fra kildene nærmere gransking. – I dette tilfellet tilsier vanlig kildekritikk særlig varsomhet. Moren var fratatt omsorgen for sin datter og var sterkt kritisk til barnevernet. Hvor troverdig var hennes fremstilling for å fortelle jentas historie? Hadde hun motiver som gjør henne tilbøyelig til å sette sine egne interesser foran sin avdøde datters? BA mener i tillegg at journaler som avisen hadde fått tak i, beviser at barnevernet hadde handlet kritikkverdig. Men igjen – vanlig kildekritikk tilsier stor grad av forsiktighet når det gjelder bruk av slike opplysninger. Gir journalene som avisen trykker uten blygsel, et utfyllende bilde av saken? Har leserne grunn til å tro at det er andre sider ved saken som ikke er omtalt fordi noen opptrer med en større grad av respekt for personvernet enn BA – kanskje fordi det for noen er forbundet med straffeansvar å røpe opplysninger om den 15-årige barnevernsklienten?

I gårsdagens debatt ble det til alt overmål hevdet (jeg vet ikke om det er ment som en unnskyldning) at det ikke var BA som identifiserte 15-åringen først. Det var det Facebook som gjorde, ble det sagt. Men det kan aldri bli noe prinsipp i vår profesjonsetikk å anføre andres umoral som begrunnelse for vår egen. Vi må alle feie for vår egen dør. Dersom grensene for identifisering skal forskyves som resultat av sosiale medier betydning, bør det etter min mening være i restriktiv retning. Fra et profesjonsetisk ståsted må vi bli tydeligere på å markere avstand til hobbybloggere og intimtyranner uten et minimum av faglig ballast.

Det er selvsagt lett å se at gode bilder av ei pen jente kombinert med en stor detaljrikdom i tilfanget av stoff om hennes liv, kan friste noen til å sette på trykk mer enn nødvendig. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at saken åpenbart er ”bedre” journalistisk sett, dersom den blir gitt et ansikt og en identitet. Men slike hensyn holder ikke når vi veier dem opp mot personvernet.

Dekningen av saken førte til mye kritikk fra leserne av BT. Leserombudet (en blogger i denne spalten) fant det etter hvert nødvendig å innta en stilling i saken som er i strid med sin egen avis’ dekning. Det står det stor respekt av. Dessuten aktualiserer Bergen-saken en annen nylig presseetisk debatt. Hva ville redaksjonen i BA ha landet på når det gjelder identifisering, dersom avisen hadde tatt uttalelsen den omtalte 2005-utalelsen fra PFU på alvor? Er det i det hele tatt noen i redaksjonen som har kunnskap om dette bruddet på god presseskikk?

De fleste av oss kan være enige i at identifisering er et av de vanskeligste temaene i presseetikken. Det er forståelig. Ingen tilfeller er likt et annet, her nytter det ikke med blåpapir-etikk, vi må resonnere og reflektere oss frem til svar og retningslinjer. I dette tilfellet reagerte mange lesere spontant og fornuftig på at en ung avdød person brukes som middel i opplagskrigen.

La debatten om sommerens tragiske Bergens-historie holdes levende!

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Digital etikk

Det har overrasket Datatilsynet at så mange klager til rådgivningstjenesten slettmeg.no dreier seg om journalistiske produkter. Det overrasker ikke meg.

Tjenesten ble opprettet i mars i år og har til nå behandlet i underkant av to tusen klager fra mennesker som føler seg krenket på epost, i chat og på telefon. Slettmeg.no holder hus hos Datatilsynet, men tilsynet har vært forsiktig med å knytte den profilmessig til det statlige organet blant annet for å kunne fremstå som et mer frittstående (og sikkert også mer hipt) tilbud til utsatte enkeltpersoner. Bevilgningen til drift av tjenesten er da heller ikke gjort permanent– ennå. På bakgrunn av vel et halvt år med erfaringer har rådgiverne i slettmeg.no i Aftenposten nå altså formulert noen forsiktige råd til ”de journalistiske mediene” for hvordan mediene selv kan imøtekomme dem som føler seg krenket på spalteplass eller via de mange interaktive tilbudene som florerer i et stadig mer kreativt digitalt journalistisk miljø. Forsiktig fordi Datatilsynet, under Georg Apenes har vært nøye med å holde seg langt unna pressens selvregulering. Dersom dette brer om seg, kan vi fort komme i en situasjon som innfører en ordning med statlig medieombud bakveien.

Rådene fra de statlig ansatte rådgiverne er:

• Mediene bør tydeligere informere nettbrukerne om konsekvenser ved selvpublisering.
• Det må på medienes nettsider klart fremkomme hvordan man kan klage på publisert innhold.
• Alle nettaviser bør få et system for avindeksering av artikler, slik at de ikke dukker opp på Google og andre søkemotorer.
• PFU bør fjerne/forlenge klagefristen for nettinnhold.
• ”Dom” fra PFU bør alltid trykkes i selve nettartikkelen. Det bør samtidig vurderes om artikkelen også skal avindekseres fra søkemotorer.

Dette er etter mitt skjønn gode råd – råd som Norsk Presseforbund bør ta nøye stilling til ved neste revisjon av Vær Varsom-plakaten. Men i tillegg til at jeg mener Datatilsynet i det lengste fortsatt bør holde seg unna presseetikken, er jeg redd utfordringene med den journalistiske nett-moralen stikker dypere enn som så. Et eksempel fra virkeligheten kan være på sin plass:

En hodejeger fikk for noen år siden PFUs medhold i at Dagens Næringsliv (selvsagt) hadde brutt god presseskikk etter at avisen ikke fulgte opp en sak der lovbrudd ble antydet, men der mannen senere fikk sin sak henlagt av politiet. Mye kan sies om selve saken og uttalelsen fra PFU, men hovedpoenget i denne omgang er at også et par nettaviser i hodejegerens lokalmiljø hadde dekket episoden – med DN som kilde. Heller ikke disse tok seg bryet med å korrigere sine saker etter henleggelsen. Dette var imidlertid ikke den uheldige mannen klar over før etter at klagen var behandlet i PFU. Da han ble gjort oppmerksom på dette tok han kontakt med de angjeldende redaksjonen for å få saken korrigert der, eventuelt strøket. Hans opplevelse av dette var delt, den ene redaksjonen strøk umiddelbart saken (selv om den ble liggende indeksert i Google), mens den andre redaksjonen protesterte først med den begrunnelse at det ikke var denne avisen som var felt i PFU. Etter påtrykk og trusler om en ny runde i PFU, strøk de likevel saken.

Nå er det ikke selvsagt at alle saker som felles i PFU bør strykes fra nettet. Heller tvert i mot. Argumentet mot å fjerne saken har fra enkelte redaktører vært at man ikke vil ha noe av en slags redigering av historien. Vi klipper ikke ut publiserte artikler i papiraviser som felles av PFU, har det blitt sagt. Og derfor bør vi også ligge unna nettmediene. Imidlertid er de samme redaktørene villige til å stryke saker fra historien dersom det dreier seg om krenkelser av privatlivets fred – og som åpenbart påfører ”offeret” ”merkrenkelser” ved å bli liggende på nettet. Med andre ord: Den prinsipielle holdningen til ”redigering av historien” er ikke uttrykk for en absolutt innstilling.

Et annet argument fra redaktørene har vært at publikum ikke skal kunne drive noen form for etterredigering av mediene. Å gi utstrakt klageadgang på allerede publisert materiale, gjennom direkte-kontakt med hvert enkelt medium, kan åpenbart føre til misbruk og en kraftig merbelastning på redaksjonene fra folk som ”føler” seg berettiget til å korrigere en fremstilling. Publikums misnøye med vinklinger og presentasjonsform er dagligdagse hendelser og som vi vet er de ofte uttrykk for misforståtte tanker om pressens rolle. Ingen liker glefsende vaktbikkjer, aller minst dem som det er grunn til å vokte seg mot. Slik sett må et nytt system for ”corrections and clarifications” i en digitalisert medieverden gå radikalt (i ordets rette forstand) til verks og gjennomtenke situasjoner ut fra nærhetsetiske perspektiver – ikke med utgangspunkt i hva som er hensiktsmessig for pressen.

Tiden da vi diskuterte forhåndsredigering av debattinnlegg på nettet er åpenbart forbi nå (ingen grunn til å kjempe allerede tapte slag, som Kokkvold har uttrykt det) . Ikke minst har tekniske løsninger gjort det enklere å fjerne uønsket innhold, blant annet ved publikums hjelp. Den interne pressedebatten om dette temaet (med to nedstemte forslag til endringer av VVP) har vært nødvendig, men kanskje var den også medvirkende til å skygge for en rekke viktige, nye problemstillinger som har dukket opp de siste årene. Slik sett er forslagene fra slettmeg.no fremmet i tid da vi kan håpe på at de blir mottatt på en konstruktiv måte.

Vi kommer ganske sikkert ikke unna et utredningsarbeide her, et arbeid som burde vært igangsatt av pressens organisasjoner for lenge siden. Ingen skal likevel klandres, verken nasjonalt eller internasjonalt har det til nå vært tenkt særlig nyskapende på dette feltet. En samstemt praksis i norsk presse til disse viktige spørsmålene er selvsagt ønskelig – og nødvendig. Får vi til dette, kan vi skape historie.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Genialt, humant eller bare umoralsk?

(også publisert på journalisten.no)

En norsk kvinne skal føde et barn i et fengsel i Bolivia. Hun er 20 år gammel og det er tre år siden hun ble arrestert og dømt for narkotikasmugling – i en sak som er blitt vegg til vegg-dekket i norske medier. Barnet er unnfanget i fengselet. Det er forståelig at hun er et av de mest ettertraktede intervjuobjekter i norsk presse. Utallige forsøk skal ha blitt gjort for å få henne i tale.

Samtidig sitter redaksjonen i det planlagte magasinet Alfa samlet. En av journalistene har lyktes i å få kontakt med den gravide jenta. Han har gjort en avtale med henne helt uten løfter om gjenytelser, betaling eller andre favører. Hvordan har han klart det?

Jo, skriver han – han har klart det ved å stille spørsmålet: ”Jeg vil skrive et portrettintervju med deg hvor du får fortelle din historie.” Og en smule belærende overfor sin norske journalistkolleger legger han til: ”Det var tydeligvis ingen journalister som hadde tenkt på den vinklingen før, at man kunne la den som faktisk har opplevd noe fortelle sin versjon.” Alfa får eksklusiv rett til å intervjue henne.

Etter at journalisten, per telefon, hadde blitt bedre kjent med den gravide jenta, kom det fram at hun var engstelig for å føde i et boliviansk fengsel (ikke spesielt overraskende). Med utelukkende filantropiske hensikter setter redaksjonen i Alfa seg nå ned for å diskutere om det var noe den kunne gjøre for henne. Det bir bestemt å spandere en norsk jordmor på jenta, avlønnet og på reiseregulativ, og skal vi tro journalisten har dette antakelig bidratt til å redde liv. Fødselen viste seg å ende med keisersnitt og det var den flybårne jordmoren som oppdaget komplikasjonene i tide.

Alt dette i henhold til Alfas journalist. Historien til den norske 20-åringen har ikke spart på detaljer, hvordan hun først var lesbisk, men senere ikke, hvordan hun ble gravid, forholdene hun fødte under, fremtidsutsikter for henne og for barnet. Human touch så det holder. Godt fortalt og gjennomarbeidet. En bi-reportasje forteller historien om hvordan den norske jenta er et offer i et skittent og korrupt spill fra bolivianske myndigheters side, angivelig avhengige som de er av å straffeforfølge noen for å oppnå kredibilitet i det internasjonale samfunn. Det var nærmest en tilfeldighet at den norske jenta ble ofret. Igjen – dette er jentas historie. Og det vil vel være å gå for langt å hevde at boliviansk påtalemakt i en slik situasjon har rett til samtidig imøtegåelse av påstandene.

Hvor troverdig og sannsynlig er denne historien? Hva om journalisten har tatt seg noen friheter når det gjelder kronologien i reportasjen? Hva om tilbudet om en norsk jordmor kom før løftet om det eksklusive intervjuet? I så fall står vi overfor et heller stygt tilfelle av betalingsjournalistikk – en situasjon som er regulert av Vær Varsom-plakatens punkt 3.11. og som blant annet har som funksjon å forhindre at utsatte mennesker, lokket av penger, blir fristet til å gi opplysninger om seg selv og andre som de ellers ikke ville gitt. En mer sårbar person enn en tjueårig gravid jente alene i et sør-amerikansk fengsel skal man lete lenge etter – assymetrien i den betalingsjournalistiske forhandlingssituasjonen ville i dette tilfellet vært alt annet enn presseetisk forsvarlig.

Om dette må vi bare spekulere, men en slik fortelling ville kunne bidra til å kaste lys over at jenta har valgt seg akkurat et ukjent blad når hun velger å ”fortelle sin historie”. Hvor sannsynlig er det at nettopp Alfa ville være førstevalget når historien først skulle brettes ut for et norsk publikum? Og ingen skal få meg til å tro at ikke en eneste norsk journalist, annet enn Alfas mann, har gitt jenta tilbud om å være mikrofonstativ for henne.

Så kan vi spørre oss: Hvorfor skulle ikke et norsk magasin, med eller uten løfte om gjenytelse, bidra med livsviktig støtte til en ung gravid norsk jente som til daglig lever under forhold som får Ullersmo til å fremstå som et fem-stjerners hotell?

Tja. En interessant pendant til Bolivia-historien er PFU-fellingen av Se og Hør i forbindelse med at historien til jenta som fødte John Carews barn for noen år siden. Fra et presseetisk syn var det åpenbart kritikkverdig å la hennes stille seg og sitt barn til skue med en historie som barnet (og Carew) hadde krav på å bli spart for. Da bladets redaktør ble konfrontert med uttalelsen fra PFU var hans svar tankevekkende nok: Kanskje har Se og Hør, gjennom sitt oppslag, bidratt til at barnet fikk den økonomiske støtten det hadde krav på i sin oppvekst. I så fall, mente redaktøren var kritikken fra PFU en liten pris å betale. Konsekvensetikk på høyt plan, med andre ord. Kanskje skulle vi tenke likedan om Bolivia-oppslaget: Hvem bryr seg om presseetikk når profesjonsetisk umoral kan redde liv?

1 kommentar

Lagret under Uncategorized

Fremtiden på forskudd

(også publisert på journalisten.no)

PFUs felling av VG og Dagbladet denne uken er blitt kommentert av sjefredaktørene i avisene. Slikt skal man merke seg, særlig i denne saken, fordi den på mange saker har med redaktørenes frie stilling i en relativt ny medievirkelighet å gjøre. Det skapes for tiden like mye presseetikk i redaksjonene som i PFU – mens nye digitale buzzwords fyller våre liv i et stadig raskere tempo. Ære være journalistikkens etiske utvalg for at det som oftest makter oppgaven å ikke la seg blende av teknikkens tendens til å sette nye (u)moralske standarder.

Saken dreier seg altså om en mann som er identifisert med navn – som delaktig i mord. Relativt belastende for hans omdømme, for å si det mildt, en rettslig belastning som blir mange ganger forsterket gjennom å få navnet på trykk i avisene. Etter først å ha blitt dømt i Tingretten ble mannen frikjent i Lagmannsretten. Situasjonen er relativt unik, det er ikke ofte at vi opplever slike saker. Jeg har ikke undersøkt det, men tror det er grunnlag for å hevde at flertallet av norske mordere aldri blir identifisert i norske aviser. Men altså ikke i denne saken fordi den var av relativt spektakulær og omfattende karakter, et dobbeltmord, og understreket av at pressen lagde sine egne vignetter i saken – ”Dødens Hus”.

Nå mener Bernt Olufsen i VG, i journalisten.no, at uttalelsen fra PFU kan bli relativt utfordrende å ta til følge. Lars Helle i Dagbladet mener ”konsekvensen blir stor hvis norske medier skal få med endelig frifinnelse på begge plattformer i alle saker de omtaler”. Hva disse utfordringene og konsekvensene består av er relativt uklart for meg. La oss et øyeblikk ta perspektivet til den personen det dreier seg om. ”En av tiårets største og mest omfattende kriminalsaker i Norge”, ble saken kalt. Store og prangende oppslag, lest av flere millioner mennesker, slo ettertrykkelig fast at han først ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning til drap.

Nå er ikke mannen fra saken i Søndre Land akkurat Guds beste barn. Han erkjente seg skyldig i grovt ran i forbindelse med mordene. Men ranere slipper stort sett å bli identifisert i pressen og omstendighetene rundt denne saken gjør at pressen har påført ham en ekstrastraff som kommer til å gjøre det mer enn sedvanlig vanskelig for ham å etablere et nytt liv når han en dag har sonet sin straff. Hans navn vil for evig og alltid være søkbart i nettavisene sammen med ordet ”mord”. Hvis man søker på navnet hans i dag, er det først og fremst Tingrettsdommen som kommer opp. Slik virker nettsamfunnet – den skyldige får flere treff enn den uskyldig og havner med dette foran i søkerkøen.

Man skulle i en slik situasjon tro at det var pressens oppgave, på bredest mulig plass, å bekjentgjøre en frifinnende morddom. Men redaktørene i de to store løssalgsavisene ser det åpenbart annerledes – det hele dreier seg i følge dem om et spørsmål om ”utfordrende oppgaver” for redaksjonene og/eller ressurser, samt et spørsmål om medieutvikling og om at vi befinner oss i ”en brytningstid der det innholdsmessige skillet mellom nett og papir blir sterkere”.

Slik kan vi ikke ha det. Det var i sin tid særlig en inhuman kriminaljournalistikk som førte til at Vær varsom-plakaten ble til, med sjenerøs utdeling av rammende adjektiver når pressen fant det for godt. Å tjene penger på elendighet er intet nytt for journalistikken – det er relativt utenkelig at ikke slikt oppstår med jevne mellomrom. Men når vi urettmessig skaffer oss et utkomme på denne måten, står vi overfor en situasjon som bør fremkalle noen etiske reflekser – reflekser som sier oss at det er vår oppgave å gjøre vårt fremste for å avsanne det inntrykket av drapsmannen som vi har vært med på å etablere. Man skulle tro at vi hadde lært noe av nesten hundre år med debatt om kriminaljournalistikk. Men nei, nå bruker to av landets mektigste redaktører sin egen ressursmessige bekvemmelighet som argument for ikke å gjøre opp for seg. Det er dette de har fått påpakning av PFU for. Å holde tann for tunge burde ha vært den eneste reaksjonen i en slik setting. Det er selvsagt fristende å fremsette påstanden om at norske journalister mener at noen er mer frikjent enn andre – at noen fortjener den tilleggsstraff det medfører å bli identifisert i pressen. Likevel vil jeg i det lengste tro at journalistyrket er omfattet av en sterkere profesjonsetikk enn som så.

Det er selvsagt mulig at Bernt Olufsen på lengre sikt vil få rett. Vi er allerede på god vei inn i et samfunn der nyhetsjournalistikken forsvinner fra papiret. Men han tar i så måte fremtiden på forskudd. Inntil videre må vi være krystallklare på at når en nyhet har skapt urett på to plattformer, må opprettelsen foregå på de samme to. Så får vi krysse fremtidsbroen når vi kommer til den. Hadde det vært opp til meg vil da nettprofitørene (les publisistene) blant annet ta initiativ til et system der korrigeringene av en sannhet fremsatt på falskt grunnlag i søkermotorene teknisk sett kan overstyre de krenkende fremsatte påstandene. Det ville være et eksempel på etisk kreativitet som vi kan komme til å trenge i tiden fremover.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Pressen og fillesakene

(se også www. journalisten.no)

PFU mente i dag (27.9.) at VG og Dagbladet brøt god presseskikk fordi avisene ikke har fulgt opp sine egne kriminalsaker på tilbørlig vis. Bakgrunnen er at en mann ble omtalt med navn i den bredt dekkede saken om ”Dødens gård” i Søndre Land. Mannen ble av Tingretten dømt for medvirkning til mord, men senere frikjent av Lagmannsretten. Nyheten om denne dommen ble ikke omtalt i papiravisene, bare i avisenes nettutgaver. Begge aviser har i tilsvarsrunden delvis, slik det kan leses, beklaget at ikke også papiravisene brakte nyheten, men ble likevel felt av utvalget. Etterpåklokskap honoreres sjelden av PFU – heldigvis.

Uttalelsen fra utvalget er både forståelig og klok og går rett inn i kjernen av punkt 4.5. i Vær Varsom-plakaten som ser slik ut:

”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere” (min uthevelse).

I tillegg til å være en riktig avgjørelse, etablerer i tillegg dermed PFU et viktig prinsipp: Rettskraftige avgjørelser, i saker som er omtalt tidligere, bør offentliggjøres på alle de publiseringsplattformene der den opprinnelige publiseringen fant sted.

Eller er det grunnlag for å tolke utvalget slik?

På slutten av debatten i PFU, som ble streamet, kom det til et kort ordskifte som det muligens oppsto en viss grad av skinnenighet omkring. Øyvind Brigg mente at omfanget av saken måtte være avgjørende for i hvilken grad publiseringskravet skulle gjelde. Han mente at det måtte gå en grense ved ”fillesaker”, og tilsynelatende fikk han støtte både av Ellen Arnstad og utvalgsleder Hilde Haugsgjerd.

Men vent nå litt. For det første er begrepet ”fillesak” interessant nok å debattere (hvem har definisjonsmakten her – mediet eller den omtalte?). Men den mest alvorlige siden ved et slikt ståsted er at den viktigste siden ved punkt 4.5 med dette relativiseres på en merkelig måte. Det er min påstand at ”fillesaker” aldri eksisterer i relasjon til identifisering av kriminelle eller mennesker som begår klanderverdige handlinger. Hvis det dreier seg om bagatellmessige saker (for et øyeblikk å legge vekk tekstilmetaforen) bør det være krystallklart at personen i utgangspunktet ikke burde vært identifisert. Når pressen først har gått over identifikasjonsgrensen må det, etter mitt skjønn, være et ufravikelig krav at rettskraftig dom publiseres på den plattformen der saken i utgangspunktet ble offentliggjort. Som det ble sagt i utvalgets møte i dag – det kan ikke forutsettes at leserkretsen på papir og nett er 100% overlappende. Den som henges ut med navn og bilde bør ha krav på å bli rehabilitert overfor den samme leserkretsen der han/hun i utgangspunktet ble identifisert. Det forutsetter en stor grad av surrealistisk virkelighetsforståelse å se for seg situasjoner der mennesker som er identifisert i tilknytning til kriminalsaker, og senere blir frikjent, ikke skulle innvilges en slik profesjonsetisk rettighet. Å få inn dette i den neste revisjonen av Vær Varsom-plakaten bør kanskje således være en oppgave for presseforbundets ledelse.

Problemstillingen er selvsagt relativt ny og reiser en rekke interessante temaer angående ansvarlig redaktørs plikter. En viss motstand fra redaktørforeningen kan vel derfor påregnes, slik Ellen Arnstad allerede synes å ha flagget. Dette nevnt som et oppspill til utlufting av synspunkter.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized